Ytring

Kosmorama på pensum?

Kanskje vi rett og slett burde ha sluppet studenter og skoleelever fri ei uke under Kosmorama – mot at de gikk på minst to filmer hver dag – og eventuelt skrev små rapporter?

- Ordet pensum betyr blant annet obligatorisk lesing. Slik jeg ser det kan det bety obligatoriske filmopplevelser, skriver Marte Margrete Engdal i denne ytringen.
- Ordet pensum betyr blant annet obligatorisk lesing. Slik jeg ser det kan det bety obligatoriske filmopplevelser, skriver Marte Margrete Engdal i denne ytringen.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Det å rydde i skuffer og skap kan føre til at en kommer over noe uventet. Og gjerne noe en har skrevet og glemt, eller lagt til side. Det jeg fant hadde jeg skrevet tre dager etter at den årlige internasjonale filmfestivalen Kosmorama, en av de største begivenhetene i Trondheim by, 6. – 12. mars 2023, var slutt. Jeg hadde nok hatt en tanke om å publisere dette. Det ble ikke noe av. 

I ettertid ser jeg en sterk oppfordring i det jeg skrev om å sette det årlige Kosmorama på ungdommens pensumliste. Det bør kanskje på trykk likevel? For mens vi som bestemødre (jeg som pensjonert norsklærer og historielærer i videregående skole og tidligere foreleser for studenter) på dagtid satt i mørke kinosaler, satt ungdommen i sine klasserom og i forelesningssaler uvitende om hva slags pensum de gikk glipp av. Ordet pensum betyr blant annet obligatorisk lesing. Slik jeg ser det kan det bety obligatoriske filmopplevelser.

 Stor filmkunst

«Bestemødre på reise jorda rundt i løpet av ei uke», sto det øverst på arket. For det var det jeg hadde skrevet om i løpet av en halvtime midt på natten. En reise. Og likevel, selv om bestemødrene var i overskriften og det var bestemødrene som hadde blikket og perspektivet hele veien, handler resultatet kanskje først og fremst om ungdommen.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Teksten fra skuffen er som følger: Vi kjenner oss så sterke og opplyste etter denne reisen. Og ja, vi har grått. Evnen til empati og innlevelse i andres liv er skjerpet. Viten om hverdager og ikke minst jenter og kvinners hverdager, i andre deler av verden har satt spor. Vi har fått en ny kveik og følelseslivet oppdatert. Og vi har opplevd stor filmkunst på et nivå vi ikke finner så lett til daglig.

Forslag: Gi studentene fri for å se film

I etterkant kjenner jeg på at som mødre og bestemødre må vi gjøre noe! Vi må få ungdommen til å sette seg i en mørk kinosal der mobilene er avslått. Kanskje vi rett og slett burde ha sluppet studenter og skoleelever fri ei uke under Kosmorama – mot at de gikk på minst to filmer hver dag – og eventuelt skrev små rapporter? Det er som å lese god litteratur, bare at de samtidig erfarer hva god filmkunst kan gi. Hjerneforskere i dag hevder at utholdenhet og langlesing er viktig for hjernen. Litteraturforskeren Martha Nussbaum hevder at vi utvikler empati ved å lese god litteratur. Vi har erfart at det samme gjelder for god film.

Uansett, både studenter og skolelever burde øve mer på å sitte 2-3 timer i en kinosal i mørket og ta innover seg det som skjer på lerretet. Og alt de lærer! Om dagens Iran og Afghanistan for eksempel. Det er pensum for elever i videregående skole. Det burde være pensum for alle. Så mye kunnskap de ville høste. I løpet av noen timer og ei uke. Noen forelesninger å gå glipp av, kan ikke fronte dette. De må slå av mobilene i timevis. Og vår påstand er at de ville gå litt klokere ut av mørke kinosaler der de også virkelig har erfart hva utholdenhet kan gi. Og kanskje de i etterkant møtte noen som hadde flyktet fra sitt opprinnelig hjemland med større forståelse.

Kvinners livsvilkår 

I mine notater er det listet opp og anbefalt en rekke filmer (jeg så vel tre-fire per dag, og av og til fem, gled deg til du blir pensjonist). Problemet var å velge. Fjorårets Kosmorama hadde for eksempel flere dagsaktuelle filmer som viser jenter og kvinners livsvilkår i andre land, som i Afghanistan («And Still I Sing»), og om en isolert religiøs koloni i dagens USA («Women Talking»), der kvinnene blir dopet ned og utsatt for seksuelt misbruk. 

Jenter og kvinners skjebner i dagens Iran, om tvangsekteskap (også i «No Bears»). Den filmen som kanskje har satt sterkest spor er «The Quiet Girl», fra Irland, om en niårig jente som blir sendte bort fra en dysfunksjonell familie (det var en av flere ganger bestemødrene satt igjen i kinosalen etter at alle hadde gått).

Ettertanke

Ettertanke om både filmen og romanen som inviterer til reiser, uten at vi rent fysisk er på reise. Filmen «The Quiet Girl» bygger på en roman av den irske forfatteren Claire Keegan. Hun har mottatt mange priser og er kanskje mest kjent for romanen «Small Things Like These» (oversatt til norsk). Den vil jeg virkelig anbefale som pensum. 

Bestemødrene kastet seg over Keegans noveller og romaner etter Kosmorama 2023. Også en tidligere student jeg møtte skulle hjem og lese Keegan. I mellomtiden venter vi i spenning på Kosmorama 4. – 10. mars 2024.