Professor-jobben: Både kall og livsstil

Lagspill har stått høyt på dagsorden under årets Røros-samling for ledere ved NTNU. Bjarne Foss hold innledning om ”professoren som lagspiller”, og fortsatte med å snakke om professoratet som både et kall og en livsstil.

- Professoren er og bør være en lagspiller, men en utradisjonell sådan. Han eller hun kan være vanskelig å forstå for konsulenter fra McKinsey, sa professor Foss, med klar adresse til den etter hvert mye omtalte McKinsey-rapporten om Universitetet i Oslo. Konklusjonene har provosert mange forskere og universitetsansatte.

.

Team som metode

Som ekstern bidragsyter under årets konferanse, hadde NTNU hyret inn tidligere trener for kvinnelandslaget i håndball, Marit Breivik. Hun tok for seg team som metode for å skape resultat. Dette handler om å ta utgangspunkt i individuelle kvalifikasjoner brukt sammen for å nå felles mål, poengterte den tidligere landslagstreneren, og spissformulerte seg slik:

- Ingen fortjener å spille på et bedre landslag enn en er villig til å være med på å skape selv. Eller: Ingen fortjener å høre til et bedre NTNU enn man er villig til å skape selv.

Breiviks tre K’er

NTNU har sine tre K’er som rettesnor: Kreativ, konstruktiv, kritisk. Som trener utviklet landslagstreneren sin versjon – kompetanse, kvalitet og kapasitet. Mens Eggen har sin go’fot-teori utviklet Breivik sin ”mappe” om seg selv.

- Hva er det beste ved en selv, hvilke egenskaper er det snakk om? Skriv dem ned, legg dem i din egen mappe. Dette henger sammen med hvordan få fram det beste i seg selv. Det er faktisk trenbart, sa hun.

- Det handler om å skaffe seg ”fullt psykisk energilager”. Da gjelder det å skaffe seg oversikt over energilekkasjene, og spørre hva kan man gjøre med det, som medarbeider og som sjef?

Her bekjente Breivik at hun selv kunne være en energilekkasje, for eksempel gjennom innett masing ved sidelinja under kamper.

- Når en spiller ber om tilbakemeldinger på bestemte måter, for eksempel når Gro Hammerseng sier at ’"du må gjerne minne meg på hva jeg skal gjøre Marit, men du må ikke skrike. Si det rolig", så ligger det en bekreftelse der på at hun påtar seg et ansvar i dette. Gro sier at hun tar ansvar når hun får tilbakemelding på ønsket vis, sa Marit Breivik.

NTNUs energilekkasjer

Også NTNU har sine energilekkasjer. Bjarne Foss trakk fram et par av dem i sitt innlegg: Byråkratiske pålegg, og professorers selvoppfatning av eget virke som noe som skjer mellom åtte og fire. Foss snakket om professoren som en utradisjonell lagspiller, som kan være vanskelig å forstå seg på -for eksempel for konsulenter fra McKinsey.

Overfor UA utdyper han disse synspunktene slik:

- Det handler om å utforske mulighetsrommet omkring seg som forsker. Du pleier kontakt med kolleger i inn- og utland, nettverk som det heter. Du ser hele tida etter nye muligheter til samarbeid omkring egne og andres prosjekter. Det hele fungerer ganske ad hoc – og det fungerer bra, sier Foss.

- Slik er det også i forhold til rekruttene. Det er blitt stadig mer vanlig å sette PhD-kandidater til å veilede masterstudenter. Slik får studentene engasjert veiledning, mens stipendiatene får trening i forskningsledelse. Denne type mer eller mindre uformelle samarbeidsformer får ikke slike konsulentbyrå med seg.

Professor -også i ferien

- Du beskriver en type professor som har jobben som en livsstil. Du stiller spørsmål ved om hvorvidt NTNU kan nå sine ambisiøse forskningsmål uten at professorene definerer jobben sin som en måte å leve på. Hva er ditt svar?

- Jeg tror det blir vanskelig. Med ”livsstil” tenker jeg her på at man opplever arbeidet som noe mer enn en vanlig jobb. Det innebærer at man tenker på virket sitt ganske mye utenfor arbeidstida. At du følger opp en stipendiat eller et pågående forskningsprosjekt, selv om du er på ferie. En viktig grunn til at du gjør det, er at du vet at det er ingen andre som gjør det for deg. Spesielt om du har strevd ganske mye for å få noe til, og du vil ikke la den muligheten gå fra deg. Jeg tror ikke det er mulig for et universitet å bli så godt som det ønsker, uten en slik type tenkning. Slikt står det ingenting om i McKinsey-rapporten.

- Du stiller spørsmål ved om vi er i ferd med å byråkratisere og alminneliggjøre professorrollen til å bli en vanlig jobb, og om dette er ønskelig. Hva svarer du?

- Jeg svarer at vi ser tendenser til det. Tidsregistrering er et eksempel. Man skal ikke måle tid. Man skal måle hva man får til. Blir det for mange slike byråkratiske systemer blir resultatet hva Breivik kalte energitappende.

- Kan NTNU nå sine mål med en slik type professorer – som ser på sitt virke som en vanlig jobb og ikke som noe av et kall?

- Nei, det tror jeg ikke. Jeg kjenner da også mange både på Gløshaugen og Dragvoll som ser på hva de gjør som noe mer enn en vanlig jobb. Slik er det definitivt i utlandet.