Trondheim som justisby:en oppgave også for NTNU

I) Behovet for en fullstendig utdanning av jurister i vår by.

Som historiker og trønderpatriot takker jeg direktør Tor Langback for en interessant artikkel i serien ”På den annen side”, som ble trykt i Adresseavisen den 3. januar 2011. Justisbyen Trondheim var en overskrift som fenget, og vi får håpe at ledelsen NTNU nå er i stand til å se at vårt universitet raskt trenger en juristutdanning. Det er ikke nok at Folkeuniversitetet i Trondheim gjennom år har forsøkt å pleie dette tilbudet for studentene i vår by.

NTNU trenger et fullstendig jusstudium i tillegg til å ha Norges eneste professor i rettspsykologi. Dette hevdet jeg også bevisst i perioden 1980-96 mens jeg var leder av lærerutdanninga ved AVH, UNIT. Det var behov for juridisk kunnskap også får lærerutdanning i samfunnsfag.

Ved boklansering av AVH sin historie i 1997 gjentok jeg som leder av redaksjonsutvalget dette ønsket på nytt.. Den nyetablerte institusjonen NTNU med hovedsete på Gløshaugen, hevdet jeg da, måtte raskt sørge for å opprette et juridisk studium.

NTNU hadde ved opprettelsen i 1996 to likeverdige historiske bæresøyler som universitetet er reist på. Begge var og er knyttet til profesjonsutdanning for sivilingeniører og lærere. I denne konteksten ville en praksisrelatert juristutdanning passe godt for begge søylene. Jeg har fremdeles den samme holdningen, men en emeritus er det ingen som spør lenger. Det hjelper heller ikke å være ”kongelig kårkaill” i en tittelsyk tid om en vil bli hørt.

II) Forslag om et nytt navn på Domstolsadministrasjonen

Så tilbake til navnet på den nasjonale institusjonen som Tor Langback er leder for. Det navnet denne enheten fikk med vinkling fra Oslo sier oss lite. Jeg skulle som historiker ha ønsket at navnet ble endret til Øyratinget—den norske domstoladministrasjonen.

Bakgrunnen for dette er som følger:

Øyratinget eller Øretinget er i en historisk kontekst et nasjonalt hyllingsting som holdt til på ørene ved Nidelvas utløp. Teorien om at dette var et felles lagting for de trønderske fylkene før Frostatinget ble opprettet, er grundig tilbakevist av professor Jørn Sandnes i 1967. I argumentasjonen legger Sandnes stor vekt på at de økonomiske og folkemessige tyngdepunktene i regionen lå nord for Trondheim på den tid, og Frostatinget blir derfor logisk sett også det eldste fellestinget for Trøndelag.

Øyratinget blir dermed en nyskaping som er knyttet til Olav Trygvason. Ifølge sagatradisjonen grunnla han kaupangen ved Nidelva som rikskongenes hovedsete i 997.

Øyratinget ble dermed opprettet som et kongelig hyllingsting knyttet til ”konungtekja”, som betyr valg eller hylling av en ny konge. ”Kvar bonde som har arbeidshjelp” skulle ifølge Frostatingslova møte på Øyratinget, som dermed ble et allmannating for kongehylling mens bøndene skulle sende utvalgte representanter til Frostatinget.

På 1200-tallet ble Øyratinget flyttet fra Brattøra til Domkirkegården. Her ble det ble reist en hyllingsstol for hylling og signing av kongen. Denne rikskongehyllinga var knyttet til en oppbygde paviljong med tak og søyler på Domkirkegården- en høyde med trapp som etter hvert ble kalt gradene. Alt fra1204 måtte den nyutnevne kongen under hyllinga sverge kongeed med hendene på St. Olavs skrin, og dette er nok grunnen til at hyllingstinget ble flyttet fra Ørene og til Domkirkegården. Det var også en geistlig signing knyttet til denne hyllingsseremonien, som er den tradisjonen kong Olav og biskop Fjellbu fornyet da Olav V ble signet i Nidarosdomen i 1958.

Dermed skulle det være lett å skjønne hvorfor jeg ønsker at navnet Øyratinget skal knyttes til den nasjonale domstolsadministrasjonen i Trondheim. Øyratinget var i mellomalderen en nasjonal institusjon, som også Domstolsadministrasjonen er i dag. Det passer derfor godt å knytte denne nye nasjonale adminitrasjonen til navnet Øyratinget.

Når det gjelder språkform, så velger jeg å bruke Øyratinget og ikke Øretinget. Navneformen Øyratinget velges her for å tydeliggjøre at dette er et gammelt navn med opphav i det norrøne navnet Eyrathing, som var det originale navnet på hyllingstinget for den norske kongen fra rikskongedømmet ble etablert med Nidaros som kongens by. Den siste gangen Øyratinget fungerte i sin opprinnelige hensikt var trolig da kong Hans ble hyllet i året 1483.

Jeg mener oppriktig som historiker at Domstolsadministrasjonen bør ta i bruk et navn som i nesten 500 år var navnet på en nasjonal institusjon i Norge. Øyratinget var altså ikke knyttet til en domstol, og det er jo heller ikke Domstolsadministrasjonen. Det passer derfor godt å ta i bruk Øyratinget som navn på det eksterne styringsenheten av alle norske domstoler. Om navnet- Øyratinget—den norske domstolsadministrasjonen- blir for langt kan en jo velge former som Øyratingsadministrasjonen, Øyratingskontoret eller kort og godt Øyratinget.

Jeg skjønner det kan bli noe problematisk om en velger å forlenge dagens navn ved å kalle dagens administrasjon Øyratinget- norsk domstolsadministrasjon. Norge eller norsk bør kanskje likevel knyttes til navnet. Det er da tradisjon for det også i Trøndelag fordi Norges Bank var navnet på vår nasjonalbank også mens hovedkontoret var i Trondheim i perioden 1816-1897 før det ble flyttet til hovedstaden det året Trondheim by feiret sitt 900-årsjubileum. I 1897 ble det også publisert en tegning i Dagsposten som viste hvordan hovedstadsborgerne var i ferd med å flytte Nidarosdomen på rullende trestokker over Dovre. Det har de jo ikke lyktes med, og vi er glad for at vegen nordover nå er blitt litt åpnere for statsinstitusjoner på veg mot nord i et sørvendt land. Kanskje får vi også over tid en protestantisk erkebiskop i Nidaros, slik våre protestantiske naboer i øst har i henholdsvis Uppsala og Åbo.

Øyratinget var jo også i tider knyttet til en katolsk erkebiskop i Nidaros, men jeg håper at denne forbindelsen ikke er noen grunn til at Domstoladministrasjonen får en negativ holdning til mitt forslag om en godt klingende historisk navn på den administrative enheten som siden 2002 har et hovedansvar for en ekstern styring av våre domstoler.

Med vennlig hilsen

Rolf Grankvist

Emeritus Royale- Kongelig Kårkaill med kontor på Idretssenteret på Dragvoll