Ytring
Men hva med Elsevier?
Enkelte mener vi bør unngå MDPI og Frontiers. Men kan vi egentlig vurdere kvalitet på forlagsnivå? Hvordan bedømmer vi i da Elsevier og Springer Nature?
- Megatidsskrifter har positive sider og jeg mener de utgjør en nyttig rolle i publiseringssystemet. Men mylderet av redaktører og mangel på oversikt ser ut til å ha gitt rom for aktører med dårlige hensikter, skriver Per Steneide Refseth.
Foto: Privat
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Det pågår en debatt om kvaliteten i akademiske tidsskrift og hvilken betydning dette har for hvilke publiseringsavtaler norske institusjoner bør inngå med hvilke forlag.
MDPI og Frontiers blir nok en gang trukket frem som verstinger blant forlagene. Dette er en diskusjon som har pågått lenge og særlig etter at Jeffrey Beall i 2014 inkluderte MDPI og Frontiers i sin kontroversielle liste over «Potential Predatory Journals and Publishers». Det har vært, og er fortsatt gode grunner til å være skeptiske til MDPI og Frontiers. Men etter over 10 år med debatt er det på tide å nyansere.
Seksjonsleder ved NTNU Universitetsbiblioteket Leticia Antunes Nogueira har skrevet om hvorfor det er fornuftig pengebruk av NTNU å inngå avtaler med MDPI og Frontiers. Jeg administrerer publiseringsfondet ved Universitetet i Innlandet og støtter det Nogueira skriver. Publiseringsutvalget har helt riktig påpekt at det er en kompleksitet i kvalitetsvurderingen av forlag og at hvert tidsskrift bør vurderer for seg. Det norske kanalregisteret gjør dette, og hvor alle forskere i Norge kan bidra til å vurdere kvaliteten og bestemme om tidsskrift skal være godkjente.
Å omtale MDPI og Frontiers som røverforlag - slik prodekan Lars Olaf Olaussen gjør - er for unyansert. Det er for mange forskere som har positive erfaringer med forlagene til at dette blir en nyttig merkelapp. Mitt inntrykk er at MDPI og Frontiers er legitime vitenskapelig forlag, men med enkelte svakheter, kanskje særlig hos MDPI og deres mange spesialnumre. Både Frontiers og MDPI er til dels drevet på en måte som gjør de sårbare for juksere og svindlere. Denne forretningsmodellen kan kort oppsummeres som megatidsskrifter.
Megatidsskrifter har ingen begrensinger på antall artikler som kan publiseres og de aksepterer artikler innenfor en bred tematisk ramme. De er vanligvis åpent tilgjengelige og finansieres av publiseringsavgifter. De aksepterer typisk manuskripter såfremt de oppfyller vitenskapelige minstekrav, og de bryr seg ikke nødvendigvis om forskningsresultatene er interessante eller viktige. Det kan være mange redaktører på ulike nivåer og ingen har full oversikt over alt som publiseres. I tillegg er det mange av megatidsskriftene – særlig på MDPI – som publiserer svært mange spesialnumre med inviterte gjesteredaktører. Og det er tilsynelatende liten kontroll over hvem som kan være gjesteredaktør.
Megatidsskrifter har positive sider og jeg mener de utgjør en nyttig rolle i publiseringssystemet. Men mylderet av redaktører og mangel på oversikt ser ut til å ha gitt rom for aktører med dårlige hensikter. De slipper til som redaktører, forfattere og fagfeller. Mange tidsskrift sender automatiserte forespørsler om fagfellevurdering uten redaksjonell kvalitetssikring. Og av og til - eller litt for ofte - svikter kvalitetssikringen slik at dårlig og falsk forskning blir publisert.
Men det er ikke bare MDPI og Frontiers som driver tidsskrifter på denne måten. Dette gjelder også forlagene Elsevier, Springer Nature, Wiley og flere andre. Disse forlagene og flere av deres megatidsskrifter har sluppet alt for lett unna kritikk i den norske debatten om kvalitet i tidsskrifter.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Et eksempel er megatidsskriftet Scientific Reports som utgis av Springer Nature. Om man sender inn et manuskript og blir avvist av et tradisjonelt tidsskrift på Springer Nature får man gjerne forespørsel om man heller vil sende artikkelen til Scientific Reports. De fleste store internasjonale forlagene gjør noe tilsvarende: hvis du blir refusert av et topptidsskrift får du tilbud om å publisere i et megatidsskrift på samme forlag. I 2024 fant en gruppe forskere så mange falske forskningsartikler i Scientific Reports at de skrev et åpent brev hvor de uttrykte bekymring for om forlaget sviktet i kampen mot falsk og dårlig forskning. I 2025 fulgte tidsskrift opp med ny rekord i antall publiserte artikler: over 47 000 artikler på ett år. Den vitenskapelige detektiven Sholto David – mest kjent for å motta en millionbelønning for å varsle om forskningsjuks - har på bloggen For Better Science skrevet om noe av den problematiske forskningen som publiseres i Scientific Reports. Han eksemplifiserer tidsskriftets manglende vilje til å gjøre noe med problemene det varsles om. Tidsskriftet er rettmessig plassert på nivå X i det norske kanalregisteret.
Forlaget Elsevier har også mange megatidsskrifter. Et av disse er Fuel. I 2023 gikk en av sjefsredaktørene i Fuel, Jillian L. Goldfarb, av i protest mot hvordan Elsevier håndterte tidsskriftet. Elsevier hadde ansatt en annen sjefsredaktør med tilknytning til artikkelfabrikker. Og Goldfarb oppdaget at tidsskriftet hadde publisert en stor mengde falske forskningsartikler. Når Goldfarb varslet Elsevier om dette så forsøkte Elsevier å feie problemene under teppet. Jeg og Morten Oksvold skrev om dette i 2024.
Science of the Total Environment er et annet megatidsskrift fra Elsevier. Det ble nylig fjernet fra Web of Science fordi det ikke lenger oppfyller deres kvalitetskriterier. Avisen El Pais har skrevet om problemene i tidsskriftet. Professor ved Universitetet i Granada, Emilio Delgado, sier til El Pais at tidsskriftet er: «clearly an open-door journal that takes almost anything».
Man finner også lignende problemer i mer tradisjonelle tidsskrift, for eksempel Energy Economics. Professor Richard Tol ved Universitetet i Sussex var fram til juli 2025 sjefsredaktør i tidsskriftet, men fikk så sparken av Elsevier. Tol hevder på sin blogg at Elsevier presset Energy Economics til å øke antallet publiserte artikler og at Elsevier foretrekker kvantitet foran kvalitet.
Til tross for dette er alle disse Elsevier-tidsskriftene på nivå 2 i det norske kanalregisteret. I kanalregisterets kriterier står det at «Megatidsskrifter vil vanligvis ikke kvalifisere for nivå 2».
Mu Yang leder et forskningssenter ved Columbia University Medical Center i New York. På fritiden er hun en vitenskapelig detektiv som varsler om feil og mistenkeligheter i vitenskapelig artikler. På Linkedin skriver hun om noe av det hun finner. I 2025 fant hun feil i over 1500 artikler publisert på Elsevier-tidsskrift. I flere av disse tidsskriftene har hun varslet om over 100 artikler.
Gjør dette Elsevier til et røverforlag? Den svenske forskeren Björn Brembs skrev om dette på sin blogg i 2019. Jeg synes ikke «røver» er en nyttig merkelapp når man diskuterer Elsevier, Frontiers eller MDPI. Realitetet er mer kompleks. Enkelte megatidsskrifter opererer i en gråsone med diskutabel praksis som vi bør være oppmerksomme på, men det gjelder selvsagt ikke alle. Hvis vi er opptatt av kvalitet så kan forlag og forretningsmodell være en indikator, men vi må ikke se oss blinde dette. Enda viktigere er det å vurdere hvem som er redaktører og hvilken jobb de gjør, blant annet med å finne gode fagfeller.
Som Nogueria skriver så koster ikke avtalene med MDPI og Frontiers noe om ikke forskere publiserer der. Avtalene sparer institusjonene for penger og arbeidstid. Hvis vi vil spare penger på lese- og publiseringsbudsjettene vil det være mer effektivt å kutte avtalen med Elsevier, slike mange institusjoner gjorde med Wiley i 2025. Men dette dreier seg selvfølgelig også om tilgang til å lese, og da blir det en litt annen og større diskusjon.
