Torstein Langjord er Mr. NTNU-Trykk. Da papirproduksjonen vokste over gesimsen ved Høyskolen på begynnelsen av 60-tallet, fant ledelsen det nødvendig å etablere sitt eget trykkeri i kjelleren på Gløshaugen. Da var det Langjord ledelsen henvendte seg til. Siden har han produsert rundskriv, rapporter, notater, instrukser, dokumenter, resumeer, avhandlinger, plakater, plansjer, handouts, brosjyrer, flyveblader og andre blader, magasiner og aviser, samt innstikk og omslag, med mer.
Halve jubileet
Men det er ikke poenget. Det interessante er valget han tok en morgen mandag 15. august 1960, da 16 år gamle Torstein Langjord, nystriglet og med vannkjemmet hår, banket på døren til hovedvaktmester Trond Lauvsnes. Denne Flatangermannen ble unge Langjords første arbeidsgiver. Og siste, etter alle solemerker.
For i dag sitter 66 år gamle Langjord ved lunsjbordet til NTNU-Trykk på Dragvoll, bygg 4, barrikadert av rundskriv, rapporter, notater, instrukser, osv, osv… og feirer gullbryllup, hvis man kan kalle femti års samliv med arbeidsgiver, for noe så hedersbetont.
18 280 dager senere. Hvilket betyr at Torstein Langjord har vært ansatt i over 75 prosent av livet så langt, på NTH, og senere NTNU.
Lønnstrinn 0
- Første arbeidsdag: Jeg husker den godt. Flott vær og sol var det,15. august, den mandagen da jeg møtte opp på første arbeidsdag nede hos Trond Lauvsnes, som var hovedvaktmester den gangen. Han døde forresten i forrige uke, jeg var i begravelsen, forteller Langjord.
- Det var forresten ikke meningen at jeg skulle arbeide på NTH mer enn et år eller så. Meningen var å begynne på yrkesskolen i ’60. Det skar seg, men med et års relevant praksis satset jeg på neste år.
Slik utviklet det seg aldri, imidlertid. Det 16 år gamle Torstein forestilte seg neppe at han 50 år senere skulle stå på ”landsbygda” på Dragvoll og motta bløtkake av kolleger.
Jobben hadde han fått, men lønnen var ikke bestemt. På kontoret den første dagen kom Lauvsnes fram til at 400 kroner måneden var passe avlønning for en 16-åring. En viss grad av subjektiv lønnsfastsettelse måtte til, for unggutten var for ung for å passe inn i datidens statens lønnsregulativ. Som 17-åring ble han offisiell tjenestemann, på lønnstrinn 0, som riktignok betydde 200 måneden mer i lønningsposen.
”Rektors bolle”
Postombringing var en viktig del av jobben den første tiden. På kontoret til Lauvsnes hadde Langjord fått innføring i korrekt etikette i møte med professorene. Bank på, hils pent, og avlever dagens post. Høflighet var datidens svar på moderne stillingsannonsers standardfrase ”personlig egnethet”.
”I møte med professoren” var i grunn en overdrivelse. I praksis overbrakte Langjord posten til forværelsesdamen.
- Den tiden var professoren en virkelig professor. Man var "dis”. Noen annen omgangstone var uforskammethet. Med min bakgrunn hadde jeg aldri møtt en professor før, jeg visste knapt hva det var.
Blant annet innebar det ”rektors bolle”. Hver formiddag skulle vaktmestrene bringe S. P. Andersen én stykk bolle fra kantinen opp til forværelset til Rektors kontor. Denne ble så brakt inn til Andersen ved lunsjtider. Bollen ble konsumert enten på rektors kontor, eller nede i vestkjelleren, i professorenes kantine.
Lønningssekken
Etter hvert ble Langjord satt på pengesekken. Sammen med NTH-sjåføren hadde han ansvar for daglig brød for mange høyskoleansatte og deres familier. To ganger i måneden dro de ned til Norges Bank-bygningen – som i dag huser Vitensenteret – i en blå ’58 Ford 17M stasjonsvogn.
"Pengesekken" skal her forstås bokstavelig. - Alt kom i en svær sekk, husker jeg. En periode husker jeg samlet fast avlønning for hele høyskolen lå på rundt 700 000 kroner. Den 20. var det fast lønningsdag, den 10. var det forskuddslønn. Nede i Norges Bank hadde sjåføren ansvaret for å hente ut sedlene, mens jeg tok meg av myntene. Lønningssekken ble kjørt opp til Kassererkontoret. Kort tid etter køet ansatte seg foran kasserens for å motta sin andel av sekken.
Kongen kommer
16-årige Langjord hadde knapt rukket å gå inn sin nye uniform før høyskolens femtiårsjubileum braket løs med kongebesøk på Gløshaugen. Modifisert politiuniform var ikke fint nok, Langjord fikk streng beskjed om å møte i dress.
- Blå seilerjakke, beige bukser og rødt slips.
Nei, rødt slips i møte med Hans Majestet, det sømmer seg ikke, mente Lauvsnes. Over til vaktmesterboligen bar det. Opp i andre etasje, hvor han hadde tjenestebolig. Sjåføren okkuperte første. Overvaktmesteren fant frem et (konge)blått slips. Etter mye prøving, tilpassing og sammenligning fikk Lauvsnes det likevel ikke til å stemme med ungguttens maritime blå. – Du vet, i grunnen synes jeg rødt slips er helt på sin plass.
Dedikert oppgave under kongebesøket: Å sørge for at studentene ikke satte tramsyklene sine i området rundt trappen foran hovedbygget hvor Hans Majestet Kong Olav V skulle gå. Av erfaring kunne studentene slenge fra seg tohjulinger overalt.
”Aadals-posten”
Etter hvert ble det så mye papirproduksjon internt på høyskolen at ledelsen besluttet å etablere et eget trykkeri. Langjord fikk ansvaret for det som senere ble Reprosentralen. Særlig kom det mange trykkehenvendelser fra Professorutvalget – det senere Kollegiet. Dessuten var høyskolesekretæren så ivrig internkommunikatør at denne postombæringen fikk et eget navn – Aadals-posten, minnes Langjord.
- På trykkeriet ble jeg godt kjent med mange av professorene. Ofte kom de ned på trykkeriet og lurte på om jeg kunne gjøre noe private trykksaker for dem. Jeg følte jo ikke at jeg kunne si nei, heller. Dessuten hadde de veldig mye faglige engasjementer utenom arbeidstid, som foredrag og forelesninger nedi i byen.
På begynnelsen av sekstitallet bestemte sentralledelsen at denne internposten like godt kunne stiftes sammen og sendes ut en gang i uken – som ”Uke-Bulletinen”. Senere ble det ”NTH-Nytt”. I dag er det www.universitetsavisa.no som intervjuer den første trykkeren.
Men nok er nok. Langjord er nå 66. Selv om han ikke har noe hast, vil han ikke insistere på å bli lenger enn han trenger. Neste år er det ubønnhørlig slutt. Etter 51 år – eller 18 627 dager.
