Ytring:

Suget etter å oppleve noe større

Når de kalde klare dagene etter skuronna kom, var det bare å lære seg nye ord som diskurs og episteme og undre hvem som skjulte seg bak flotte navn i katalogen.

Terje Carlsen skriver om de drømmene han hadde om å ta høyere utdanning. Ikke alle gikk i oppfyllelse.
Terje Carlsen skriver om de drømmene han hadde om å ta høyere utdanning. Ikke alle gikk i oppfyllelse.
Publisert Sist oppdatert

I ei halvvoksen gran utenfor vinduet driver skjæra og bygger. Det er liv i fuglene nu, og det er bare 6. mars. Jeg husker da jeg var guttunge og det satt tett i tett med stær på telefontrådene som gråt av lykke over å være hjemme, lik norsk-amerikanere som snufser ved gråsteinsmuren i gamlelandet ,som en fjern slektning forlot da mor Norge ble for knapp i kosten.

Jeg ville ikke være hjemme, jeg drømte om å reise bort, det var ikke fordi det ikke var fint hjemme når det ble vår, men om høsten når stæren igjen samla seg i store flokker for å dra sørover, kjente jeg suget i meg etter noe større enn å oppleve at lensmannen tok kontorfri får å holde tvangsauksjon over en David Andersen reiseradio borti Stussligplassen. For da starta et nytt semester ved Universitetet i Trondheim, Bergen eller i Oslo, og en hadde hørt at noen hadde blitt master by kålletsj i London bare etter to grunnfag i by’n, så da ble det å bla i forelesningskatalogen om kvelden og tenke på de fikse jentene på Bokkafeen på Bakklandet, i Levis og batikk, med anorakken strupt rundt den smekre midja, og når de kalde klare dagene etter skuronna kom, var det bare å lære seg nye ord som diskurs og episteme og undre hvem som skjulte seg bak flotte navn i katalogen, navn bortenfor måne og vestenfor sol, som Dyveke Tschudi Madsen og Gregor Barth Wyller og som hadde forskningsperm, og bare å få høre det lokket frem den rare uroen i brøstet om fugl, stor fugl, som vi også innerst alle vil være.

Men hjemme gikk vi stille i dørene om storfagsdrømmer, for om ikke fikk vi bare høre at de aldri hadde hørt om noen som fikk seg jobb som cand. polit, og dessuten kunne en bli rar i hodet av å sprenglese for mye. Noen i slekta mi viste da gjerne til et søskenbarn i morslekta mi som hadde studert fransk mellomfag og som senere tok livet av seg på Haukåsen. -Gå inn i Staten eller bli agronom, sa de som var selfmeide folk og hadde kone i halv natt på aldersheimen og som solgte fastelavnsris for Lions på dagen, hele året. -En skulle ikke gå å grunne for mye på fremtida, for det var skadelig, jeg mener en veit hva en har, men ikke hva en får, sa en annen.. -Norad er tingen for dere som har artium, sa en tredje. Så kan du ha en boy som trekker golfkøllene dine og mixer drinkene dine. Bare det at jeg ikke drømte om å ha en boy eller jobbe i Norad, jeg drømte om å lese unyttige bøker i litteraturvitenskap eller noe sånt og få meg kjæreste med midtskill som Ali McGraw og wienermønstret halstørkle og som kunne lytte til meg om jeg sa jeg kanskje ville prøve og leve av å skrive.

Men det ble stort sett bare med drømmen. Jeg ble riktignok skribent, men jeg ble også alkoholiker som ganske ung, enda jeg ikke hadde drukket mer enn mange andre ungdommer. I motsetning til det mange tror, er ikke det å gå på fylla et liv fylt av uforløst talent og mye forløst sex på studenthybler, nei det det er tusener av svette timer der du sitter og ser stærflokkene samle seg på telefontrådene klare til å dra, og du veit med deg selv at du kommer ikke av flekken før du har orden på nerver, økonomi og drømmer som har sluttet å leve i brøstet ditt. Joda, jeg forsøkte. Men det ble mange nederlag. Og en del av dem begynte på Pøbben på Blindern og endte på Postkafeen nederst på Karl Johansgate eller på Lompa på Grønland med damer med vinsår på leggene, noe som betød at de der hjemme hadde rett.

Noen ganger var det også fyllearresten i Kongensgate i Trondheim, og tro meg,de Polti’folka er ikke interessert i det kategoriske imperativ, det er bare så vidt de skrur på en liten vannstråle i cella etter at du har skreket og hoiet et par timers tid. Og du skal ikke være mye obsternasig på morran når du skal kvittere ut klokke og sko. -Navn? -Det har de på arket rett foran dem herr konstabel. Og boms er det inn på glattcella igjen. Men nu har dem studert psykologi, Politi’folka altså, og da lar de deg huske alt du forsøker å glemme, og om dama som forsvant da du fekk sjænk, som dama du skoill ha mæ te å dainns. Men så var lyse stunder også, som da du hadde fått laud på statistikkeksamen og var fortrolig med stokastiske variabler og kunne få et ligg etter en stille øl etter kinoen og du slapp å ligge gjennomvåt om natta og mardrømme om at du var på rødspritfylla og var kastet ut av Wesselstuen.

I dag var jeg forresten og så på skjærereiret borti grana her, det er så fiffig bygget, med vindu mot øst, stavparkett og inngang i første etasje så ingen blir våt på bena, og tenk den boligen skal bare vare frem til sommeren. Skjæra gjør altså det den kan best, og når den er ferdig med det, finner den en sølvskjei, eller bare litt aluminiumsfolie, så tar a det med opp i reiret slik at ungene hennes kan speile drømmene sine i den.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS