Ytring
Universitetsledelse som profesjon?
Arve Hjelseth svarer Nora Kulset: - Jeg er dypt skeptisk til ledere ved universitetene som først og fremst ser på seg selv som ledere.
Personlig er jeg ikke noe leder-emne uansett, så jeg bør kanskje ikke bruke meg selv som eksempel. Men jeg vet at dersom jeg ble bedt om å stille til valg som instituttleder, kan det tenkes at jeg hadde latt meg overtale, skriver Arve Hjelseth.
Foto: Kristoffer Ramsøy Fredriksen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Selv om flertallet i NTNU-styret har forsøkt å skyve under teppet at det som skulle utredes var hvorvidt ledelsesmodellen skulle endres, inngår i det minste diskusjon av ledelsemodell i det arbeidet som nå er i gang. Generelt kan prosessen knapt beskrives som spesielt sexy, med sitt uforpliktende tomprat om «medvirkning». Derfor er det fint at Nora B. Kulset argumenter tydelig for hvorfor hun mener ledere fortsatt bør tilsettes.
Sjansen for at NTNU skal endre modell i denne runden er rett nok så nær null som det er mulig å komme, så jeg tror ikke en diskusjon her og nå vil ha særlig effekt. Men saken bør likevel holdes varm, for det kommer forhåpentligvis flere runder. Derfor vil jeg anføre noen argumenter for at ledere bør velges.
Kulset skriver at hun bygger sitt syn på fagfellevurdert forskning og på forskning om lederrollen. Innlegget er rett nok publisert helt uten referanser eller lenker til denne forskningen, men jeg stoler på at hun har sine ord i behold. Jeg kommer for min del ikke til å vise til ledelsesforskning når jeg argumenterer mot henne. Min erfaring er nemlig at jo mer man fortaper seg i ledelsesforskning, jo mer mister man av syne hva slags forunderlig konstruksjon et universitet er.
For egen del har jeg imidlertid gjennomgående positive erfaringer med de lederne vi har hatt ved mitt institutt siden den første ble ansatt for tolv-tretten år siden. Det tror jeg skyldes at det har vært snakk om fagfolk som har sett for seg at de har tatt på seg en tidsbegrenset oppgave fordi noen må gjøre det. De har hatt som utgangspunkt at de skulle tilbake til sine professorstillinger når perioden utløp. Alle har hatt bakgrunn som vitenskapelig ansatte ved samme institutt. Fordi erfaringene stort sett har vært positive, har jeg også vært mindre opptatt av dette spørsmålet de siste årene, enn jeg var da det ble vedtatt å ansette ledere på alle nivåer.
Når jeg leser Kulsets argumenter, øker imidlertid bekymringen. For snart bør visst lederne bli enda mer «profesjonelle». Det kan virke som hun mener det er en utfordring at ledere ser på det som en tidsbegrenset oppgave. Hun vil nemlig skille mellom «de tilfeldige lederne» og de som tar rollen på alvor. Hun advarer altså mot ledere som tar på seg jobben fordi noen tross alt må gjøre det. Men det er selvsagt fullt mulig å ta rollen på alvor – jeg håper da virkelig de gjør det – selv om man ser på det som en tidsbegrenset periode, og uten å glemme at man primært brenner for faget sitt (selv om det blir liten tid til å dyrke faget mens man er leder).
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Instituttlederrollen er utfordrende, fordi man representerer sine fagmiljøers interesser oppover i systemet, samtidig som man representerer de to øverste nivåene overfor sine egne fagmiljøer. Slik jeg forstår Kulset, mener hun at valgte ledere «forventes (…) å representere kollegiet, ikke institusjonen». Jeg sliter med å forstå hva som er problemet med det, selv om det naturligvis hender at ledere må ta upopulære beslutninger. Når jeg ideelt sett foretrekker valgte ledere, er det jo fordi jeg har større tillit til at de kan representere nettopp kollegiet. Det institusjonaliserer den faglige autonomien.
I det hele tatt legger Kulset stor vekt på ledelse som en profesjon. Jeg er i tvil om i hvilken grad det er presist generelt sett, og enda mer i tvil om det gjør oss klokere på hva et universitet er for noe. Jeg er dypt skeptisk til ledere ved universitetene som først og fremst ser på seg selv som ledere. Jeg tror det potensielt kan øke risikoen for at verdier som akademisk frihet og faglig autonomi går under radaren.
Personlig er jeg ikke noe leder-emne uansett, så jeg bør kanskje ikke bruke meg selv som eksempel. Men jeg vet at dersom jeg ble bedt om å stille til valg som instituttleder, kan det tenkes at jeg hadde latt meg overtale. For da hadde jeg i det minste hatt et mandat fra folk som tok det dristige valg det ville vært å stemme på meg. Derimot kunne jeg aldri latt meg overtale til å søke på en stilling som instituttleder. Jeg vil definitivt ikke utsette meg for eksempel for bemanningsbyråers forunderlige metoder og vurderinger.
