- Instituttleder mente det ikke var forsvarlig å la meg undervise

Bror Ranum er ansatt ved Institutt for psykologi ved NTNU. Hvilken arbeidstittel han har utover det, er han selv usikker på nå, etter en periode med uavklarte arbeidsoppgaver og konflikter om både forskning og undervisning.

Bakgrunnen for uenigheten går tilbake til et foredrag Ranum holdt på Moholt bibliotek i november i fjor. Der fortalte han at han hadde mistet troen på klinisk psykologi som fag, og at han mener feltet bygger på en grunnleggende feil - det han omtaler som «en løgn».

- Psykologiyrket er basert på en løgn, sier psykologforsker

Etter foredraget tok Ranum et valg som fikk konsekvenser internt: Han trakk seg fra forskningsgruppen han var tilknyttet.

- Det ville jeg ikke være med på lenger, på grunn av den faglige overbevisningen som jeg har, sier Ranum.

Leder for institutt for psykologi Magne Arve Flaten mener beslutningen er uheldig - både for gruppen og for Ranum selv. Han peker på at stillingen Ranum har er knyttet til et løp som nå ikke blir fullført som planlagt.

Flaten beskriver situasjonen som trist for miljøet, og mener Ranums faglige posisjon samtidig gjør det krevende å finne en naturlig plassering for ham i instituttets undervisning.

- Jeg synes det er synd for gruppen. De har blitt tildelt en forskningsstilling i tre år som ikke blir fullført, så jeg synes det er veldig synd. Jeg synes også at det er synd at han, som er en flink og talentfullmedarbeider, har utviklet de meningene som han har. Det gjør det vanskelig for oss å finne plass til ham i undervisningen.

Skulle egentlig undervise i ett år, det får han ikke

Ranum sitter i en treårig postdoktorstilling. I slike stillinger inngår det normalt undervisningsplikt, gjerne tilsvarende omtrent ett år i løpet av perioden, forklarer Ranum.

Videre forteller Ranum at han i første del av perioden prioriterte forskningsoppgavene og nedprioriterte undervisning. Etter at han trakk seg fra forskningsgruppen, ønsket han å ta igjen undervisningsdelen.

Det fikk han ikke.

- Instituttleder ga meg bare to valg: enten går jeg tilbake til forskningsgruppa, eller så kan jeg si opp, sier Ranum.

Ranum avviser at det kun handler om praktiske forhold som timeplan eller behov.

- Når jeg åpenbart ikke velger noen av disse alternativene, sier han at han ikke vil bruke meg til undervisning på grunn av mitt syn, og at han vil skåne studentene, sier Ranum.

Flaten bekrefter at han ønsket at Ranum skulle gå tilbake til forskningsgruppen, men understreker at det han reagerer på først og fremst handler om rollen Ranum skal ha overfor studenter.

- Den avgjørelsen overlater jeg til ham, det skjer av og til at stipendiater og post-doktorer slutter, sier Flaten.

- Folk vil la seg diagnostisere for å få en forklaring

Reagerer på responsen

Ranum oppfatter at instituttlederen ikke har vært komfortabel med at han holdt et foredrag som var kritisk til psykologistudiet.

- Det jeg reagerer mest på er responsen fra instituttlederen. Det virker ikke som om han er veldig fornøyd med at jeg har gått ut og sagt det jeg har sagt, sier Ranum.

Flaten avviser at det handler om misnøye med at Ranum ytrer seg, men mener Ranums påstander er så alvorlige at de må kunne dokumenteres, særlig dersom han skal undervise ved et universitet.

- Faget psykologi er i stor grad basert på forskning. Så det å komme med en påstand om at faget eller profesjonen er basert på en løgn, uten at det dokumenteres, er faktafeil og er selvfølgelig ikke forenelig med å undervise studenter som ønsker å lære seg faget, verken på et universitet eller noe annet sted, sier Flaten.

Ranum mener dette er et underlig utgangspunkt - nettopp fordi universitetet skal romme faglig uenighet og kritikk.

- Jeg trodde hele poenget med universitetet var at mangfoldet er stort, og at alle perspektiv og kritikk er velkomment, sier han.

Flaten viser samtidig til at avgjørelsen også har konkrete begrunnelser knyttet til undervisningsopplegg og læringsmål.

- Vi har også mer konkrete begrunnelser. Det han sier er ikke i tråd med noe læringsutbytte. Det er ingen læringsmål som sier at vi skal fremstille denne typen påstander. Og undervisningskabalen er lagt for semesteret for lenge siden, så det er både prinsipielle og praktiske grunner til at han ikke får undervise, sier Flaten.

Vanskelig for midlertidig ansatte å være kritisk

Professor Anine Kierulf ved institutt for offentlig rett ved UiO var leder for utvalget som skrev rapporten om akademisk ytringsfrihet. Hun synes det er vanskelig å kalle saken et klart brudd på akademisk ytringsfrihet. 

Hun mener samtidig heller ikke at det er uproblematisk.

- Det må være fullt legitimt å si og mene det, sier Kierulf.

Hun understreker at dersom undervisningsnekt handler om kontrakt og arbeidsoppgaver, er det en personalsak mer enn en ytringsfrihetssak. Men dersom begrunnelsen er at studenter ikke bør utsettes for slike synspunkter, er det mer prinsipielt problematisk.

- Hvis instituttlederen mener at man ikke kan utsette studenter for folk som gir uttrykk for denne typen vranglære, er det ikke forenlig med akademisk ytringsfrihet, sier Kierulf.

Hun understreker samtidig at det finnes et skille: Undervisningen må følge læringskrav og forskrifter for profesjonsstudiet.

- Det er klart det er full anledning til å gi uttrykk for sine faglige vurderinger av sitt eget fag, herunder sterkt kritiske slike, og likevel undervise. Så lenge undervisningen lojalt følger læringskravene i forskrifter og retningslinjer for profesjonsstudiet psykologi.

Kierulf peker også på et asymmetrisk maktforhold som ofte ligger i slike saker og at det dermed kan være ekstra krevende å ytre seg kritisk når man ikke har fast stilling.

- Å gi uttrykk for synspunkter som går på tvers av konsensus, er ekstra vanskelig for folk som enda ikke har fast stilling. Insentivene mot «upopulære» ytringer blir enda sterkere når man prøver å posisjonere seg for en jobb hos dem man kritiserer, sier Kierulf.