Mener nytt tellekantsystem vil virke mer rettferdig

I dag fredag 1. april går fristen ut for norske forskere som skal rapportere inn sine publiseringsresultater for 2015. Den nye måten til å beregne publiseringspoeng vil få effekt for statsbudsjettet i 2017.

Vidar Røeggen, sekretær i Det nasjonale publiseringsutvalget, sier at som et mål på produktivitet balanserte ikke det gamle systemet (publiseringsindikatoren) godt nok mellom fagområder.

- Det er et problem, fordi publiseringsindikatoren brukes til å omfordele forskningsmidler mellom institusjoner med ulike fagprofiler, sier Røeggen, som er seniorrådgiver i Universitet- og høgskolerådet (UHR).

Den nye modellen gjør det vanskeligere enn før å beregne publiseringspoeng for hver enkelt forsker. Nå er det institusjonsnivå som beregnes, og det har vært noe av hensikten, i følge Røeggen.

Se presentasjonen av den nye modellen her

Publiseringsutvalget har fått kritikk

- En del ser på den nye beregningsmåten som fremmedgjørende, og synes den gamle metoden var enklere å forstå. Det har vi fått kritikk for, men vi mener at dette er prisen vi må betale for å få til noe som er enda mer verdifullt, mener utvalgets sekretær.

Dette er noen følger av endringene:

- Sikrer at alle fagområder vil telle like mye

- Stimulerer mer til økt samarbeid nasjonalt og internasjonalt.

- Motvirker tendensen til å føre opp flere forfattere i publikasjoner enn det som er rimelig

- Motvirker uheldig bruk av indikatoren på individnivå

Rundt 2 prosent av bevilgningen til høyere utdanningsinstitusjoner kommer som belønning for forskningsinnsats. Denne registreres og kan leses ut av den såkalte publiseringsindikatoren, som gjerne omtales som tellekantsystemet.

Endringer har skapt usikkerhet

Særlig de to siste punktene har skapt usikkerhet, og Det nasjonale publiseringsutvalget har nå invitert alle som vil til å komme med innspill. De vil også besøke miljø som vil drøfte endringene nærmere.

- Det er blitt sagt at systemet for publiseringspoeng både var overmodent for endring og dypt urettferdig. Blir det mer rettferdig nå, Vidar Røeggen?

- Det er ikke riktig å si at systemet har vært dypt urettferdig, men som det framkom i evalueringen av den norske publiseringsindikatoren som ble gjort i 2014 balanserer ikke indikatoren godt nok mellom fagområdene som mål på vitenskapelig produktivitet.

Favoriserte humaniora og de som publiserer alene

Et av ankepunktene var også at det norske systemet har en felles pengepott som fordeles mellom alle fag, basert på publiseringsresultater. Det tas ikke hensyn til at ulike fag har ulike publiseringstradisjoner. I medisin, naturvitenskap og teknologi er det mer vanlig å samarbeide om publisering enn i humaniora og samfunnsvitenskap der man ofte publiserer alene.

Dermed, basert på de store talls lov, kan en professor i humaniora framstå som langt mer produktiv enn en professor i medisin. Denne skjevheten kommer også til syne mellom fagene, slik at samfunnsfag med større islett av alene-publisering kommer bedre ut.

Et eksempel, som ble lagt fram av rektor Kari Bø ved Norges Idrettshøgskole i et blogginnlegg på forskning.no sist høst, viste at en samfunnsvitenskapelig artikkel publisert i et nasjonalt eller internasjonalt tidsskrift med ingen eller lav impact factor kunne gi 3 poeng med det gamle systemet. Samtidig ville en forsker som var medforfatter på 13 artikler i høyt renommerte tidsskrift med høy impact factor gi kun 2.19 poeng.

På bakgrunn av skjevheter som dette har utvalget kommet fram til en beregning på institusjonsnivå, som gir bedre balanse mellom fagene.

Målet er å endre forskeres atferd

- Hvem har nå størst grunn til å glede seg over endringene?

- For institusjoner med bred fagprofil vil ikke endringen gi særlige utslag. De institusjonene og forskningsmiljøene som har størst grunn til å glede seg må være de som i utstrakt grad samarbeider med andre institusjoner i Norge og internasjonalt. Disse har opplevd at samarbeid ikke har vært tilstrekkelig verdsatt i modellen som nå avvikles. Endringen stimulerer mer til samarbeid.

Forskning viser at slike publikasjoner både leses og siteres mer enn arbeider der én forsker publiserer alene, eller med flere fra samme institusjon. Forskningssamarbeid på tvers av landegrenser bidrar til mer synlighet.

Danmark fordeler på fag, Norge har en felles pott

I Danmark holdes de resultatbaserte overføringene atskilt for humaniora, samfunnsfag, medisin, og så videre. Norge har valgt å legge alle pengene i en felles pott.

Mange har argumentert for den danske modellen, men Norge beholder fellespotten foreløpig. Motstanden mot endringer kommer særlig fra humaniora. Én forklaring på det er at humaniora kanskje vil være mer utsatt for budsjettkutt enn eksempelvis realister og medisinere. Modellen er et politisk spørsmål, det har ikke utvalget tatt stilling til.

- Er det riktig å si at dagens publiseringssystem har straffet forskere som gjør den type forskning Norge gjør for lite av, altså utstrakt samarbeid på tvers av institusjoner og land?

- Dagens løsning har i for liten grad tilgodesett samarbeid, som jo er noe vi ønsker mer av. Nå mener utvalget at vi får en indikator som i større grad stimulerer til det, og det er lagt inn en ekstra faktor for internasjonalt samarbeid.

Vil oppklare misforståelser

Nå har Publiseringsutvalget tilbudt seg å komme på besøk til institusjonene for å beskrive endringene som er gjort, og for å diskutere hensiktsmessig bruk av indikatoren til lokale formål. Noe av bakgrunnen for dette er diskusjoner der premisset synes å være at forskere vil opptre grunnleggende uetisk for å sanke poeng.

I et innlegg i Khrono skriver professor Frode Eika Sandnes eksempelvis at de nye reglene sannsynligvis vil føre til mer taktisk publisering i noen miljøer. Eika anfører at én strategi kan være å ta med utenlandske, aller helst berømte medforfattere, selv om vedkommende strengt tatt ikke er medforfatter.

I etterkant ser Røeggen & co at at det blant forskere er usikkerhet om dette og andre følger av endringen.

Røeggen framholder at mange ikke har forstått den nye beregningsmåten fullt ut. Han tror heller ikke at forskere vil føre opp en rekke forfatternavn som ikke har gitt et substansielt bidrag til en publikasjon.

Vil gjerne besvare kritikken

- Hvem vil være interessert i å føre opp navnet sitt på en publikasjon de ikke har hatt noe med å gjøre, spør utvalgsekretæren, som sier de forutsetter at forskningsetikken er på plass.

Han viser også til UHRs veiledende retningslinjer for kreditering av vitenskapelige publikasjoner, samt den såkalte Vancouver-konvensjonen som skisserer retningslinjer for medforfatterskap.

Uansett, utvalget vil gjerne besvare kritikken som har kommet.

- Vi ønsker å møte forskningsledere som representanter for sine institusjoner. Noen har allerede vært i kontakt med oss og ønsker diskusjonen velkommen.

Fraråder ukritisk lokal bruk

Det har vist seg vanlig at institusjoner benytter publiseringsindikatoren for fordeling nedover i systemet, for eksempel til fakulteter og institutter. Evalueringen fra 2014 viste også at en betydelig andel ledere på instituttnivå ser indikatoren som et rimelig vitenskapelig resultatmål for den enkelte forsker. Den benyttes lokalt i forbindelse med stillingsansettelser, lønnsforhandlinger, tildeling av forskningstid og midler til vitenskapelig arbeid.

Slik mekanisk bruk av indikatoren ble, og er, ansett som problematisk. Den er i strid med intensjonene, og frarådes.

- Mange har brukt den ukritisk. Vi påpeker at den bør brukes med varsomhet, og at den ikke skal fungere som et avgjørende beslutningsgrunnlag for lokal fordeling, fremholder Røeggen.

Han sier det skal være slik at indikatoren skal belønne institusjoner som gjør det godt. Dermed vil den virke som et insitament for den lokale ledelsen til å legge forholdene best mulig til rette for god forskning og gode forskere.