- Vi kan ikke vente på Nobelprisen

Arbeiderpartiets utvalg for forskning og utdanning legger fram sin rapport fredag. NTNUs prorektor Kari Melby er blant medlemmene i utvalget. Som UA meldte i februar, er målet å presentere en politikk for UH-sektoren som representerer et tydelig alternativ til den blåblå regjeringens politikk.

LES OGSÅ: Vil gi studielån til studenter på deltid

Det er ikke gitt at alt som står i rapporten blir nedfelt i Aps partiprogram. Et moment som står sterkt i partiet, er økt autonomi for sektoren.

LES OGSÅ – Høyre detaljstyrer universitetene

LES OGSÅ - Røe Isaksen tviler på om giske har støtte

Utviklingsavtaler

- Vi vil øke institusjonenes autonomi, fastslår Marianne Aasen overfor UA.

- Alle kan ikke være verdensledende. Alle ønsker bedre resultater på alle fronter – bedre undervisning, bedre forskning, mer eksellent forskning, mer og bedre formidling. Men alle kan ikke bli gode i alt, sier partiets forskningspolitiske talsperson.

LES OGSÅ - Ikke hatt kniven for strupen før nå

Derfor ønsker AP mer differensiering i sektoren.

- Vi vil at institusjonene i større grad skal få definere egne mål. Dette kan de så måles på, sier hun.

Tanken er å etablere såkalte utviklingsavtaler med departementet.

- De målene institusjonen setter seg, operasjonaliseres i målbare faktorer. Om man vil bli god på profesjonsutdanninger, må man gjøre det godt på studiebarometeret. Om det er bachelorutdanning man vil spesialisere seg på, forventes ikke verdensledende forskning derfra, sier Aasen.

- Vi vil at alle universiteter og høgskoler skal dyrke sin egenart.

Løper etter indikatorene

Spørsmålet om hvordan økt autonomi skal omsettes i praktisk politikk, besvarer hun ved å vise til slike utviklingsavtaler.

- I dag løper alle etter de samme måleindikatorene. Det medfører for mye styring av institusjonene, mener Aasen.

Vil bygge på disse prinsippene:

Utvalget anbefaler at følgende prinsipper legges til grunn for politikken for universiteter og høyskoler:

• Alle lærestedene skal drive med alle former for kunnskapsproduksjon og -formidling: Utvalget vil ha moderne, integrerte læresteder som alle driver med forskning, utdanning, innovasjon og formidling. All undervisning skal være forskningsbasert, og institusjonene må ha forskningsmiljøer og -produksjon til å ivareta dette. Samtidig vil det være forskjeller i hvordan dette utformes ved de ulike lærestedene. Noen vil være grunnforskningsorienterte, andre mer profesjonsorienterte, noen vil drive store grunnutdanninger i nært samarbeid med arbeidslivet, noen vil satse på teknologi, mens andre vil være mer samfunnsorientert. Utvalget ønsker at politikken skal stimulere til denne typen variasjon og forankres i utviklingsavtaler.

• Selvstyrte læresteder med klare forventinger: Utvalget går inn for et sterkere selvstyre for lærestedene enn i dag. Lærestedene bør i hovedsak får bevilgning i form av samlet grunnfinansiering, og sammen med utviklingsavtalene gjøre faglige og strategiske prioriteringer innenfor denne rammen. Dette skal føre til at departementet har en tydeligere styring av sektorens overordnede utvikling gjennom klarere mål og forventninger til institusjonene, sammen med periodevise tilsyn gjennom etatsstyringsmøter og årlig rapportering.

• Mangfold og økt autonomi: Utvalget mener en mangfoldig UH-sektor best oppnås gjennom institusjoner med høy grad av autonomi. Store, fleksible organisasjoner medfører økt autonomi ved at den enkelte har større økonomiske ressurser og faglige fullmakter. Utvalget forventer at institusjonene opptrer strategisk og prioriterer ressursene i tråd med institusjonens mål.

• Nasjonal og strategisk utvikling: I tillegg til den spesifikke politikken for lærestedene beskrevet over, må det drives strategisk utvikling gjennom nasjonal politikk. Utvalget mener det fortsatt er ønskelig at kunnskapen utvikles gjennom strategiske bevilginger gjennom Forskningsrådet, eller direkte til særlig prioriterte formål og programmer. Utvalget mener en på nasjonalt politisk nivå bør styre sektoren gjennom politiske grunnlagsdokumenter som revideres jevnlig av Stortinget.

Videre skriver utvalget i sin rapport:

Endringer i UH-loven har gitt en ny dynamikk i sektoren, og ført til et større sprik i forventningene til institusjonene. Utvalget mener med den bakgrunn at vi må ha en politikk og som tar hensyn til at lærestedene er forskjellige, og som sikrer utviklingsmuligheter for alle i tråd med institusjonenes faglige profil og ambisjoner.

Utvalget mener at alle institusjoner skal inngå avtaler med Kunnskapsdepartementet med gjensidige forventninger og forpliktelser til hvordan man skal utvikle virksomheten og løse samfunnsoppdraget. Utvalget mener dette må kombineres med forutsigbarhet i form av mer langsiktige økonomiske tildelinger til institusjonene. De som lykkes med sine strategier, skal få støtte til økt faglig satsing.

Myndighetene bør sette overordnede nasjonale mål som lærestedene kan måles og evalueres på. (…) Oppfyllelsen av bidrag til nasjonale kunnskapsmål og lærestedets egne målsettinger må så evalueres og gi grunnlag for økte (eller reduserte) bevilgninger. Dette kan gjøres gjennom evalueringer fra internasjonale panel, peer-review eller på andre egnede måter. Slike mekanismer gir mulighet for at lærestedene kan utvikle seg ut fra ulike forutsetninger. For eksempel vil en del av breddeuniversitetene kunne måles på forskning i verdensklasse og høyt nivå på deltagelse i EUs rammeprogram, mens andre kan på i hvilken grad de lykkes i å øke forskningsinnholdet i profesjonsutdanningen. Dette vil kunne gi fleksibilitet, mer overordnet politisk styring og bedre utviklingsmuligheter for institusjonene ut fra ulike forutsetninger.