Nå er det alvor – speak softly and carry a big stick
Verden beskrives som farligere enn på tiår. Norge bruker mer penger på forsvar. Fra et pasifistisk ståsted argumenteres det for at den mest logiske veien til fred, ironisk nok er å slutte å forberede seg på krig. Det mener jeg vi allerede har gjort, altfor lenge.
Lasse ElvemoLasseElvemoLasse ElvemoKommandørkaptein og hovedlærer/stipendiat i militær logisitkk ved Forsvarets Høgskole - Sjøkrigsskolen
PublisertSist oppdatert
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Det er svært positivt at den pasifistiske stemmen løftes opp og blir litt mer tydelig i debatten rundt norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Hvis forfatterne tar et blikk tilbake i tid, så er det vel dog grunn til å være fornøyd med pasifismens plass i Norge? Om enn ikke uttalt, så i hvert fall i praksis. Vi har hatt et forsvar som er akkurat stort nok på papiret for å være en forsikringspremie i et NATO-USA perspektiv. Da norske styrker for første gang ble tatt under "virkelig ild" i Afghanistan ("banken i 2006"), spurte norske journalister "har norske soldater skutt rettet ild". Det representerer en pasifist-inspirert tidsånd hvor varselskudd nok er det mest alvorlige en bør holde på med i en væpnet etat.
Pasifismen er kanskje den tankeretningen som ligger tyngst fundamentert i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Den er ikke nødvendigvis tydelig uttalt, men den er der som omsluttende tidsånd. Det er pasifismen som i ytterste fall gjør det mulig at politikerne snakker mest om kostnadsdrivere for norsk forsvar og ikke faktisk yteevne i krig. Samarbeid med andre nasjoner er ikke først og fremst for å vinne kampen, men for å spare penger, realisere gevinster og oppnå teoretiske synergier. Kanskje dette har sitt utspring i at en ikke frykter krigen nok, og dermed ikke trenger å forberede seg på ekte? Uansett blir det en linje som i all hovedsak sikter på ikke-voldelige, pasifistiske løsninger.
Lasse Elvemo er kommandørkaptein og hovedlærer/ Stipendiat innen militær logisitkk ved Forsvarets Høgskole - Sjøkrigsskolen.
Dypest sett handler dette om verdier. Forfatterne av ytringen fremmer et verdimessig ståsted som gjør at jeg blir fundamentalt uenig med store deler av premisset for argumentasjonen deres. De sier "Å velge å ikke møte invasjon med militærmakt er derfor ikke naivitet, men en kalkulert strategi for å bevare liv." Verdimessig er det levende liv viktigst. Er det da ikke noe som det er verdt å ofre livet for? Kan et slikt standpunkt la seg kombinere med det å ha militære styrker i det hele tatt? For hvis en bare skal spare liv, så må en trekke pasifismen helt ut. En totalitær ikke-vold doktrine. Absolutt pasifisme, som forfatterne også nevner. Da blir man til syvende og sist en nikkedukke for andre viljer. Vi bare lar andre styre på og bestemme over oss, og venter det ut. Det vil nok gå over, og da har vi spart liv. Satt på spissen. Andre verdenskrig fungerte relativt greit i norske øyne sett fra dette perspektivet. For Sverige med sin lavere geografisk-strategiske viktighet var pasifismen kanskje enda mer riktig. Hadde Tyskland vunnet, hadde vi kanskje fått det helt greit etter krigen. En ny tysk-norsk sildesalat er kanskje verdt de livene som ble spart? Ideen om liv er i så fall mer verdt enn ideen om en selvstendig nasjon og et selvstendig folk.
Jeg er enig i at pasifismens grunnholdning er viktig for å aktivt skape betingelser for ikke-voldelige løsninger. Da er jeg i så fall mer fan av "speak softly and carry a big stick" enn av håpet om at allsang rundt leirbålet skal få alle til å være venner. Pasifismen er kanskje ikke feig, den kan være ytterst modig, men den kan i mange tilfeller også være naiv. Boken til Rutger Bregman nevnes i ytringen. En bok jeg synes er et positivt perspektiv på menneskeheten, som også er naivt. Boken er kritisert for å være litt for mye en god historie, og litt for lite nyanser. At vold er noe unaturlig som kom med innføringen av jordbruk og befolkningsvekst er også kritisert. Bregman baserer seg på det gode i mennesket. Vi trenger kanskje pasifismen for å balansere det kyniske og realpolitiske, samtidig var det ikke utelukkende det gode i mennesket som planla D-dagen i 1944.
Forfatterne snakker for øvrig varmt om at universiteter kan spille en viktig rolle for en kunnskapsbasert dialog. Det bør i så fall ikke være en rent teoretisk basert dialog. Som strategen Mike Tyson sa; alle har en (teoretisk) plan, helt til de blir slått i trynet. En knekt nese kan således også være kunnskapgivende. Og som Tyler Durden sier i filmen Fight Club; "How much can you know about yourself if you've never been in a fight?" Strategiske argumenter fra kampsport- og populærkulturen kan være fine for realitetsorientering.
Forfatterne avslutter med at den mest logiske veien til fred, ironisk nok er å slutte å forberede seg på krig. Det synes jeg er både binært og naivt. Ut fra deres argumentasjon ville jeg heller sagt at man må gjøre to ting; man må forberede seg nok på krig, samtidig som man legger grunnlaget for ikke-voldelige løsninger. Jeg synes at pasifismen har for stor plass i Norge. Kanskje har vi fått litt endring gjennom de siste årenes vilje til å bruke penger, men jeg tror at den underliggende tidsånden fortsatt er for mye 9. april, og for lite Birger Eriksen.
