- Skal vi løse sammensatte utfordringer må det hardere skyts enn ex.phil. til

Det er et gammelt ordtak som sier at vi trenger ny kunnskap i møte med en ny verden. Aldri i nyere historie har dette vært mer sant. Men hva slags kunnskap trenger vi, egentlig? Som den første sjefsforskeren i Queensland i Australia, Peter Andrews, så treffende sa: «Du må dra dit handlingen skjer, og den er alltid i skjæringspunktet.»

Med sin bakgrunn som bioteknologigründer framhevet han noe vi ofte snakker om i Norge, nemlig tverrfaglig kunnskap for å håndtere såkalte «wicked problems». Det vil si utfordringer som er så sammensatte at de krever en rekke ulike typer kunnskap som spiller i kreativ harmoni for å løses.

Denne tanken har en lang historie internasjonalt. Se bare på opprinnelsen til graden kjent som PPE (filosofi, politikk og økonomi) ved Oxford Universitet tidlig på 1920-tallet.

Gjennom møtet med disse tre disiplinene skulle studentene forberedes til å tre inn i et samfunn preget av første verdenskrig. Det var en verden som krevde noe annet enn embetsmenn utdannet innen klassiske språk og kultur til å jobbe i de gamle koloniene.

Det er interessant å merke seg at det i de tidlige debattene om pensum var et forslag som ikke fikk endelig støtte. I tillegg til PPE skulle nemlig studentene få tilbud om å velge en grad i filosofi kombinert med naturvitenskap. Slik ble det imidlertid aldri.

En forspilt mulighet, eller et tegn på et samfunn som ikke var klart for et tilbud som så radikalt strakk seg på tvers av etablerte faggrenser og akademiske tradisjoner?

Norge har et beslektet, men annerledes tilbud: examen philosophicum, bedre kjent som ex.phil. Dette forberedende studiet har en lang historie som strekker seg tilbake til 1675, og er ment å gi studenter på vei inn i alt fra realfag til humaniora en felles kunnskapsplattform.

Selv om ex.phil. fremdeles er obligatorisk ved mange universiteter og høgskoler, er det kun et forberedende studium og ikke noe fullgodt tverrfaglig studietilbud eller forskningsprogram.

Skal vi lykkes med å løse såkalte «wicked problems» må det hardere skyts til.

Her kan vi la oss inspirere av det ambisiøse prosjektet «Oppdrag Mjøsa». Når forskerne nå kartlegger og undersøker de mange hundre tonnene ammunisjon som ble dumpet i Norges største innsjø etter andre verdenskrig for lekkasje, står nemlig historikere, filosofer og sosiologer skulder ved skulder med marinbiologer, undervannsarkeologer og ingeniører.

Og ikke nok med det: I tillegg til den radikale akademiske tverrfagligheten innad i prosjektet, involverer og rådfører forskerne i «Oppdrag Mjøsa» seg også jevnlig med lokalbefolkningen. De har blant annet invitert til åpne folkemøter, utført store spørreundersøkelser for å finne ut hva Mjøsa betyr for folk, fått hjelp av lokale fiskere til å merke fisk og tatt med skoleklasser ut på forskningstokt.

Ikke bare kan det å involvere befolkningen på denne måten resultere i vel så god forskning som mer tradisjonelle tilnærminger. Det kan også hjelpe forskerne å få øynene opp for problemstillinger og innfallsvinkler de ikke har tenkt på tidligere, men som befolkningen kjenner på kroppen.

Eller som biolog Jan Grimsrud Davidsen uttrykte det i et intervju: «Mjøsa er ikke vår innsjø, og vi er helt avhengig av hjelp fra de lokale. Vi kjenner ikke innsjøen slik de gjør.»

Gjennom å gi folk eierskap til forskningen og innsikt i vitenskapelige metoder, har denne typen involvering dessuten vist seg å virke fremmende på folks syn på forskning mer generelt. Det kan utgjøre en sårt tiltrengt motkraft i en tid hvor fornektelsen av menneskeskapte klimaendringer, vaksinemotstand og generell vitenskapsskepsis brer om seg.

Samarbeidskultur er selve hjørnesteinen i Oppdrag Mjøsa. Prosjektet bringer ulike deler av akademia, forvaltning, næringsliv og samfunnet for øvrig sammen. Og har på den måten blitt et sted hvor folk med ulik bakgrunn kan få en felles forståelse av utfordringene vi som samfunn står overfor, og sammen finne løsninger for framtida.

Gjennom Oppdrag Mjøsa kan med andre ord den forspilte muligheten fra 1920-tallet endelig være realisert. Skal vi forstå og forme en ny og stadig mer sammensatt verden, er det nettopp slike tilnærminger til kunnskapsproduksjon vi må ha mer av.