Er Energi og Miljø et tullestudium?

Det var tilløp til debatt om sivilingeniørstudiet i Energi og Miljø i Universitetsavisa for noen måneder siden. Professor Sigurd Skogestad mente at studiet hadde seilt under falskt flagg i over 25 år, men han ble raskt arrestert av sentrale personer i fagmiljøet som står bak studiet.

Men Skogestad hadde snublet over et relevant poeng. Han hadde kanskje misforstått intensjonene bak navnet, der han etterlyste mangel på sivilingeniører i miljøteknikk. Han definerte dette å omfatte emner som vann- og avløpsrensing, jord- og grunnvannsopprydding med mer. 

Fagmiljøet repliserte korrekt nok at slike temaer aldri har vært hensikten med Energi og Miljø-studiet, og at navnet i sin tid ble valgt for å «understreke nær sammenheng mellom all bruk av energi og miljøpåvirkninger».

I lys av debatten om tullestudier som er dratt opp av Høyres ledelse i den senere tid, passer det å ta opp tråden igjen. Når selv en kapabel fyr som Sigurd Skogestad misforstår studiets innhold, hvordan kan vi forvente at unge søkere eller allmennheten skal forstå det? Noen kunne jo til og med komme til å definere det som et tullestudium.

Tullestudiene finnes overalt, Frølich

Det minner meg om da jeg var ansatt ved Universitetet i Agder for rundt 15 år siden, og Eilif Hugo Hansen fra Institutt for elkraftteknikk var nedom Sørlandet for å markedsføre videre studier for bachelorstudentene. 

Jeg har nok en viss overlapp i humor med den gode Eilif, og husker derfor godt da han – humoristisk og med sitt lune glimt i øyet – fortalte at mange av studentene i det første kullet på Energi og Miljø hadde misforstått NTNU-navnet. De trodde det stod for Nord-Trøndelag Natur og Ungdom.

Studiet ble til fordi søkningen til sivilingeniørutdanningen i elkraftteknikk i løpet av 1990-tallet ble dårlig. Samtidig var det nesten ingen jenter som søkte. Det var vel tilsvarende problemer på den varmetekniske siden, og to dekaner klekket da ut Energi og Miljø som en løsning. 

Samtidig ble sivilingeniørstudiet i elkraftteknikk lagt ned; kanskje man trodde – i likhet med markedet – at elkraftteknikken var ferdig utforsket? Alle elkrafteggene ble i hvert fall lagt i Energi og Miljø-kurven. Det har på den ene siden vært en suksess, fordi søkningen har vært god og man har rekruttert langt flere kvinner til energibransjen. Kjønnsbalansen ligger vel jevnt et sted rundt 60-40.

Samtidig kan man peke på flere uheldige konsekvenser. At navnet, som altså delvis var en markedstilpasning, ikke helt forstås, er en ting. Verre er det at Norge mistet sin 5-årige sivilingeniørutdanning i elkraftteknikk – et flaggskip med røtter tilbake til opprettelsen av NTH. 

Elkraftteknikk er en del av Energi og Miljø, men en spesialisering i det tverrfakultære studieprogrammet. Det er uheldig at Norge ikke lenger har en flaggskiputdanning på NTNU fullt ut dedikert til den fagdisiplinen som kanskje er aller viktigst i det som fremheves som løsningen på globale klimagassutslipp fra energisektoren: elektrifisering (basert på lavutslippskilder). 

Studenter som er tiltrukket av «elektroner i bevegelse» må nå gjennom helt andre dannelsesfag enn den gang man kunne studere elkraftteknikk som det elektro- og datafag det egentlig er. Det påvirker hvem som søker, motivasjonen – og vi ser at for mange bytter studium. Det er et tap.

Kanskje mister vi mye innovasjon i elkraftteknikk i Norge nettopp på grunn av dette.

Mens de øvrige instituttene på Fakultet for informasjonsteknologi og elektroteknikk har vokst og vokst i kjølvannet av myndighetenes stadige satsinger på flere studieplasser innen IKT de senere årene, har det historisk viktige Institutt for elkraftteknikk (som nå har fått det mer markedstilpassede navnet Institutt for elektrisk energi) blitt det nest minste på fakultetet, så vidt større enn et innfusjonert institutt i Ålesund. 

Årsaken er at ingen nye studieplasser har blitt etablert ved instituttet som følge av myndighetenes IKT-satsinger. Man opplever til og med at instituttets eksistensberettigelse på fakultetet må forsvares.

La det være helt klart: Sivilingeniørstudiet i Energi og Miljø er ikke et tullestudium. Det er et svært godt studievalg. Men det er ikke elkraftteknikk (og heller ikke miljøteknikk). 

Dannelsesfagene i studiet må nødvendigvis bli en miks og et kompromiss mellom termodynamikk og elektromagnetisme. Koblingen mot datateknikk, elektronikk og kybernetikk har blitt svakere.

For studenter som spesialiserer seg i elkraftteknikk, må den faglige koblingen til disse disiplinene fortsatt være der – for de henger tett sammen. Men universitetspolitisk er koblingen blitt borte. 

Elkraftdisiplinen er i praksis flyttet vekk fra sitt naturlige hjem blant elektro- og datafag, og inn i et bredt energiområde dominert av varmelære og energisystemtenkning. Det har hatt uheldige faglige og strategiske konsekvenser for disiplinen.

Jeg tror ingen har sagt dette til det politiske miljøet i klartekst før, men nå gjør jeg det. Jeg gjentar: Ingen av de øremerkede nye studieplassene i IKT som er bevilget de senere årene, har kommet elektro- og datafaget elkraftteknikk til gode.

Dersom det ønskes flere spesialiserte kandidater innen disiplinen elkraftteknikk, og derigjennom mer innovasjon innen elektrifisering, så må bevilgende myndigheter øremerke midler til dette spesielt. 

Samtidig kan man kanskje pent be NTNU om å reversere tabben fra mer enn 25 år tilbake: at man opprettet det tverrfaglige programmet Energi og Miljø på bekostning av elkraftteknikk.

Norge trenger at NTNU gjenoppretter et sivilingeniørstudium i elkraftteknikk.