- Vi har et behov for standariserte målemetoder for å måle utslipp fra vindturbiner 

Som forfatter av ytringen «Vindkraft og nanoplast i naturen; en undervurdert risiko», var det inspirerende å se et stort engasjement for innholdet i artikkelen.

Skivebom om mikroplast og vindkraft

Imidlertid dreiet diskusjonen seg hovedsakelig om mengde mikroplast-utslipp fra norske vindturbiner, basert på Miljødirektoratet/Mepex-rapport (2020).

Dessverre viser det seg at disse dataene som er ment å representere et grunnlag for nasjonale anslag, er innhentet fra lite relevante kilder som ikke er forskningsbaserte. 

Det er uheldig at Miljødirektoratet er den eneste offentlig etaten som angir data for mikroplast-utslipp fra norske vindmøller. Man må kunne forvente at slike opplysninger er pålitelige.

Det finnes ingen forskningsbaserte feltforsøk som gir troverdige data for kvantifisering av mikroplastutslipp fra vindturbiner i naturen. Dette viser et behov for standardiserte målemetoder for å oppnå troverdige feltdata som knytter utslipp til bladslitasje. 

Måling av mikroplastavskalling fra enkelt-turbiner krever spesifikk design som er kostbart og teknisk krevende.

I diskusjonen og tvilen rundt mengde mikroplast-utslipp, forsvant dessverre de alvorlige nanoplast-poengene mine, som var hovedtemaet i ytringen:

- Det er ingen tvil om at nanoplast dannes fra mikroplast overalt i naturen.

- Det er heller ikke noen tvil om at anerkjent nyere forskning dokumenterer at nanoplast trenger inn i levende liv, og at nanoplast er påvist i indre organer til levende organismer. Mest oppsiktsvekkende er de høye konsentrasjoner som er påvist i menneskehjernen.

- Det som derfor er sikkert, er at enhver ny kilde til nanoplast i naturen er en uønsket kilde. Dermed er det ikke tvil om at vindkraft, som nå viser seg å øke mengden nano/mikroplast betydelig, må erstattes av andre energikilder i en bred energimix av vannkraft, bioenergi, solkraft, geotermisk kraft og kjernekraft, samt ENØK-tiltak i et fornybart energisystem i Norge.

Kjernekraft er en bærekraftig, effektiv, stabil og utslippsfri energikilde, og det naturlige alternativet til uforsvarlig fremtidig utbygging av vindkraft i Norge.

Små modulære reaktorer (SMR) er mindre kjernereaktorer som har en rekke tekniske og sikkerhetsmessige fordeler sammenlignet med store tradisjonelle kraftverk:

- Økonomisk; Serieproduserte SMR’er, levert av seriøse utenlandske aktører som moduler til anleggs-stedet, vil medføre redusert pris.

-Radioaktivt avfall og lagringsbehov; reduseres pga bedre utnyttelse av kjernebrensel og gjenbruk av ca 95% av avfallet i 4. generasjons kjernekraftverk. Slike reaktorer gir ikke avfall som kan (mis)brukes til atomvåpenproduksjon.

- Sikkerhet; har innebygde passive sikkerhetssystemer (reaktoren kjøles automatisk ned og stanser ved ulykker og nødsituasjoner).

- Areal; dekker areal som en fotballbane, inkludert sikkerhetssone; er den kraft-formen som beslaglegger minst areal.

-Miljø; gir CO2-fri energi-produksjon og forsyningssikkerhet i kraftkrevende områder (industri, datasentre), helt uavhengig av vind, sol og vann. SMR er en lokal «kortreist» energikilde som begrenser kabler og kompleks infrastruktur.

Norsk kjernekraft AS; har som mål å etablere SMR kjernekraftverk i Norge. Flere kommuner med kraftkrevende industri har allerede inngått avtaler med dem om utredning av lokale SMR kjernekraftverk.

En eskalerende og kompleks klima-, miljø- og energi-krise og det grønne skiftet gjør at tiden er moden for en grundig offentlig fordomsfri diskusjon om kjernekraftens fremtidige rolle som del av en bred energimix.

Norge har imponerende erfaring med oppbygging av ny kompetanse og teknologi innen petroleum og olje/gass-produksjon siden 1970-tallet, og bør på samme måte ha selvtillit og kompetanse til også å satse på kjernekraft.

Vi må umiddelbart planlegge offensivt for etablering av fremtidige moderne kjernekraftverk for å sikre energi-forsyning i Norge på lang sikt!