NTNU må prioritere områdene vi er best på

Hva mener du et universitet skal være, og hvilken rolle skal et universitet spille i samfunnet?

Prinsippmessig skal universitetet være stedet i samfunnet som urokkelig og stolt forplikter seg til kritisk tenkning, objektivitet og jakten på sannhet, fullstendig isolert og uavhengig av politiske agendaer og herskende meningsregimer. Universitetet skal være stedet hvor meninger kan uttrykkes og debatteres i åpenhet uten sensur eller fordømmelse.

Hvilke endringer må skje (hvis noen) for at NTNU skal kunne spille den rollen? 

NTNU har, slik jeg ser det, i all hovedsak klart å holde seg fritt for politisering av forskning og undervisning. For at NTNU skal klare å beholde sin rolle i samfunnet er det avgjørende at dette forblir tilfellet. I tillegg er det utrolig viktig for NTNU som organisasjon å danne en tydelig identitet rundt kjerneområdene vi er gode på, og være bevisst på hvordan vi kommuniserer disse til samfunnet. Bedrifter som skal gjøre alt bra, ender ofte opp med å gjøre ingenting best. Vi har områder vi er best på, disse må prioriteres.

Hvem skal bestemme hva det skal forskes på ved NTNU, og hvilke interesser skal være styrende? 

Hvem som skal bære byrden av å måtte se inn i fremtiden for å finne ut hva den bør inneholde er et svært vanskelig spørsmål. Første instinkt er selvsagt at det bør være opp til fellesskapet, men som vi ser glimt av hver dag, viser det seg at «the wisdom of the crowd» ofte er et feilaktig premiss, sårbart for korrupsjon som følge av mangel på heterogenitet, uavhengighet og tillit. For å minimere potensialet for at slike sårbarheter blir styrende, er det viktig at faggruppene forsikrer seg om at 1. De som deltar besitter riktig spesialisering og kompetanse innen fagfeltet; 2. Det er mangfold i meningene som representeres; 3. Det er åpenhet for fri debatt; 4. Deltagerne kan opptre uavhengig; og 5. Faggruppen som helhet får både æren og skylden for avgjørelsene som blir tatt.

Hva skal NTNUs relasjon til næringslivet være? Hva er ditt syn på forskningsfinansiering i fra privat sektor?

NTNUs historiske rolle som utdanningsinstitusjon gir oss tydelige retningslinjer for å forstå hva næringslivets rolle bør være. Som indirekte finansiør er det næringslivet som både 1. Setter rammene og vilkårene for NTNUs potensiale og 2. Tilbyr de nødvendige insentivene for at studenter ønsker å komme til oss for å ta utdannelsen sin. Næringslivet, er i én forstand den nødvendige «kunden» vår, og det er vår jobb som organisasjon å forstå deres ønsker, preferanser og vilkår slik at vi kan gi dem det de vil betale for. 

Som forskningsinstitusjon er forholdet til næringsliv fundamentalt annerledes. Selv om næringslivet kan spille en viktig rolle både som motivator, inspirator og i noen tilfeller mottaker, vil det være kortsynt å la næringslivets umiddelbare behov være førende for hva det skal forskes på i det offentlige. NTNUs rolle som en offentlig institusjon gir oss muligheten til og ansvaret for å forske også på det som næringslivet ikke trenger, eller ikke enda vet at de trenger. Forskning i offentlige organisasjoner med finansiering fra privat sektor bør oppfordres, såfremt det gjøres i all åpenhet i henhold til universitetets normer og er i samfunnets interesse.

På hvilke måter har du tenkt å lytte til, og kommunisere med de du representerer (inkludert dem i Gjøvik og Ålesund)?

Først og fremst er det viktig å få kommunisert at eposten min alltid er åpen, og at jeg genuint vil oppfordre alle som har noe på hjertet til å ta kontakt med meg. Jeg ser frem til å bli bedre kjent med, og forstå NTNUs midlertidige ansattes behov, uavhenging av hvor i landet de har sin arbeidsplass. I tillegg tenker jeg å opprette et nyhetsbrev som midlertidige ansatte kan melde seg på for å få innblikk i sakene som angår dem.

Hva vil du si er de viktigste sakene for midlertidige ansatte? 

Jeg har tre hjertesaker som jeg mener er blant de viktigste for NTNUs midlertidige ansatte. Disse er: 1. Å gjøre mer for å tilby midlertidige ansatte sikkerhet og forutsigbarhet i hverdagen, spesielt med tanke på fremtidige karrieremuligheter ved NTNU; 2. Bedre kvalitetssikring av ph.d. veileder-ordningen; og 3. En tydeliggjøring i hva NTNUs «internasjonaliseringsstrategi» i praksis innebærer for stipendiater og postdoktorer, herunder blant annet hvilke muligheter som eksisterer og hvordan de kan utnyttes og finansieres.

Hvordan vil du jobbe for at midlertidig ansettelse ikke blir normen?

Loven er tydelig på at ansettelser i staten skal være faste. 

Det å gjøre en god jobb uten å vite med sikkerhet at jobben fortsatt kommer til å være der i fremtiden kan være utrolig vanskelig for mange. For å oppnå en reduksjon av midlertidighet ved NTNU er det viktig å få på plass tydelige retningslinjer for hvordan de forskjellige enhetene skal følge opp avvik hvor midlertidige ansettelser oppstår. Midlertidige ansettelser på over tre år bør omgjøres til fast stilling og enhetene som driver med midlertidige ansettelser bør ha et krav om å avsette en økonomisk buffer for å finansiere tiden mellom prosjekter for ansatte uten fast stilling.

Har du noen tanker om hvordan NTNU sin internasjonaliseringsstrategi kan kombineres med et større miljøansvar og familieliv?

For å kunne møte store utfordringer som klimaendringer trengs det nye ideer, ny teknologi og en holdningsendring i befolkningen. Ingen av disse endringene skjer over natten. Ingen av disse endringene kan skje uten tverrfaglig samarbeid og kommunikasjon på tvers av både fagfelt og landegrenser. Alle disse endringene kan skje med initiativ fra NTNU. Slike initiativ har ringvirkninger. For å kunne gjøre en forskjell på lang sikt, må det gjøres investeringer på kort sikt. Jeg anser ikke NTNUs internasjonaliseringsstrategi som uforenelig med et større miljøansvar. Snarere tvert i mot, jeg ser det som en nødvendighet.

Hvordan vil du jobbe for at NTNU skal kunne holde på sine gode forskerspirer som ønsker å bli?

Også på dette spørsmålet kan det være nyttig med en analogi til næringslivet. Selv om det så absolutt er nødvendig å tilby talentfulle unge ansatte en konkurransedyktig lønn, forutsigbarhet og ofte også en fin tittel, betyr det ikke at dette er tilstrekkelig. De største talentene har alltid en rekke muligheter som alle tilbyr slike vilkår. De jakter dermed etter andre ting.

Kreativitet trenger inspirasjon, og inspirasjon oppstår sjeldent i isolasjon. Det er min erfaring at ingenting motiverer talentfulle mennesker mer enn kreativ frihet, et krystalklart formål og tilhørighet i et miljø av andre likesinnede. Å sørge for at disse vilkårene er til stede bør være først i NTNUs prioriteringer når vi jobber for å beholde gode forskerspirer.