Hvor er det blitt av individualismen?

Individualismen, retten til å følge opp og promotere egne ideer og meninger, er en av grunnpilarene i moderne vitenskap. Vi fikk den i «gave» fra den katolske kirka da den opprettet universiteter for over 800 år siden. Selv om individualismen kun var en indre rettighet, har akademikerne hegnet om den som om den var hellig. De rendyrket den. Det kom til uttrykk ved at det var kun én forfatter på det som ble publisert.

Nå, derimot, er artikler med kun én forfatter uvanlig. Noen publikasjoner har over hundre medforfattere. Den nye forskingsrapporten som kommer med oppdaterte helseråd, er for eksempel skrevet av 400 forskere.

Veien vekk fra individualismen startet i USA da president Roosevelt ville at offentlig ansatte forskere skulle samarbeide - slik forskerne og ingeniørene hadde hatt suksess med da de bygget atombomben.

Rett skal være rett. Det er kamp om penger til forskning, så det har ikke vært så lett å stå imot kravet om samarbeid innen forskning, men akademikerne har gått lenger - uten at noen har presset dem til det. De har også begynt å opptre samlet i det offentlige ordskiftet. Det har kommet opprop med over 1000 akademikere.

Ved å fremstå som en samlet gruppe, har akademikerne blitt en maktfaktor i samfunnet. Det har endret dynamikken i samfunnsdebatten. Det har blitt vanskeligere for engasjerte samfunnsborgere å komme med kritikk og stille spørsmål ved det forskere legger frem. Det har også påvirket politikere. Politikk skal basere seg på vitenskapelig kunnskap, men den skal ikke underkastes den. Politikere skal kunne utøve skjønn.

Noen ganger kan skjønnet være litt i strid med det et samlet fagmiljø hevder. Det betyr ikke at man legger seg borti vitenskapen, eller undergraver den, slik noen har beskyldt statsråd Sandra Borch for å gjøre. Det betyr bare at hun gjør jobben sin.

Forskere rammes imidlertid også av at akademikerne har beveget seg vekk fra individualismen. De som kommer med kritikk, møtes i økende grad med at den rådende tenkningen bygger på faglig konsensus.

Jeg har opplevd det selv. Da jeg en gang tok opp vanndampens betydning for klimaendringene, fikk jeg et kort svar som var signert av tre av våre fremste klimaforskere der de avsluttet med å vise til «den nye rapporten fra FNs klimapanel» - som er på 4000 sider (sic) og er signert av over 500 forskere.

Dagens forskere kan kanskje lære av de som ble utfordret av Galilei. Hvis han hadde rett, var deres jobb som eksperter på aristotelisk naturfilosofi ved universitetene truet. Til tross for det, gikk de ikke til et samlet angrep på ham. De prøvde seg én og én. Galilei sin stilling ved universitetet var derfor ikke truet fra det holdet.

Individualismen har også vært viktig for akademikernes forhold til samfunnet/omverdenen. Så lenge de uttalte seg som enkeltindivider ble de normalt ikke sett på som en trussel av de som satt med makten. Individualismen, det å stå alene, ser derfor ut til å ha fungert som en slags garantist for den akademiske friheten. Nå er den imidlertid under økende press. Det meste kommer nok fra samfunnet, men noe kommer også fra akademikerne selv.

Ohm, kjent for Ohms lov (1826), opplevde det da en gruppe intellektuelle i et åpent brev gikk løs på hans «kjetterske lære» og krevde at han måtte miste retten til å undervise i det vi i dag vil omtale som ungdomskolen. Ohm, som var en glimrende lærer, valgte å fratre sin stilling.

Slikt hører med til sjeldenhetene, men 100 år senere opplevde Einstein noe lignende. Da slo 100 akademikere seg sammen og ga ut en bok der de gikk løs på hans «jødiske vitenskap». Einstein svarte at om han hadde tatt feil, ville det vært nok med én forfatter. Med det understreket han at i vitenskap er det kun argumentet som teller, ikke hvor mange som står bak.

På tide at akademikerne gjeninnfører individualismen?