Pasifisme: ha med deg en ukulele!

Vi vil først takke Lasse Elvemo for et grundig svar på vårt innlegg om pasifisme. Det er svært positivt at noen med militærfaglig ekspertise tar seg tid til å gå inn i en seriøs diskusjon om dette. 

Vi håper å svare på Elvemos spørsmål etter beste evne, men vi vil samtidig understreke at vi etterlyser flere stemmer i denne debatten. Vi oppfordrer spesielt fagmiljøer innen humaniora og samfunnsvitenskap til å bringe sin kunnskap på banen. 

Vår egen ekspertise ligger i andre felt: en av oss er lege ved smertepoliklinikken på St. Olavs hospital, med erfaring fra behandling av skadde soldater og ofre fra konflikter i Ukraina, Gaza og Syria, samt humanitært arbeid i Guatemala, Senegal og Nepal. Den andre er miljørådgiver som daglig ser hvordan norsk natur lider, og den tredje er nanoteknolog som arbeider med løsninger for et bedre havmiljø. Det er fra disse perspektivene – menneskelig smerte, økologi og teknologisk utvikling – vi betrakter krigens meningsløshet. 

Er vi fornøyde med pasifismens plass? 

Elvemo spør om det ikke er grunn til å være fornøyd med pasifismens plass i Norge, og viser til NATO-alliansen. Her må vi svare et tydelig nei. Som den amerikanske professor Noam Chomsky beskriver i boken Who Rules the World?, kan USA på mange måter anses som en av de farligste aktørene i verden. Å være i en tett militær allianse med nasjoner som USA – som historisk har støttet diktaturer for egne interesser – eller land som Tyrkia og Ungarn, som i dag beveger seg bort fra demokratiet, er for oss urovekkende.

Vi har sett de katastrofale følgene av NATO-styrkers nærvær i Afghanistan (for å nevne kun et eksempel). Det er også påfallende hvordan norske medier ofte unnlater å være kritiske til disse maktstrukturene. 

Elvemos argument om «store kjepper» overser Arreguín-Tofts funn: småstater som kjemper på stormaktens premisser, taper nesten alltid. Et konvensjonelt forsvar mot en atommakt er matematisk dømt til å mislykkes. Samtidig utløser strategien Robert Jervis sikkerhetsdilemma: Når vi ruster opp for trygghet, føler naboen seg utrygg og svarer med samme mynt. «Big stick»-logikken ender dermed paradoksalt opp med å skape den trusselen den var ment å avverge. 

Teknologien og motets foreldelse 

Elvemo etterlyser en forsvarsvilje, men glemmer teknologiens rolle. Filosofen Günther Anders beskrev det han kalte «det prometeiske gapet»: vår teknologiske evne til å produsere ødeleggelse har løpt fra vår evne til å forestille oss konsekvensene. I en tid med langtrekkende missiler blir begreper som «mot» og «feighet» foreldet. Å forberede seg på en «heroisk» forsvarskamp er en romantisk anakronisme som ignorerer dagens massedødens realitet. 

Frykten, interessene og biologi 

Elvemo antyder at pasifisme kan springe ut av at man ikke frykter krigen nok. Vi vurderer det motsatt: det finnes mer enn nok fryktskapende vinkler i de fleste medier. Vi ber interesserte medieviter/forsker å komme med et kunnskapsbasert analyse. 

Mange presenterer aggresjon som «realisme», samarbeid som «naivt». Evolusjonsbiologen Martin Nowak har vist matematisk at i komplekse systemer er samarbeid den mest suksessrike strategien for overlevelse, ikke aggressiv konkurranse. «Survival of the fittest» betyr i praksis ofte «Survival of the most cooperative». Aggresjon er den naive, kortsiktige strategien. 

Når Elvemo spør om det ikke er noe som er verdt å ofre livet for, har han misforstått vår tekst. Selvfølgelig finnes det verdier verdt å kjempe for, men vi må løfte blikket utover det menneskesentrerte. Som Arne Næss skrev, har alt liv og økosystemene vi er en del av en egenverdi. Elvemo nevner ikke økosystemer med et eneste ord, selv om moderne krigføring er en enorm trussel mot biosfæren. 

Nikkedukker og definisjonen av makt 

Elvemo hevder at man uten militærmakt ender som en «nikkedukke» for andres vilje. Spørsmålet er heller: er man ikke allerede en «nikkedukke» når man sender norske soldater til NATO-oppdrag styrt av stormaktsinteresser fremfor verdensfred? 

1940 og logiske brister 

Argumentet om at vi «kanskje hadde fått det helt greit» under tysk styre inneholder en alvorlig tankefeil. Andre verdenskrig oppsto ikke i et vakuum. La oss rydde i logikken rundt 9. april, som ofte brukes mot pasifister: Norge førte ikke en pasifistisk forsvarsstrategi i 1940, men en mislykket militær nøytralitetspolitikk med et forsvar som kollapset. 

Å si at ikke-voldelig forsvar ikke fungerer fordi det militære forsvaret feilet, er en logisk brist. Mark Kurlansky dokumenterer i boken «Nonviolence: The History of a Dangerous Idea», hvordan sivil motstand ofte har blitt historisk underkommunisert, til tross for at den kan være effektiv der våpnene feiler. 

Menneskets natur, Mike Tyson og «Fight Club»

Vi er enige i at historikeren Rutger Bregman kan kritiseres for å være naiv, men vi må ikke glemme arven etter den svenske professoren i internasjonal helse, Hans Rosling. I boken Factfulness viser han en verden som er bedre enn det militærpersonell ofte beskriver. Vi anerkjenner, som Robert Sapolsky, at mennesker har et potensial for dødelig vold, men det betyr ikke at vi trenger å gjenta samme feil som før. 

Debatten om vi er født «onde» eller «gode» (Hobbes vs Rousseau) har tatt polariserende toner i flere titallsår. Her vil vi anbefale tankene fra antropologen David Graeber og arkeologen David Wengrow i boken «The Dawn of Everything». Deres forfriskende budskap er at menneskehetens historie er langt mer mangfoldig og preget av bevisste sosiale valg enn det forenklede bildet av «den voldelige villmannen» tilsier. 

Elvemo siterer Mike Tyson («Alle har en plan til de får en på tygga») for å heve «erfaring» over teori. Dette er en epistemologisk feilslutning. Taktisk erfaring med fysisk smerte gir ingen strategisk innsikt i statssikkerhet. 

Som nobelprisvinner Daniel Kahneman viser i «Thinking, Fast and Slow», taper intuitiv «magefølelse» systematisk mot teoretiske modeller i komplekse risikoanalyser. Vi er ellers helt enig med forfatteren i at en knekt nese er kunnskapsgivende; på smerteklinikken ser vi daglig hvor mye man kan lære av smerte. 

Takk også for anbefalingen av den fantastiske filmen «Fight Club» fra regissøren David Fincher. Tross dette er det ikke sikkert at akkurat denne er et godt eksempel på «realitetsorientering». Hovedkarakteren («The Narrator») oppfyller kriteriene for dissosiativ identitetsforstyrrelse og insomni, mens karakteren Tyler Durden oppfyller kriteriene for en antisosial personlighetsforstyrrelse. Resten av Project Mayhem-medlemmene sliter også tungt psykososialt. 

Naivitetens kraft og tre mulige slutninger 

Forfatteren mener at det å forberede seg på fred virker binært og naivt. Vi er enige i at det kan virke naivt, men naivitet er undervurdert og ikke bare negativ. Vi er derimot uenig i at det er binært, slik Robert Holmes beskriver i sine definisjoner av pasifisme. 

Vi er imidlertid enige med Elvemo i at vi ikke vet om verden faktisk blir bedre om alle sitter sammen rundt et bål og synger. Det er ikke mulig å finne lage prospektive randomiserte studier for et slikt formål, så la oss spekulere i tre mulige slutninger for verden à la Knutsen & Ludvigsen:

Den slemme slutningen: Hippie-pasifistene sang og sang rundt bålet. De hadde det veldig gøy, men samfunnet stoppet å få kapitalens nyliberalistiske hjulene til å gå rundt og alt gikk til helvete. Da de slemme okkupantene kom, klarte de få sultende hippiene som var igjen ikke en gang å rope «Juba Juba!». 

Den snille slutningen: Alle soldater i verden sluttet å krige og byttet ut gevær og atombomber med ukuleler og kazoos. Noen lærte til og med å spille banjo. Mange ville bidra positivt til samfunnet og omskolerte seg til helsepersonell i et meget presset helsevesen. De jobbet på sykehjem, skiftet bleier og hjalp eldre mennesker. De ble lykkelige med viktige og meningsfulle jobber. Noen jobbet i barnehager og skoler. Alt i verden ble så mye bedre at det aldri ble noen invasjon eller behov for militære. 

Den sannsynlige slutningen: Ting tok tid. Det ble aldri en pasifistisk doktrine i Norge, men debatten rundt pasifisme ble litt mer omtalt i media. Det ble dessverre mer penger til militæret og økt opprustning, men en invasjon kom aldri. Det ble færre voldelige konflikter i verden generelt, men de som oppstod var ofte koblet til klimaforandringer forårsaket av menneskelig aktivitet med økt militarisering.

Vi tar utfordringen fra Lasse Elvemo for å teste om verden blir et bedre sted om alle sitter rundt et bål og synger: vi ønsker å invitere alle til å møtes rundt et bål ved Skansen aktivitetshus lørdag 31. januar kl. 15:00. Vi stiller med bålved og veganske marshmallows (fordi vi er «sånne folk»), om du stiller med historier fra virkeligheten. Kanskje finner vi ut at en ukulele er løsningen?