Ytring:

Museets fremtid er styrt inn på et sidespor

Med den nye NTNU-ledelsen og den revitaliserte campusutbyggingen ble det klart at det ikke eksisterte noen reell vilje til å satse på en videreutvikling av Vitenskapsmuseets unike forutsetninger, skriver Axel Christophersen i dette innlegget.

"Med den nye NTNU-ledelsen og den revitaliserte campusutbyggingen ble det klart at det ikke eksisterte noen reell vilje til å satse på en videreutvikling av Vitenskapsmuseets unike forutsetninger," skriver Axel Christophersen i dette innlegget.
Publisert Sist oppdatert

Dette innlegget er et svar til Margrethe C. Stangs kommentar « Universitet + museum = sant?»

Takk, Margrethe, fordi du setter fokus på Vitenskapsmuseet som MUSEUM. Ditt innspill er viktig fordi det kommer utenfra museet, men innenfor NTNU. Helt siden begynnelsen av 2000-tallet har en revitalisering av universitetsmuseene, ikke bare av Vitenskapsmuseet, men også de andre fire universitetsmuseene som ligger under Kunnskapsdepartementet, vært forsøkt. Med Stortingmeldingen "Tingenes tale" (2008) var forventningene og engasjementet stort, fordi meldingen signaliserte at KD ønsket å satse på universitetsmuseene som en viktig enhet ved universitetene.

Blant annet skulle de ha som en sentral målsetting om å drive allmennrettet formidling av egen og universitetenes forskning. U-museene var i varierende grad mindre konkurransedyktige med hensyn til kunnskapsformidling, iallfall i konkurransen med de andre store museene i landet og den øvrige underholdningsindustrien. Dette ble det forsøkt gjort noe med. For å styrke forståelsen av universitetsmuseenes egenart, og dermed deres unike potensial og muligheter som vitenleverandører til den norske kunnskapsallmenning og til publikum, oppretttet NFR-prosjektet "Museers viten" (MusVit) som skulle forske på universitetsmuseenes praksis med hensyn til kunnskapsformidling, tverrfaglig samarbeid og relasjonene mellom forskere og de museumspedagogiske miljøene.

Prosjektet resulterte blant annet i en bok (Museologi på norsk. Universitetsmuseenes gjøren, Trondheim 2012). Universitetsmuseene har ut fra samme plattform samarbeidet om et felles utstillingsprosjekt som blant annet hadde som målsetting å utforske utstillingsmediet som en del av selve forskningsprosessen og derigjennom bidra med nye perspektiver på og metoder for allmennretttet forskningsformidling gjennom utstillingsvirksomhet. Her kom det blant annet fram at å satse på basisutstillinger ikke uten videre var veien fram, det ble for statisk i en verden hvor kunnskapsutviklingen er i kontinuerlig bevegelse.

Alt dette ligger mer eller mindre dødt i dag, først og fremst fordi hverken KD eller universitetene sentralt har fulgt opp med planer og ressurser. Også ved de enkelte universitetsmuseene har det vært varierende initiativer med hensyn til å følge opp. Min helt private mening er at NTNUs ledelse har en oppriktig intensjon om å bruke museet i en strategisk satsning mot allmennrettet formidling, men er ikke i nærheten av ta inn over seg universitetsmuseenes forutsetninger og praksis med hensyn til formidlingskompetanse, infrastruktur, forskningsinfrastruktur/de vitenskapelige samlingene og nettverksrelasjonene til miljøforvaltning og publikum generelt. De besitter grunnleggende kunnskaper og innsikter som gjør det mulig å kunne legge til rette for å utnytte og videreutvikle dette potensialet kreativt og proaktivt.

Dette handler selvfølgelig om at det må gjøres en innsats fra respektive universitetsmuseers ledelse med hensyn til aktiv opplysning og informasjon med bred og dyp basis i museumsfaglig kompetanse. Bare det kan gi en god samhandling mellom museumsenhetene og universitetsledelsene i arbeidet for å legge til rette for hvordan universitetsmuseene kan brukes og hvilke ressurser som i den sammenheng må investeres etter intensjonene og målsettingene i "Tingenes tale".

Her gjenstår det en formidabel jobb, for i dag oppleves Vitenskapsmuseet både innad og utad mer og mer som et ordinært institutt på linje med de øvrige instituttene, der de museumsfaglige arbeidsoppgavene er skjøvet i bakgrunnen/nedprioritert til fordel for de rene forsknings- og publiseringskravene som er på lagt oss alle.

Dette er givetvis sentrale oppgaver også for universitetsmuseene, men det fungerer mindre bra med hensyn til det å oppfylle universitetsmuseenes i manges, også KDs, øyne viktigste oppgave, nemlig å drive en allmennrettet, kunnskapsbasert forskningsformidling som kan konkurrere om publikums oppmerksomhet på linje med den øvrige underholdningsindustrien. Teknisk Museum i Oslo er et fremragende eksempel på hvordan det kan gjøres. Og hva som må til!

Da Vitenskapsmuseet skulle følge opp "Tingenes Tale" vokste ideen om å etablere et Kunnskapssenter på Kalvskinnet, der Vitenskapsmuseet, Gunnerusbiblioteket og Vitensenteret skulle slå sine ressurser sammen og skape et slagkraftig kunnskapsformidlingssenter i nye, attraktive publikums- og utstillingslokaler, for det var det vi mente var det ultimate svaret på KDs utfordring og det beste for NTNUs formidlingsansvar. Vi kom så langt som til at Statsbygg hadde laget en rom- og fuksjonsanalyse, og vi hadde god tro på at kunnskapssenteret på Kalvskinnet skulle kunne la seg realisere i løpet av de neste 5-8 årene. Heri inngikk blant annet planer for en revitalisering av alle museets (foreldede) utstillinger.

Med den nye NTNU-ledelsen og den revitaliserte campusutbyggingen ble det klart at det ikke eksisterte noen reell vilje til å satse på en videreutvikling av Vitenskapsmuseets unike forutsetninger gjennom sine tradisjoner og beliggenhet i sentrum av Trondheim med hensyn til å fungere aktivt som universitetets fremskutte bastion for kontakt med publikum, en portal og en åpning mot akademia. Med å legge museets langt fremskredne planer på is har NTNU-ledelsen ikke bare styrt museets fremtid inn på et sidespor uten tydelige fremtidsperspektiv, man demonstrerer også begrenset interesse og forståelse for viktigheten av å synliggjøre NTNUs historiske røtter i det tradisjonelle kunnskapsmiljøet som har eksistert på Kalvskinnet i over 250 år.

La oss håpe og tro at denne bakstreverske utviklingen kan være en spore fortsatt kamp for et vitalt, tverrfaglig og publikumsvennlig kunnskapsmiljø på Kalvskinnet, slik at museets ressurser kan brukes aktivt av universitetets tilsatte, ikke som en passiv formidler av andre fagmiljøers kunnskapsprodukter, men som et sted hvor det skapes nyskjerrighet og vitebegjær, refleksjon og meningsutveksling omkring sentrale spørsmål i naturen, kulturen og historien. Slik kan NTNU Vitenskapsmuseet også gjøres til en slagkraftig rekrutteringsmekanisme. Museet er dødt, leve museet!