I Jemen får ikke akademikere lønn og må selge ting på gata

- Alt har vært så tragisk i hjemlandet mitt, sier Abdulghani Muthanna fra Jemen. Nå er han der han vil være, som forsker på NTNU.

Abdulghani Muthanna har opplevd sult, krig og desperasjon. Som gjesteforsker ved NTNU har han håp om ei bedre framtid.
Abdulghani Muthanna har opplevd sult, krig og desperasjon. Som gjesteforsker ved NTNU har han håp om ei bedre framtid.
Publisert Sist oppdatert

Muthannas historie er oppløftende. Han var den skoleflinke gutten som vokste opp i svært enkle kår på bygda i Jemen. Mot alle odds lyktes han som akademiker. Det var tunge tak underveis, men endelig smilte livet til ham. I 2018 kom han til Oslomet og var der i to år. Ferden gikk videre til NTNU. Ved semesterstart i august sto et kontor og ventet på ham hos Institutt for lærerutdanning på Kalvskinnet. Her skulle han arbeide som gjesteforsker framover.

Men historien er mer dramatisk enn som så og har en trist grunntone.

Arabia Felix

Muthanna kommer fra det fattigste landet på Den arabiske halvøya. Krigen som herjer i Jemen har ført til en matkrise. To av tre innbyggere har ikke nok mat. FN advarte i november om faren for en hungersnød som kan bli den verste verden har sett på flere tiår.

Også før krigen eskalerte fra 2014, var Jemen et fattig land.

- Jemen er egentlig et rikt land. Vi har olje, gass og fiskeri. Vi kunne vært et av de beste landene i verden. Men det er bare 5-10 prosent av de politiske lederne vi kan stole på, og som bryr seg om landet. Resten tenker bare på seg selv. De tar pengene til egne formål, sukker Abdulghani Muthanna.

Han kaller Jemen for juvelen på den arabiske halvøya. Allerede 1200 år før vår tid var landet kjent som et gammelt kulturrike. Innseilinga til Rødehavet ga det en strategisk posisjon både i oldtiden og i nyere tid. I antikken kontrollerte Jemen leveransene av varer som krydder, røkelse og myrra. Landet var fruktbart, hadde et velutviklet jordbruk og var rik på handel. I klassisk tid var Jemen kjent som Arabia Felix, det lykkelige landet. Det var verdens rikeste land.

Alt dette er fortid.

Muthanna vet hvordan det er å mangle mat og være sulten. Han kommer fra en fattig familie og vokste opp på landsbygda. Foreldrene, som var bønder, jobbet hardt for å sikre sønnen ei utdanning. Han begynte å studere ved Taiz University og utdannet seg til engelsklærer. I 2005 var han ferdig med bachelor og kunne glede seg over utmerkede karakterer. Deretter underviste han i noen år. Men det var vanskelig å få fast jobb, det var bare midlertidige stillinger.

Dro til Tyrkia, så Kina

Han arbeidet mye for lav lønn samtidig som han hadde tatt opp lån. Det var tøft å få endene til å møtes, han var nå gift samtidig som han prøvde så godt han kunne å hjelpe foreldrene.

- Jeg følte sterkt at det måtte skje ei forandring, sier han.

I 2009 fikk han stipend fra Erasmus Mundus-programmet og studerte ved Midtøsten tekniske universitet i Tyrkia. Han ble i Ankara i to år og fullførte en master. I 2011 vendte han tilbake til Jemen.

Den arabiske våren ga et blaff av håp. Men framtidsutsiktene var fortsatt ikke lovende. Nok en gang tenkte han at han måtte dra til et annet land for å komme seg videre.

Han fikk først tilbud om å komme til Australia, men hadde ikke råd verken til flyreise eller opphold. Han fikk tilbud om opphold i Kina med god finansiering og kom til Beijings pedagogiske universitet (Beijing Normal University). Der fikk han tatt doktorgraden. Underveis i arbeidet dro han tilbake til Jemen for å samle inn data til doktorgradsoppgaven.

- Verden er ikke rettferdig

Nå var ikke lenger Jemen bare et fattig land. Nå var det også krigsherjet.

- Det var forferdelige forhold. Flyplasser var stengt, det var kontrollposter overalt, også i byen. Folk ble forhørt for ingenting, noen ganger ble de uten videre arrestert.

Faren var attpåtil døende, greide ikke å forlate senga og led mye. Det var så trist alt sammen. Muthanna fikk ikke sove og strevde med å hjelpe til. Faren døde og sønnen dro tilbake til Kina for å fullføre doktorgraden. Han disputerte i 2017. Han fikk anerkjennelse for doktorgradsoppgaven med tema Educational leadership and policy. Endelig noe å glede seg over. Han var så glad.

Så var perioden i Kina over og han måtte igjen dra tilbake til hjemlandet. Det var tøft å dra tilbake til krig, men han hadde ikke noe valg.

- Jeg søkte på ulike stipend, men for å være ærlig med deg: Verden er ikke rettferdig. De bryr seg ikke om kunnskapen din, men hvilket pass og nasjonalitet du har. Jeg hadde alt de trengte, jeg var en god lærer med gode karakterer. Søkere med utdanning fra USA og Storbritannia blir foretrukket.

Det var fint å være hjemme hos familien igjen selv om de knapt greide å brødfø familien. Det var et miserabelt år. Fattigdom, sult, faren var død, nå var moren døende. Helsesystemet er dårlig i Jemen og hun fikk ulike diagnoser avhengig av hvem de snakket med. Han hadde ingen inntekt og lånte penger av slektninger. Det var tre måneder hit og dit, så døde også mor.

- Jeg var desperat, men alle skjønte at jeg måtte forlate landet. Det var farlig, vi hadde ikke noe å spise, jeg måtte skaffe meg en jobb.

Se faktaboks om krigen i Jemen.

Akademikere får ikke lønn

I likhet med resten av befolkninga lider også akademikerne i landet. De har ikke fått lønn på nesten fire år. De fleste, også universitetsprofessorer, må for eksempel selge ting på gata. Landet er preget av hjerneflukt. De som kan, prøver å komme seg ut av landet. Utdanning er gratis i landet, men studenter må betale ei registeringsavgift på 10-20 dollar. Til og med det blir for dyrt for mange. I tillegg trenger de penger til mat og bolig. Et økende antall har dratt til Kina og skaffet seg utdanning der.

De som blir igjen lever i fare. Når som helst kan de bli rammet av flyangrep, eller oppsøkt hjemme av væpnede grupper og puttet i fengsel, forteller Muthanna. Mange forsvinner sporløst.

- Folk sulter og dør, og det er ingen god tilgang på utdanning. Det er mangel på utstyr, internett er dårlig og covid-19 sprer seg parallelt med at det er en matkrise. Mange av landets ledere har dratt utenlands, mens folk som blir igjen står i fare for å dø. Dør de ikke av flyangrep, dør de av sult.

Omsider lyktes det Muthanna å få stipend og komme seg ut i landet. I to år arbeidet han ved Oslomet før han fikk gjesteopphold på NTNU i høst. Nå er han medlem av ei forskningsgruppe, underviser i noen emner, publiserer og har samarbeidsprosjekter med forskere fra ulike land. Mye av det samme gjorde han ved Oslomet.

- Jeg er veldig fornøyd her, lederne og kollegene er profesjonelle og hyggelige og har tatt imot meg på en svært god måte.

Så slår han plutselig om fra engelsk til norsk. Han har jobbet hardt med å forbedre norskkunnskapene.

« Jeg har lært så mye norsk, jeg elsker å lære norsk, jeg elsker Norge og nordmenn fordi de er veldig snille og veldig hjelpsomme og støttende»

Nå håper han å få kona og sine tre barn til Trondheim. Han snakker ofte med dem på telefon, men det er noen år siden han fikk gitt dem en klem sist.

- Planen er å bli her for resten av livet. Jeg jobber hardt og håper å få en fast jobb på NTNU en gang. Da kan jeg ha et trygt liv. Det vil være fint, sier Abdulghani Muthanna.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Powered by Labrador CMS