Slutt å gi bort plastsøppel fordekt som fine julegaver!

I 2004 skrev Professor Richard Thompson den første artikkelen som klart artikulerte mikroplast. Siden har fagfeltet utviklet seg.

NTNUs egen Professor, Martin Wagner, publiserte i 2025 en artikkel i Nature, der verden fikk se hvordan plasten vi daglig omgir oss med ikke bare har «noen forskjellige kjemikalier» i seg, men tusenvis av kjemikalier.

Mange av dem er ukjente og mange beviselig toksiske eller kreftfremkallende. Vi fikk med oss begge til å dra diskusjonen videre.

Tas lite hensyn til hvor plasten ender opp

Samtidig står vi fortsatt overfor et grunnleggende designproblem. Plastprodukter utvikles uten tanke på gjenbruk eller resirkulering – det tas i  liten grad hensyn til hvor plasten ender opp, hvordan den skal håndteres, og hvem som til slutt får ansvaret. 

Mikroplastens far kommer til Trondheim

Det finnes nesten ingen kommunikasjon mellom produsenter og designere på den ene siden, og gjenvinningsanlegg og avfallssektoren på den andre. Resultatet er at produkter i praksis ofte ikke lar seg resirkulere, selv om de på papiret regnes som «resirkulerbare».

Den siste uka i november samlet vi et stjernelag, blant annet Wagner og Thompson, for å etablere konsortier, bygge samarbeid, planlegge søknader om finansiering og drive prosjektutvikling.

Alt dette med mål om å redusere plastforurensning for mennesker og natur og, uavhengig av selve forurensningen, å minske eksponeringen for plast – særlig for barn og unge. Etter noen intense dager kjenner vi et behov for å dele våre refleksjoner om plast som kontaminant, og om nødvendigheten av både systemiske og individuelle endringer.

Unngå plasten helt?

I dagens samfunn er det umulig å unngå plast helt, og ingen av deltakerne på workshopen argumenterte for et samfunn uten plast. Men bruken slik den er i dag, er ikke bærekraftig, og helsekonsekvensene er ukjente. Stadig flere studier viser dessuten resultater som gir grunn til bekymring.

Plast er dessuten en gammel innovasjon: Materialet vi bruker i dag stammer i stor grad fra 1970-tallet. Når farlige tilsetningsstoffer og kjemikalier blir forbudt, erstattes de ofte av svært like stoffer med like uklare helse- og miljøeffekter. Dette fører oss ikke fremover – vi beveger oss i sirkel.

Det er utrolig hva man kan få til ved å samle private, offentlige og forskningsbaserte institusjoner under samme tak i to dager, med god fasilitering og en tydelig, resultatorientert agenda. For noen kan det kanskje fremstå som unødvendig pengebruk å sitte og snakke sammen, men med riktig ledelse er slike samlinger både nødvendige og økonomisk forsvarlige, også i et akademia preget av stramme budsjetter.

Om kvelden samlet vi plastens gudfar, Richard Thompson, CEO i Clean Oceans industriklynge, miljøpsykologistudent Wencke Groeneveld, partileder i MDG, Arild Hermstad, og professor i økotoksikologi, Martin Wagner til en åpen panelsamtale.

Systemisk og personlig endring

En av de viktigste konklusjonene fra denne samtalen var at systemiske endringer er nødvendige og at de burde vært innført for lenge siden. Både top-down- og bottom-up-initiativer er avgjørende for å få til reell endring, og politikerne må engasjere seg på et helt annet nivå enn i dag.

Skal vi løse plastkrisen, må vi flytte fokuset bort fra stadig å dokumentere hvor mikroplast havner, vi vet allerede at den finnes overalt, og over til å sikre at produkter designes for hele livsløpet. 

Produsentene må ta reelt ansvar, ikke bare for produksjonen, men også for sluttfasen: reparasjon, gjenbruk, demonterbarhet, resirkulerbarhet og trygg håndtering. Samtidig må vi støtte nye initiativer og innovasjoner, og erkjenne at vi kanskje må gi slipp på noe av bekvemmeligheten som følger dagens «bruk og kast»-mentalitet.

Fra et atferdsperspektiv innebærer dette at både forbrukere og institusjoner må endre normer, forventninger og vaner. Bærekraftige valg er ikke alltid de mest komfortable, intuitive eller raske – men de blir langt enklere når systemene rundt oss tilrettelegger for dem. 

Endringer i design og regulering må derfor gå hånd i hånd med endringer i atferd, sosial praksis og forskning. Hvis vi ikke handler nå, kan vi stå overfor alvorlige samfunnsøkonomiske og folkehelsemessige utfordringer i årene som kommer.

Nytt lovverk og nye forbud er helt nødvendige for å beskytte folkehelsen.

Økende forbruk 

Vi går inn i en tid med stadig økende forbruk – vi møter snart en jul der norske barn mottar det vi på godt trøndersk kan kalle «ræl» (unødvendigheter) i julegave. Kinesiske oljeprodukter stinne av kjemikalier. 

Vi mangler et essensialitetsprinsipp i alle deler av samfunnet: Er innkjøpet nødvendig i hverdagen? Er leken virkelig essensiell for barnets glede over julen? Er det nødvendig å kjøpe enda en ting? Og er varen faktisk noe forbrukeren trenger å eie eller bruke?

Allerede for flere år siden ble det anslått at et gjennomsnittlig norsk barn eier over 500 leker, hvorav en svært stor andel er laget av plast. Norske barn har mer enn nok leker. Pakk derfor ikke inn en kjemisk cocktail og gi den i julegave – for så å la barna putte den i munnen eller inhalere partiklene som følger med.

Gi bort tid til dine nærmeste. Gi bort kultur eller opplevelser.