Helt siden det islamistiske partiet til den tyrkiske statsminister Erdogan, AKP, kom til makten i 2002 har det ligget i luften at Tyrkias politiske orientering er i endring. Det har tatt disse årene å nedbygge på en nesten umerkelig måte den sekulære tyrkiske staten som Kemal Atatürk organiserte på 1920-tallet, etter Det ottomanske imperiets sammenbrudd. Det har skjedd i det stille, men man kan ikke i det uendelige fortsette med å rive et byggverk innenfra uten at resultatet på et eller annet tidspunkt blir synlig også på utsiden. Tyrkia er for lengst forbi det stadiet hvor slike endringer holdes skjult, og landets aktive inntreden i konflikten mot Israel er et av de siste og mest synlige tegn.
Da Tyrkia for tre år siden anerkjente kuppet og maktovertakelsen til Hamas i Gaza, var det bare i vestlige regjeringskontorer og medier man ikke forsto hva som hadde skjedd. Men også Israel nølte med å ta inn over seg denne nye realiteten: Tanken på å skulle hanskes med et opprørsk Midtøsten ledet av det re-islamiserte NATO-landet Tyrkia var for mye, især for Ehud Olmerts israelske regjering. Man valgte å stikke hodet i sanden og håpe på at marerittet ville gå over av seg selv, eller at kanskje amerikanerne ville våkne og rydde opp. Uttalelsene i dag fra tidligere statsminister Olmert, som i disse dager er under etterforskning for bestikkelser, viser at hodet hans fremdeles sitter dypt nede i sanden: Han ber om at forbindelsene til Tyrkia må repareres!
Men der er antakelig ikke lenger noe særlig å reparere, med mindre man tenker å skru historien tilbake til tiden før 1917. I bakgrunnen har den tyrkiske regjering gjennom de siste årene bygget nye broer over til sine gamle imperiesubjekter og naboer i Midtøsten, hvor den sentrale strategiske aksen nå tuftes på det politiske trekantsamarbeidet mellom Tyrkia, Syria og Iran.
Statsminister Erdogan legger ikke lenger skjul på sine maktambisjoner: Som et takk for sist til Vesten som avviste søknaden om medlemskap i EU på en måte som enhver nasjonalt orientert tyrkisk muslim måtte oppfatte som ydmykende. Det vanskeligste kravet fra EU var at Tyrkia måtte innrømme og ta avstand fra folkemordet på armenerne i 1915 og slutte fred med kurderne. Etter det har Tyrkia bygget opp igjen sitt selvbilde som regional stormakt gjennom å normalisere og utvikle kontakten med regimene i Syria og Iran. Begge steder var Statsminister Erdogan særdeles velkommen i en situasjon hvor nettopp disse landene var i ferd med å bli isolert og ydmyket av Vesten og Israel.
Hendelser som oppleves som israelske fornærmelser mot tyrkiske ledere, som for eksempel under Verdens økonomiske forum i Davos i fjor da Erdogan ble irettesatt av president Shimon Peres for åpent kamera, og den mer tvilsomme episoden hvor viseutenriksminister Ayalon i et fjernsynsprogram ga den tyrkiske ambassadør en lav krakk å sitte på, er detaljer som klart har gnidd salt i tyrkiske sår.
Tyrkias inngangsbillett til det islamske samarbeidet har tilsynelatende ikke vært vanskelig å betale. En tettere tilknytning til den islamske verden har hele tiden vært et mål for den nåværende tyrkiske regjeringen. Men det har måttet skje svært gradvis og forsiktig for ikke å vekke motreaksjoner, spesielt fra de militære som oppfatter seg som forsvarere av Atatürks sekulære stat. Tidligere i år gikk imidlertid politiet til aksjon og rensket ut et stort antall høyere offiserer som ble påstått å forberede et militærkupp. Slik har forholdene langsomt lagt seg til rette for at Tyrkia igjen skal kunne innta sin gamle lederposisjon i regionen. Det skjer ikke under udelt begeistring i den arabiske verden, men vi må kunne anta at de fleste vil strekke seg langt for å vriste Tyrkia ut av Vestens grep, slik det ser ut fra den kanten.
Tilbake sitter Vesten med et islamsk Tyrkia som sentralt medlem av NATO, med nære samarbeidsrelasjoner til EU, og med mulige medlemskapsforhandlinger som belønning for tyrkiske "fredsinitiativer" i Midtøsten.
Selv om den tyrkiske regjering tidligere har demonstrert uavhengighet og støttet Hamas i Gaza, kan Erdogans regjering ikke uten videre engasjere seg direkte i den krigen Hamas fører mot Israel. Det ville skape problemer både i NATO og i forholdet til USA. Derfor har man stablet på bena minst en frontorganisasjon, eller stedfortreder, "velferdsorganisasjonen" IHH, som i likhet med Hizbollahs forhold til Iran og Syria, utfører det arbeidet i felten som Tyrkia av hensyn til sine vestlige allierte ikke selv kan utføre.
Denne tidligere opposisjonelle organisasjonen som er blitt rehabilitert med fornyet tillit, status og grundig finansiering i Tyrkia, har samlet sammen flere hundre "fredsaktivister" og "ikkevoldsdemonstranter" fra Midtøsten og Europa for å "bryte blokaden" av Gaza og konfrontere Israel. Detaljer som har sluppet ut de siste dagene viser at organiseringen har pågått i lang tid, den har vært grundig, detaljert og målrettet. Resultatet av aksjonen avslører at formålet aldri har vært "humanitær bistand" eller "nødhjelp" til befolkningen i Gaza. Der er i dag ingen mangel på varetilbud i Gaza. Titusentalls av tonn med forsyninger kjøres hver uke til Gaza over grensen fra Israel på mange hundre trailere som går i skytteltrafikk.
Hele skuespillet ble iscenesatt for å kamuflere en helt annen hensikt: Å fremprovosere en lovlig handling fra Israels side som kunne brukes som påskudd eller plattform for en terrorhandling som igjen ville lede til israelske selvforsvarstiltak som ville få fatale følger for medbrakte levende skjold, som så Israel ville få skylden for å ha påført skade.
Organisatorene var på forhånd kjent med de prosedyrene som gjelder for bording av skip i internasjonalt farvann; de samme som norske myndigheter bruker når de border russiske trålere i internasjonalt farvann i Barentshavet. De visste at når skipets kaptein nektet å stanse, ville, på et skip som dette, israelske soldater bli satt om bord fra helikopter. Derfor sto dusinvis av væpnete tyrkiske terrorister sammen med sine Hamas-kolleger og ventet på israelerne da de firte seg ned på dekk enkeltvis. Seks av dem ble alvorlig såret av skudd fra terroristene, knivstikk og slagvåpen, og en av soldatene ble kastet over rekka og ned på et lavere dekk. Først sent i dette hendelsesforløpet fikk israelerne ordre om å forsvare seg med sine skarpe våpen. Det hele ble filmet.
Oppfølgningen av saken på det politiske plan var forutsigbar. Det israelske forsvaret somlet med å få ut dokumentasjonen av det bakholdsangrepet som fant sted mot de israelske soldatene, og en godt forberedt propagandamaskin trådte i kraft gjennom de arabiske og tyrkiske mediene som pumpet ut sin propaganda ensidig i mange timer før fakta ble kjent. I denne sammenheng er det uten betydning at den norske regjeringsledelsen dummet seg ut med sine sterke "fordømmelser" av Israel før hendelsesforløpet var kjent for dem.
Viktigere var det å registrere den tyrkiske regjeringens reaksjon på vegne av organisasjonen IHH, hvis bånd til Hamas og Hizbollah og andre terrorister ikke lenger holdes skjult. Statsminister Erdogan som tidligere har benektet at han støtter IHH, holdt imidlertid en støtteoppvisning for Gaza-stuntet i det tyrkiske parlament, som ikke levnet tvil om at han taler terrorismens sak i krigen mot Israel: Tyrkia har tonet flagg. Den tyrkiske regjering er like involvert i denne krigen som Hamas og Hizbollah, Iran, Syria og al-Qaida. Slik har Tyrkia nå bestått sin eksamen i denne opptaksprøven til islamsk jihad.
For de politiske værhanene i Europa og USA som sitter igjen med de tyrkiske islamistene og deres frontorganisasjoner både i NATO og EU, er det som har skjedd tydeligvis ennå ikke registrert som den strategiske katastrofen det er for dem. Hodene sitter minst like dypt nede i sanden som Ehud Olmerts. I SV og Rødt derimot skåles det over høye stetter for seieren i deres medie-jihad mot det jødiske folk
