Folkeopplysning om akademia

Forskning og høyere utdanning blir ikke tilstrekkelig anerkjent i samfunnet. I den ene stortingsmeldingen etter den andre skrives det om behov for kunnskap og forskning. 

Men samtidig så nesten ukentlige debatter om akademia og mer eller mindre kreative forslag til ny styring av vår sektor. Den ene politikeren etter den andre går til media og klager på at norsk høyere utdanning må slankes, spares, piskes, men få i maktposisjon sier nevneverdig imot. 

Forslagene dras skamløst opp av en tilsynelatende bunnløs forslagskasse med dårlige idéer. Fortellingen er at vi ikke utdanner de riktige kandidatene. De som velger noe unyttig, skal ikke få like mye støtte som de som velger noe samfunnet trenger mer av. 

Simen Velle vil fjerne stipend på studier som ikke lønner seg

Hva skal vi egentlig med kritiske analytiske ferdigheter på masternivå når de ikke har en direkte anvendbar nytteverdi? Alle kan ikke bare studere det de har lyst til?

Samfunnet bør visstnok heller ikke betale like mye for kunst, kultur, historie, språk eller samfunnsvitenskap som for det vi virkelig trenger: sivilingeniører, jurister, helsepersonell og økonomer! Flere av de som rakker ned på sektoren har slik utdanning selv. Andre ingenting. 

Den ene ministeren etter den andre glemmer å forsvare betydningen av sektoren de skal forvalte. Det er tross alt offentlige midler vi sløser med; «omstilling» må til.

Kommentarfeltene i sosiale medier viser samstundes et svært demotiverende ekko av de fremsatte påstander om at UH er sløsing med offentlige midler. Noen kjenner noen som kjenner noen som har høy utdanning og ikke en relevant jobb. Enn å studere istedenfor å jobbe fra ung alder? Tenk hva Norge har tatt seg råd til (spysmilefjes)!

Ytring

Alt Velle vet, er at han intet vet

Lite snakkes det i det offentlige ordskiftet om at dette er en historisk strategisk politikk, som har handlet om å styrke Norge som demokratisk samfunn, bygge kompetanse og være med på en samfunnsutvikling som har skjedd i alle land som vil delta i den kunnskapsbaserte økonomien. 

I den vestlige verden har det blitt større etterspørsel etter mer spesialisert kompetanse. Bedrifter, skoler, velferdsordninger, profesjoner, teknologi – så å si alle sektorer har sett en formidabel utvikling og etterspør i dag mer spesialisert og forskningsbasert kompetanse enn før. Det gjelder like mye i yrkesfagene som spesialisttjenester, industri og kultur.

For å bygge landet satset vi blant annet på flere kortere høyere utdanningsløp ved distriktshøgskoler, etter hvert flere spesialiserte høgskoler og så store fusjonerte universiteter. Skolen har gjennomgått gjennomgripende endringer i hva og hvordan vi underviser. Alle skal med. 

Tilpasset opplæring er et folkekjært krav. Vi har sterke rettigheter i dagens samfunn. Kompetansekravene har også økt: forskningsbasert utdanning, økt publisering og økt profesjonalisering. 

Noe som før krevde bachelorgrad eller mastergrad, krever i dag PhD. Fra 18 000 studenter på 1970-tallet til nærmere 300 000 studenter i 2025. Samtidig har norsk økonomi og konkurransekraft styrket seg betraktelig. Det hele henger selvfølgelig sammen. Satsningen på høyere utdanning har altså vært et virkemiddel for å bygge landet.

Ytring

Uten kandidater og kritiske metaller intet grønt skifte

Det har også vært en del av en ekspanderende kunnskapspolitikk i nedgangstider. Da finanskrisen traff i 2008, ville politikere for eksempel investere i flere studieplasser for å sikre at vi skulle komme ut på andre siden med mer kompetanse. 

Den samme retorikken ble brukt under korona-krisen for å motvirke arbeidsledighet. Utdanningsinstitusjonene kastet seg rundt, økte antallet studieplasser, utdannet og ansatte flere med doktorgrad for å møte kvalitetskrav. Det er allikevel ikke så mye takknemlighet å spore.

Sektoren skulle etter årtusenskiftet også internasjonaliseres mer for å heve kvaliteten. Tilpasning til policy-råd fra OECD, Education at a Glance, EU og imøtegåelse av Bologna-avtalen, er noen eksempler på hvordan vi har justert kursen og satset på utdanningenes innhold og organisering for å tilpasse oss en stadig mer globalisert verden og sikre konkurransekraft i offentlig og privat virksomhet.

Et kjennetegn på norsk kunnskapssektor er at den i hovedsak har vært finansiert av offentlige midler. Det har vært en kjempefordel for samfunnet i dårlige tider at vi har kunnet prioritere midler til kunnskaps- og kompetanseutvikling. Samtidig har sektoren blitt gjenstand for skyhøye forventninger om fleksibilitet og tilpasninger til politiske ønsker. Det er tross alt fellesskapets penger.

Universiteter og høgskoler frykter kutt på 1000 årsverk

Når vi sammenligner oss med naboer som Sverige og Danmark er vi egentlig ganske like når det gjelder offentlig pengebruk på utdanning. Vi skårer også ganske likt på de samme indikatorene for velferd, levevilkår og økonomisk vekst. 

Hvorfor er det slik? Velferdsmodellene våre har satset på liknende løsninger i mange sektorer; offentlige velferdsordninger og helsevesen, fellesskole og gratis høyere utdanning.

Allikevel er det krefter i sving som forsøker å underminere legitimiteten til sektoren og skape et narrativ av at det er sløseri vi holder på med i norsk UH.

Det burde egentlig gå kaldt nedover ryggen på alle foreldre som ønsker at barna deres skal få de samme mulighetene til å utvikle seg som de har fått selv i fremveksten av kunnskapssamfunnet. 

Universitet og høgskoler er ikke kunnskapsfabrikker som skal effektiviseres, de er også arnesteder for kritisk tenking, danning, kultivering, selvrealisering og modning. Alle kan ikke bli ingeniører og teknologer. 

Hans Skotte: - NTNUs nye bygg ville fått stryk

Noen er bedre på kunst og kreativitet, andre på omsorg, atter andre på språk og kultur. Samfunnet må omfavne verdier og kunnskaper som ikke er direkte anvendbare i vekstindustrier. Derfor må vi verne om akademias kjerneverdier og sikre god grunnfinansiering til en bred sektor.

Så, hvordan kan vi forsvare kunnskapssektoren mot respektløs raljering?

Jeg har noen idéer, men håper flere vil være med på diskusjonene. I fellesskap kan vi ruste oss mot fremtidige polariserende, usaklige og historieløse forslag for å bygge ned en sektor som har vært med på å bygge landet gjennom å utdanne og danne befolkningen vår.

Derfor er jeg med på å arrangere debattmøte på Digs i Trondheim 10. november. 

Jeg håper flere kampklare stemmer melder seg på.