NTNUs styringsform

La meg starte med en avklaring av perspektivet i denne kronikken. NTNUs styringsstruktur har i løpet av de siste årene endret seg radikalt. Disse endringene har i realiteten vært lite drøftet internt og storsamfunnet har ikke vist noen synderlig interesse for hvordan NTNU ledes. Tradisjonelt er sees dette på som interne spørsmål uten ekstern betydning. Det grunnleggende spørsmålet jeg stiller er om den nye management orienterte styringsformen betyr noe for det omkringliggende samfunnet? Mitt svar er at konsentrasjon av makt i en rett linje fra rektor, via dekaner til den enkelte instituttleder skaper en maktkonsentrasjon som er lite forenlig med kunnskapsproduksjonenes (undervisning og forskning) krav til autonomi og integritet. Dette er ikke bare uheldig for NTNUs indre liv, men kanskje mye viktigere for storsamfunnet.

Byråkratisk logikk

Hva kjernen i endringene ved NTNU i? Tradisjonelt har universitetene i Norge vært styrt gjennom fora av valgte representanter, fra rektor, via dekaner og til instituttledere. Ved NTNU er det slutt på dette. Siste demokratiske skanse falt da NTNUs styre besluttet at instituttledere også skulle ansettes (på linje med rektor og dekaner). NTNUs styre er gitt det overordnede ansvaret for ansettelsene. På denne måten er det skapt en streng byråkratisk logikk hvor ledere på ett nivå utøver ansvarlighet ovenfor sitt ledernivå. I det gamle styringssystemet var lederens ansvarlighet en balanse mellom å være den fremste blant kolleger og å inngå i den overordnede styringsstrukturen. I den nye autoritære styringsstrukturen er det ingen slik maktbalanse. Den rene hierarkiske organiseringen har som mål å effektivisere toppledelsens beslutninger.

NTNUs samfunnsmessige mandat

Er dette forenlig med NTNUs samfunnsmessige mandat? NTNU gjør jo bare det som industrien forvaltningen for lengst har gjennomført. Hvis universitetene blir oppfattet å være organisasjoner på linje med alle andre markedsaktører eller forvaltningsstrukturer, så er det ingen grunn til å være bekymret for utviklingen. NTNU gjør bare et smart trekk for å kunne bli en dyktig markedsoperatør som selger strømlinjeformet undervisning og forskning pakket inn slik kundene ønsker og forventer. Ved en slik forståelse av universitetenes misjon ligger undervisningssektoren åpen for at helt nye aktører kan overta forskning og høyere utdanning.

Hva forsvinner ved en slikk omstrukturering? Undervisning ved et universitet skal bidra til faglig, verdimessig og etisk dannelse hos kandidatene. Dette er noe langt mer enn å sørge for at studentene uteksamineres med tilstrekkelig studiepoeng. Undervisningen må bygge grunnleggende verdier formulert på akademiets egne premisser, selv om det ikke er ønsket av studentene. En god formulering kan spores tilbake til tidligere rektor Emil Spjøtvold da han vant konkurranse om hva som skulle vær ledestjernen for det nye NTNU. Hans nøkterne formulering var de tre K’er: Kritisk, kreativ og konstruktiv.

Bildung

Primært forsvinner det demokratiske «erfaringsgrunnlaget» ved at selvstendig kritisk engasjement i beslutningstaking blir erstattet med innordning i en autoritær beslutningsstruktur. Derved vil studentene formes i et miljø uten konkret erfaring med og innsikt i hvordan demokrati praktiseres. En fremtidig «elite» uten konkret forståelse for medvirkning i beslutninger skapt i løpet av studienes «Bildung» (formingsprosess) vil neppe drive frem demokratiske beslutningsprosesser i de organisasjonene de vil arbeide i. Dette er særlig viktig relatert til den norske arbeidslivsmodellen hvor samspill og medvirkning er en grunnpilar. Denne modellen bygger både på deltakelse i beslutninger som angår egen arbeidssituasjon men også på rettigheter til å deltakelse i råd og utvalg.

Sekundært vil en sterkt sentralstyrt organisering ved NTNU føre til at resursene til forskning kanaliserer til de tiltak som toppledelsen har bestemt. Problemet formuleres gjerne som «forankring « blant den ansatte av de strategiske perspektiver som ledelsen har klekket ut, men konsekvensene er at perspektiver og engasjement fra lokale forskergrupper ikke kan blomstre eller få gjennomslag. Derved vil den kunnskapsproduksjon som finner sted ved NTNU bli vanskelige tilgjengelig for de som ikke har direkte linje til toppledelsen. Dette reduserer tilgjengeligheten til forskningsressurser for grupperinger i samfunnet som har perspektiver som ikke er i oppmerksomhetsfeltet til den sentrale makteliten ved NTNU.

Fjerner demokratiet

Dreining mot tradisjonell hierarkisk «Management» orientering av NTNU fører til at uteksaminerte kandidater ikke får høste erfaringer fra å leve med demokratiske styringsformer. Ei heller vil forskningen være tilgjengelig for alle fordi lokale strategier avgjør hvor pengene går.

Kort sagt – mangementorienteringen ved NTNU fjerner demokratiet fra NTNU, noe som også reduserer også mulighetene for et levende demokrati i Norge.