Led meg ikke inn i landskap

Den dagen jeg frivillig setter meg i kontorlandskap basert på «clean desk»-prinsippet, hvor man ikke etterlater seg noe på plassen man har jobbet ved, kommer aldri, skriver sosiolog Arve Hjelseth.
Åpent kontorlandskap: Misnøyen blant de ansatte er gjennomgående stor, men mye tyder på at vi taler for døve ører, skriver Arve Hjelseth.  
        
            (Foto: KRISTOFFER FURBERG)

Åpent kontorlandskap: Misnøyen blant de ansatte er gjennomgående stor, men mye tyder på at vi taler for døve ører, skriver Arve Hjelseth.   Foto: KRISTOFFER FURBERG

I Trondheim skal det bygges. Campusen på Dragvoll skal flyttes til byen. Ingen vet riktig hvor i byen ennå, men det kommer til å skje, skjønt tidsperspektivet fortsatt er usikkert. Enkelte i ledelsen – og ikke minst en del innleide konsulenter – tror antakelig vi kommer til å få mye mer lyst til å samarbeide teknologene bare vi støter på dem på campus av og til.

Dette byggeprosjektet reiser en del interessante spørsmål knyttet til utforming av moderne arbeidsplasser for ansatte i forskning og høyere utdanning, spørsmål som er såpass generelle at de har betydning langt ut over min arbeidsplass. I tillegg til lokalisering av campus, er det store spørsmålet hvordan kontorarealene skal utformes, eller egentlig: hvorvidt arealene i det hele tatt bør inneholde individuelle kontorer. Det burde ha vært en opplagt sak, men er det ikke.

Som student trivdes jeg godt på lesesalen, særlig når vi fikk – eller la beslag på, er det vel rettere å si – faste plasser i 7. etasje i Eilert Sundts hus på Blindern. I tillegg til en PC-stue var det arbeidsplassene våre i et par år, og det fungerte.

På lesesalen hersket det stort sett absolutt ro. I respekt for andre, som i likhet med oss selv satt bøyd over bøkene, var stillheten til å ta og føle på. Dette betydde ikke at vi satt i kontemplativ ro over bøkene ti-tolv timer om dagen. Rett ved siden av lesesalen hadde vi et pauserom hvor mange tilbragte like mye tid som på lesesalen, og hvor samtalene gikk. Sladder, fag og sport i en salig blanding. Men når vi først jobbet, skjedde det i stillhet.

I tillegg la vi selvsagt merke til at de ansatte på instituttet, som satt i samme etasje, hadde egne kontorer. De kunne lukke døren og jobbe (eller gjøre andre ting) uten innsyn fra andre. Etter hvert som jeg fikk ambisjoner om å bli værende på universitetet, ble tanken om eget kontor noe av det mest forlokkende: det går an å leve av å ha en jobb hvor man – når man ønsker det – kan sitte i absolutt ro, for seg selv, og produsere kunnskap.

Det eksisterte med andre ord et klart hierarki. De første par-tre årene på Blindern var vi henvist til de store lesesalene, hvor man en hvilken som helst dag måtte ta en plass som sto ledig. Etter hvert som man nærmet seg avslutningen av studiet, kunne man få tildelt fast plass. Det føltes som et opprykk, statusen økte. I heldigste fall kunne man deretter få et doktorgradsstipend, og da fikk man eget kontor. Da fortjente man å kunne skjerme seg fra omgivelsene når det var behov for det. Ble du førsteamanuensis eller professor, fikk du normalt gradvis større kontor.

Det var altså et hierarki, hvor den beste arbeidsplassen rimeligvis tilfalt den med høyest status. Alle skjønte uten videre at det var mer stas å ha et kontor for seg selv, enn å måtte sette seg på en lesesalsplass som tilfeldigvis var ledig.

Slik er det ikke lenger, i hvert fall ikke hvis vi skal tro de visjonære blant oss. Disse visjonære er sjelden fagfolk, som vet hvordan forskere jobber. Derimot er det en del ledere, noen arkitekter og diverse konsulenter med uklar kompetanse, som tror de har fasiten på hvordan forskere burde ha jobbet.

I skrivende stund planlegges det ved NTNU et nytt helsebygg uten cellekontorer, men med såkalte aktivitetsbaserte arbeidsplasser. Forskjellen på et kontorlandskap og aktivitetsbaserte arbeidsplasser er, så vidt jeg forstår, at i et landskap sitter man sammen med andre på en fast plass, mens man på en aktivitetsbasert arbeidsplass velger en plass som er ledig. Det siste innebærer med andre ord at man ikke kan la noe ligge igjen på pulten når man går for dagen. Forskere skal altså tilbake til situasjonen fra sine aller første studieår – ta med deg utstyret ditt når du går, og finn en ledig plass om morgenen.

Misnøyen blant de ansatte er gjennomgående stor, men mye tyder på at vi taler for døve ører. Et nytt teknologibygg er nylig åpnet, hvor tyngden av ansatte må sitte i kontorlandskap. Mange frykter at det blir få tradisjonelle kontorer også når de store humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøene etter planen altså skal flytte fra Dragvoll og nærmere sentrum om noen år, selv om det hevdes at ingenting er bestemt.

Rektor Gunnar Bovim uttalte for en tid tilbake at han ikke trodde NTNU var tjent med å ha bare kontorer, for det er ikke slik fremtidens arbeidsplass ser ut, ifølge ham. Hvorvidt dette er en treffende spådom får inntil videre stå åpent, men selvsikkerheten når det gjelder å ha innsikt i hva som kommer er det i hvert fall ingenting å si på. Dette til tross for at folk som trues med overgang fra kontor til landskap eller aktivitetsbaserte arbeidsplasser sier at de heller vil jobbe andre steder. Mange som allerede har blitt plassert i kontorlandskap har gjort alvor av trusselen. NTNU er for øvrig langt fra alene om dette, i det nye regjeringskvartalet i Oslo planlegges det å plassere 5000 byråkrater i kontorlandskap. Ved Malmö høgskola rapporteres det om at mange av de aktivitetsbaserte arbeidsplassene står ledige, for de ansatte jobber hjemme så ofte de kan.

På dette punktet utviser ledelsen ved våre kunnskaps- og forskningsorganisasjoner en bemerkelsesverdig ignorans overfor alt vi vet om de negative konsekvensene av åpne kontorløsninger. Forskningen er nokså entydig: Åpne løsninger reduserer jobbtilfredsheten, øker den mentale belastningen og sliter på relasjonene mellom tilsatte.

Men dette overses, altså under henvisning til at fremtidens arbeidsplass vil se helt annerledes ut. Antakelig ser folk for seg miljøet i for eksempel Silicon Valley, hvor ansatte tilsynelatende løser store utfordringer i dynamiske, åpne miljøer, gjerne mens de spiller biljard, dart eller bordtennis. Tanken er trolig at det oppstår en form for sosial interaksjon med åpne løsninger, som i seg selv fremmer læring og øker produktiviteten.

Nå er det en viss forskjell på programutvikling i Silicon Valley og konsentrert forskningsarbeid, men det er selvsagt likevel en del fellestrekk; ikke minst at forskningsarbeid også ofte er samarbeid. Vi skal heller ikke være blinde for at mostand mot endringer, ikke minst i vår sektor, er en ryggmargsrefleks hos mange, og at mye som svartmales i utgangspunktet, går seg greit til når det kommer til stykket. Til og med den såkalte kvalitetsreformen har på en måte gått seg til, om enn mest som en kvantitetsreform.

Men likevel: Den dagen jeg frivillig setter meg i kontorlandskap basert på «clean desk»-prinsippet, hvor man ikke etterlater seg noe på plassen man har jobbet ved, kommer aldri. Som mange andre kommer jeg til å jobbe så mye som mulig andre steder: først og fremst hjemme, men også på kafé eller andre steder hvor det kan passe å sitte med en PC og hvor man kan koble seg til internett. Jeg jobber gjerne en dag i uka på kafé i dag også, for å få variasjon i arbeidshverdagen.

Men hvis jeg kan jobbe i til dels støyende omgivelser på kafé, takler jeg vel også kontorlandskap? Så enkelt er det faktisk ikke. For det første: I et kontorlandskap kjenner du – eller bør kjenne – kollegene dine, og er derfor alltid prinsipielt tilgjengelig for sosial interaksjon. På kafé er jeg en fremmed blant fremmede, suset fra omgivelsene angår meg ikke, omtrent som når man har på radioen uten å lytte.

Og for det andre er ikke arbeid på kafé et uttrykk for hjemløshet. Det er forankringen på et kontor, hvor folk har sine bøker, sine personlige ting og sin kanskje spesielt utformede pult, som gjør det mulig å frigjøre seg fra dette en gang iblant. Friheten ved å arbeide på kafé forutsetter nærmest en slik forankring.

Debatten om cellekontorer versus aktivitetsbaserte arbeidsplasser ville vært mye mer konstruktiv om ledelsen innrømmet at formålet er å spare penger. Det er jo sant at med cellekontorer utnyttes plassen dårlig; også i dag jobber folk av og til andre steder, de er på reiser, de underviser. Om man innrømmet at det er en mer økonomieffektiv arealutnyttelse som er målet, ville vi i det minste fått en reell debatt om hvorvidt kostanden ved å utnytte areal såpass dårlig, ble oppveid av alle de åpenbare fordelene mulighetene for skjerming gir.

Men i stedet forsøker åpen løsning-ideologene å innbille oss at dette er en positiv mulighet, ikke nødvendig ressurssparing. Da går i hvert fall jeg i vranglås, for det er uttrykk for en kunnskapsløshet som et universitet ikke er tjent med å tildele beslutningsmakt.

Dette innlegget ble først publisert i Panorama.

UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus
Siste fra forsiden

Kan gå mot mer hjemmekontor

Siden i vår har hovedregelen for oppstart vært at NTNU-ansatte skal tilbake på campus i august. Nå skal NTNU revurdere innholdet i denne regelen.

KI-rektor advarer mot hardt klima i den svenske koronadebatten

Advarer mot et stadig hardere debattklima i kjølvannet av pandemien: KI-rektor Ole Petter Ottersen uttrykker uro for at Sverige skal havne i samme negative spiral som der USA befinner seg.

Studenter ble smittet av covid etter arrangement på campus

Fem studenter ved Aarhus universitet er smittet av covid etter å ha deltatt på ett stort arrangement på campus.

Semesterstart nærmer seg - studentledere holder pusten

For første gang foregår studiestart mens en pandemi pågår. Ledere av studentorganisasjoner i Trondheim ser fram til et nytt semester hvor studentene får innta campus igjen. Samtidig er de bekymret.