– Vi vil gi en bedre forståelse av høyreekstremisme enn den PST har

Onsdag lanserte Anders Ravik Jupskås antologien «Høyreekstremisme i Norge etter 22. juli - Meninger, mennesker, mobilisering og motstand». Boken vil gjøre opp status for høyreekstremisme i Norge, og forsøker å svare på spørsmål som «Er høyreekstremisme på fremmarsj?», «Hva mener dagens høyreekstreme?», og «Hva slags trussel utgjør høyreekstreme mot demokratiet i Norge?»

Det skriver Uniforum 

Kapitlene er skrevet at forskere på Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet på UiO.

– Ekstremismeforskningen er et demokratiprosjekt, forteller Anders Ravik Jupskås, leder for senteret.

Formålet med boken er blant annet å utvide bildet PST (Politiets sikkerhetstjeneste) har av høyreekstremismen.

– Meningen med boken er å vise at ekstremisme er et fenomen som handler om et sett av tankegods, som ikke bare handler om å utøve vold eller støtte voldsbruk. Det er også et sett av anti-demokratiske holdninger. Man har en forestilling om at noen grupper ikke hører hjemme i nasjonen, det kan være etniske, religiøse eller andre minoriteter. Og de som forsvarer disse gruppene, er politiske motstandere, og dermed fiender av folket. Vi er opptatt av hvordan denne oss-og-dem-tankegangen ligger under, sier Jupskås.

Vendepunktet 22. juli

Statusen for høyreekstremisme i Norge er kort fortalt at den er en større trussel nå enn i tiåret før 22. juli 2011. Terroren den dagen var et vendepunkt, som har gitt en ny type trussel, nettradikaliserte unge menn. Det har vært flere eksempler i Norge etterpå, drapet og angrepet på moskeen i Bærum i 2019 og drapet på Kampen i Oslo fjor, som vi skal komme tilbake til.

– Denne trusselen, hvor ideologi og psykiatri går sammen, ikke som gjensidig utelukkende forklaringer, men hånd i hånd, er ofte veldig vanskelig å avdekke, fordi det er veldig mange på nettet som sier disse tingene. Det er krevende for sikkerhetstjenestene å identifisere hvem som faktisk har vilje og kapasitet til å utøve og begå disse handlingene. PST sier at de har 3000 personer på radaren. Men det er vanskelig å avgjøre hvem av dem som er på radaren, som kommer til å utøve vold.

– Kan det være slik at mange ikke tar trusselen på alvor, fordi det er så marginalt, det er så få det gjelder?

– Det kan være vanskelig å ha to tanker i hodet samtidig. Høyreekstremismen er ikke en stor politisk kraft i Norge, men samtidig er den et vedvarende samfunnsproblem. Seks prosent av befolkningen har høyreekstreme sympatier, 1,6 prosent har klare oppfatninger som at Norge bare er for hvite, eller at Norge er i ferd med å bli et lovløst samfunn, og at det derfor er greit å bruke vold for å forsvare egen kultur. Det er ikke mange i relativ forstand, men det er jo ganske mange tusen.

Hvis man regner ut fra at Norge har 4 500 000 voksne innbyggere, tilsvarer 1,6 prosent drøye 70 000 av oss.

Jupskås mener noe av forklaringen ligger i et naivt forhold til sosiale medier.

– Hele det digitale landskapet er veldig uregulert. Der tenker jeg at den demokratiske eliten i den vestlige verden har vært utrolig naiv. Nå ser vi også at stadig flere i Norge, spesielt de yngre, får nyhetene sine via platformer som Snapchat, TikTok og Instagram. De er kontrollert enten av opportunister som vil tjene penger, som Mark Zuckerberg (mannen bak Facebook, journ.anm.) eller høyreekstreme kapitalister som Elon Musk, sier Jupskås.

Videre forteller han at Musk i tillegg til å skulle tjene mye penger bruker den sosiale medier-platformen sin som en radikaliseringsmaskin. Europa er i ferd med å gjøre noe, men hatefullt budskap og voldsvideoer spres utrolig fort. Det samme gjelder kommentarfeltene i alternative medier, forteller han. 

Samme fenomen – ulik tolkning

Senter for ekstremismeforskning består av forskere med ulik faglig bakgrunn. Det reflekteres også i antologien Jupskås er redaktør for. De vel 450 sidene viser statsvitenskapelige, sosiologiske, antropologiske, kriminologiske, psykologiske og medievitenskapelige perspektiver.

– Hvorfor ser ulike vitenskaper så ulikt på samme fenomén?

– Fagene har et litt ulikt syn på hva som er de viktige drivkreftene i samfunnet. Man har noen verktøy. Hvis du er trent opp til å bruke en sag, ser alt ut som planker. Psykologer er opptatt av personlighetestrekk og andre typer psykologiske disposisjoner som folk kan ha. Statsviterne ser på de store institusjonene og politiske ideologier, altså ideologiske tankesystemer. Sosiologene retter blikket inn på gruppedynamikker og antropologer er opptatt av ritualer og identitetsdannelse. Man har noen teoretiske briller som man ser verden med, da ser man også ekstremisme på den måten. Noe av målsetningen med boken var å vise hvordan disse ulike fagene kaster lys over fenomenet ekstremisme på ulike måter.

– Ligger det mellom linjene at dette er kunnskap, eller verktøy som PST ikke har?

– PST er gode til å identifisere og gjøre en vurdering av voldstrusselen, men er kanskje mindre i stand til å forstå hvor den kommer fra, sier Jupskås, og legger til at dette ikke er PSTs mandat.

Indre og ytre fiender

Ett av spørsmålene boken stiller, er om høyreekstremismens fiendebilde. Det er sammensatt, forteller Jupskås, og kommer både utenfra og innenfra.

– En ytre fiende er en trussel mot fellesskapet, og en indre fiende er en forræder fordi den legger til rette for at den ytre fienden får mer makt. Noen av fiendene har mye makt, mens andre bektraktes som «nyttige idioter». De kan være lærere, eller den politisk korrekte middelklassen, som fordi de gjør jobben sin opprettholder «systemet» de høyreekstreme forakter.

Og det er her vi kommer tilbake til drapet på Kampen i fjor. En attenårig gutt tok livet av en 34-årig norsk-etiopisk kvinne som var på jobb på en barnevernsinstitusjon. Gutten erkjente skyld, og innrømmet at han også ønsket å ta livet av muslimer i en moské.

– Høyreekstremister har noen definerte grupper i samfunnet, som de trakasserer eller utøver vold mot. Noen er fiender bare i kraft av sin eksistens.

– Hvorfor trumfer ikke sunn fornuft det bildet, at en kvinnelig barnevernsarbeider utgjør en trussel?

– Ja, si det.

Han tenker seg om en stund.

– I radikaliserte miljøer gjør kombinasjonen av sterke følelser, ideologisk overbevisning og gruppepress at mennesker ofte lar dette veie tyngre enn både logikk, erfaring og sunn fornuft. Mange har kanskje også en traumatisk eller krevende oppvekst. Det er sjelden man kommer fra en A4-oppvekst, når man tar skrittet ut i terroren. Personer med høyreekstreme holdninger kjenntegnes gjerne av manglende utdanning. Høy nevrotisisme preger også ekstremistene. De er veldig bekymret for fremtiden og hvor samfunnet er på vei. Store endringer og personlige kriser kan være en driver, for eksempel å gå av med pensjon, eller begynne å studere i voksen alder og ikke få det til. 

Der spiller nettet en viktig rolle, påpeker Jupskås.

– Det er bare noen tastetrykk unna, så er det noen som gir deg svaret på at alt ville vært så mye bedre, hvis bare de ulike minoritetsgruppene ikke hadde makt og innflytelse, og ikke var en del av samfunnet vårt.

Fylla har faktisk skylda

Han har også noen ønsker for hva boken – og forskningen - skal kunne medvirke til.

– Den kontinuerlige bekjempelsen av hverdagsrasisme er fortsatt avgjørende. Den må komme fra politiske eliter og fra folk flest. Mye av den rasistiske volden springer ut fra grøftefylla. Den har ført til minst 20 alvorlige, rasistiske angrep siden 2010. Det har gått helt under radaren.

Og den volden rammer ikke tilfeldig, legger han til.

– Den rammer etniske minoriteter som jobber i de yrkene som møter folk som er dritings, særlig taxisjåfører.

Forfatterne av antologien har fem punkter på ønskelisten, forteller Jupskås videre. Det er bedre oppfølging av psykisk helse og sosial isolasjon, tydeligere mandater og strukturer for lokalt samarbeid, bedre arbeid mot utenforskap og sosial belastning, bedre rusforebygging og mer ansvarlig ruspolitikk, og til slutt en bedre forståelse av hvor kampen står. Den foregår i liten grad i uniformerte grupper i gatene, i motsetning til i flere andre land.

– Små grupper får uforholdsmessig mye oppmerksomhet i mediene. Vi har et eksempel i boken med en dame som ville brenne et eksemplar av Koranen, men det var ingen der.

Senter for ekstremismeforskning har eksistert i ti år. Antologien er også en statusoppdatering for senteret. I september søker de midler for å kunne fortsette.

– Dette landskapet er i stadig endring. Det er behov for en kontinuerlig kunnskapsinnhenting, sier Jupskås.