Skrivekunst om makt og avmakt i bygdene

Det sier sosiolog Bjørn Egil Flø, som har kapret Universitetsforlagets pris for Årets beste tidsskriftartikkel. Kombinasjonen skrivekunst og særdeles elegant bruk av teori, er viktige punkter i juryens begrunnelse.

«Me og dei andre»

- Stor stas, sier forskeren ved Norsk senter for bygdeforskning på Dragvoll.

I alt 33 artikler ble nominert, men juryen mente Flø skilte seg klart ut med sin «Me og dei andre: Om lindukar, Framstegspartiet og bygda som sosial konstruksjon». «(…) han kjenner språket – hans nynorsk er presis, smidig, variert, klangfull og nyanserik», slår juryen fast.

- For meg personlig er dette en veldig viktig pris. Den bekrefter at jeg er på rett veg i forhold til hvordan jeg ønsker å utvikle formidlingen av forskningen min, sier Flø, som har vært nominert to ganger før.

Smal bygdesosiologi

Han dyrker en fortellende, mer ordrik formidlingsstil enn mange forskere tillater seg. Samtidig skal det være nøkternt, og – selvsagt- faglig etterrettlig. Han bruker lang tid på skrivingen, og søker å balansere mellom to verdener: Mellom oppdragsforskning der brukerne ikke nødvendigvis er akademisk skolert, og akademia med sine – ikke nødvendigvis- praktisk skolerte akademikere.

- Juryen la vekt på at jeg lykkes i å kommunisere i to retninger. Det er noe av det jeg setter mest pris på, sier han.

- Og så er det stas at et så smalt tema som norsk bygdesosiologi blir løftet fram i det kulturelle og akademiske elitesjiktet, smiler sunnmøringen.

Skildrer makt og avmakt

Premieartikkelen tar utgangspunkt i noe så hverdagslig som ei gammel, falleferdig løe i hjembygda hans Flø, ytterst i Ulstein kommune. Bonden som eier løa er forskerens egen niese, og har ventet i to år på svar om hun får lov til å rive den.

Det vil hun, fordi den er en daglig påminnelse om alt arbeidet hun ikke rekker, og fordi den hindrer effektiv bruk av moderne jordbruksmaskiner.

Hun får avslag, fordi Fylkeskonservatoren mener den vindskjeve og til dels sammenraste bygningen kan bidra til å trekke turister til lokalmiljøet. Det er niesens skuffelse over avslaget, som skaper kimen til det som sju år senere er blitt en prisbelønt forskningsartikkel.

"Universitetsutdanna forståsegpåarar"

Flø skriver:

«Dette er då vanvit», sa ho og såg på meg. Dei blanke augo vitna om ei undertrykt kjensle av maktesløyse og fortviling.

«Kva er det dokke tenker på?» spurte ho meg.

«Dokke?»

«Ja, dei er då sånn som deg alle i hop, universitetsutdanna forståsegpåarar som har gått seg fast i ei fantasiverd og trur det går an å leve av å selje såpe og lindukar frå ei gamal løe i sørvestkuling og regn».

Iscenesetting av landliv

- Det var denne irettesettelsen hennes, mot meg, som ble nøkkelen. Jeg forsker jo på denne tematikken, sier han.

Fagfeltet hans er forvaltning av utmark i et kulturelt perspektiv. Han er opptatt av prosessene som grendene går igjennom i det som kalles en kommodifisert økonomi.

Der den gamle bygda endrer seg og den nye bygda vokser fram. I den nye blir stadig flere ting, materielle som immaterielle, fra den gamle bygda gjort til varer i den nye økonomien. Enten det er natursåpe, hjemmevevde linduker, landskapet eller «det spesielle lyset».

De siste årene har den distriktspolitiske satsingen blitt mer og mer preget av det Flø kaller ”iscenesetting av det lokale». Det har vokst fram et nytt forbruk der mat ikke bare er mat, men der folk fra middelklassen bruker osten og skinka de spiser til å skape fortellinger om sitt eget, vellykkede liv.

Makt og avmakt på bygda

- Jeg tror jeg traff denne følelsen av avmakt som mange kjenner i møtet med ekspert- og prosjektmakerveldet som dominerer i offentlig forvaltning, sier Flø.

Etter at artikkelen stod på trykk i Norsk Sosiologisk tidsskrift i fjor vår, ramlet det inn med henvendelser om å holde foredrag.

- Sikkert over 50. Jeg holdt kanskje 15. Artikkelen ble lest mye bredere enn jeg hadde trodd. Jeg tror den skapte gjenkjennelse i dette litt diffuse segmentet vi kaller «folk flest», sier han.

Skaper spenninger

Flø forfekter at de nye satsingene fort kan skape nye, og dyptgripende ideologiske spenninger. På den ene siden byråkrater, saksbehandlere og andre som driver den nye distriktspolitikken. Bolystprosjekter og andre tiltak som formes rundt rurale klisjeer og forestillingene om det gode, trendy livet i landlige kulisser. I den nye sfæren blir falleferdige løer pittoreske. Med tanke på turisme blir de fort en del av ei bygds store og spennende potensiale – og kan ikke rives.

På den andre siden står bygdefolket som føler seg invadert, tilsidesatt og umyndiggjort i den offentlige debatten. De som i generasjoner har gått og stelt dette landskapet og fått fram alt dette som nå blir reprodusert og av fotografer, grafikere, tekstforfattere og stylister – og grådig konsumert av middelklassen.

Ukomfortable forvaltere

Bjørn Egil Flø oppfatter at også mange som jobber med forvaltning tar til seg det han sier og skriver om. De er ikke alltid like komfortable.

- En del kjenner på at arbeidet deres bidrar til å reprodusere sin egen klasses idéer om idyllen, og forestillingene om det gode livet på landet.

Forklaringen på at det tok seks år fra han stod der, vitne til niesen sin skuffelse, til artikkelen stod på trykk, var at han ikke ville publisere noe før saken var ferdig. Rivningsvedtaket kom i fjor. I april i år ble den jevnet med jorda. Åtte år etter at den første søknaden ble sendt.

Uro over det virkelighetsfjerne

Han er nøye med å understreke at dette «bare» er en nivå 1-artikkel. Samtidig har han brukt lang tid på å skrive den. For den som er opptatt av tellekanter er det dermed rett og slett litt sløsing med ressurser, men Flø sier at for ham er det særdeles viktig å skrive slik – også.

UA spør om hvor forenlig essaysjangeren er med det stadig økende presset nå om å produsere flere publikasjonspoeng. Han nikker, men mener det er rom for begge deler. Sier at han føler en viss uro for at flere samfunnsfag lider økonomifagets skjebne. Der alt blir instrumentelt, opphøyd i modeller og virkelighetsfjernt.

- Jeg er litt urolig for at sosiologien går den samme, opptråkkede veien. Der siktemålet først og fremst er nivå 2.

Det blir en spiral, han ikke har særlig sans for. Der forskere rendyrker en måte å skrive på, med egen fortjeneste for øye. Så løfter instituttet dem fram fordi instuttet tjener på det. Deretter skjer det samme på fagfeltet, fordi fagfeltet tjener på det. Til slutt tjener universitetet på det fordi det bidrar til klatring på rankingene.

Boostet selvtilliten

I disse dager leverer Flø inn en doktoravhandling om konflikter og kontroverser i forbindelse med kommersialisering av elgjakt. Den skrives i samme stil.

- Prisen fra Universitetsforlaget fikk boostet selvtilliten min på at det jeg skriver både er akademisk og lettlest. En blir fort oppfattet som ikke-akademisk når man velger å brodere ut i en litt ordrik, essayistisk stil. Men jeg insisterer på at innholdet er akademisk, selv om formen ikke er det, sier han.

Han mener det blir vanskeligere for leseren å oppfatte den kulturelle sammenhengen. Om man barberer språket ned til å bli nøkternt, knapt og konsistent, blir det også lest med distanse.

- Jeg vil slå et slag for essaysjangeren i akademia. Den er ikke alltid hensiktsmessig og kan ikke brukes på hva som helst, men jeg mener den kan brukes langt oftere, sier han.