Akademia er ikke rigget for samfunnsoppdraget

Sats på undervisning. Bruk resten av tiden på søknader. Avstå fra innovasjon og formidling.

I teorien bygger universitetenes samfunnsoppdrag på fire likeverdige pilarer — forskning, innovasjon, formidling og undervisning. I praksis er de langt ifra like viktige.

Universitetene er underfinansierte. Når basisbevilgningene er for lave, tvinges institusjonene til å prioritere hardt. Selv om den enkelte forsker kan ha indre drivkraft nok til å levere på samfunnsoppdraget, er det bevilgningene til arbeidsgiver som får kabalen til å gå opp.

Akademia består av mennesker som reagerer på insentiver som alle andre. Når noe virkelig betyr noe, merkes det på hva vi måles på og belønnes for, ikke bare på hva som fremheves i festtaler og strategidokumenter. Slik sett er det kanskje ikke så overraskende at norske universiteter ikke lykkes med samfunnsoppdraget, slik intensjonene tilsier.

Men det finnes enkelte lyspunkter. Universitetene har begynt å belønne meritterte undervisere, noe som gir reelle insentiver til å satse på utdanningskvalitet. Forskningsrådet og EU forventer formidlings- og innovasjonsplaner i forskningssøknader. Det finnes dessuten formidlingspriser og opplæringstilbud for forskere som vil ut i media.

Priser og opplæring er vel og bra, men de hører hjemme i et akademia som ikke lenger finnes. I dagens markedsorienterte universitetsmodell er de symboltiltak uten kraft til å sikre at samfunnsoppdraget blir oppfylt.

Innenfor forskningen er situasjonen ikke stort bedre. Samtidig som vi har avviklet belønning for forskningskvantitet, har vi ikke erstattet den med et nytt system for å fremme kvalitet. I Norge belønner vi ikke forskningskvalitet, vi belønner søknadskvalitet. Med andre ord belønner systemet evnen til å skaffe midler, ikke evnen til forskningsgjennombrudd.

Konsekvensen er at forskere bruker uforholdsmessig mye tid på søknadsskriving, på bekostning av faktisk forskning. Denne høsten så vi et tydelig eksempel på dette: 12. november 2025 ble det sendt inn 176 sentersøknader til utlysningen for Sentre for fremragende forskning (SFF). 36 av disse går videre til trinn 2, hvor kun 11 sentre finansieres.

Suksessraten er om lag seks prosent, etter et betydelig nedlagt arbeid for å komme gjennom nåløyet. For de få som lykkes, bevilges det samlet kun 176 millioner kroner årlig, i totalt ti år.

Dette står i kontrast til land som Storbritannia, der forskere i langt større grad får uttelling for å bruke tiden på forskning. Gjennom nasjonale vurderinger av forskningskvalitet, der også dokumentert samfunnseffekt og formidling inngår tungt, fordeles om lag 27 milliarder kroner årlig i selektiv finansiering til miljøer som lykkes. Lignende signaler ser vi i Nederland, som nå arbeider systematisk for å belønne universitetenes samfunnsoppdrag.

Norge kan ikke lukke øynene for utviklingen i landene rundt oss. Hvis vi fortsetter med dagens snevre insentiver, vil norske institusjoner få stadig vanskeligere for å konkurrere internasjonalt. Vi risikerer å miste de beste hodene til miljøer der de får bedre mulighet til å forske, nyskape, undervise og formidle, og faktisk bli belønnet for det.

God forskning, innovasjon og formidling kommer ikke ut av løse lufta. Det må lønne seg. Gode intensjoner er viktige, men som i all politikk holder det ikke med ord alene. Det må settes makt bak ambisjonene. Først når alle fire pilarene belønnes og prioriteres, kan vi forvente at akademia oppfyller samfunnsoppdraget sitt i praksis, ikke bare i teorien.