Ytring
Naiv. Super. Tanker fra en spanjol i Norge
Å være norsk, tillitsfull og ja – naiv – er en smart strategi, en sosial teknologi som har bygd et samfunn mange av oss med glede velger å bo i.
Joan Crespi Vidal mener å være naiv kan være en smart strategi for et samfunn.
Foto: Privat
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
I en kronikk publisert i Adressa,
skrev Selma Leraand et tankevekkende innlegg. Hun setter ord på en strømning av
gjentatte ytringer i norsk media den siste tiden: en litt sår nasjonalfølelse
og en enda mer sårbar mistanke om at «vi har vært for naive». Det skrives
kronikker, det skrives bøker og alle peker mot samme diagnose: overtillit som
patologi. Den mest kjente er kanskje Det blåøyde riket. Norske
tillitspatologier av Nina Witoszek og Eva Joly, som spør om tilliten i
Norge har tippet over i blåøydhet. Boka er skarp og polemisk. Men den gjør også
at jeg, som spanjol i Norge, har lyst til å si: naivt kan være bra!
I Universitetsavisa skrev jeg nylig om tillit og samarbeid rund
en annen tema. Fra et
humanistisk, teknologisk og økosofisk ståsted, beskriver vi at tillit ikke er
naivt, men et rasjonelt valg i en farlig verden. Svaret kom raskt og godt
formulert fra kommandørkaptein Lasse Elvemo, som mente vi var… nettopp «naive».
Takk for det svaret – ærlig
uenighet er en superkraft i et demokrati. Men replikkrunden synliggjør
jo også selve temaet: I Norge er «naiv» blitt skjellsordet som får slutt på
samtalen. Jeg tror vi heller bør starte samtalen akkurat der.
«Å ta en spansk en» – og å ta en norsk en
Første gang jeg hørte uttrykket «å ta en spansk en», lo vi alle. En
venn forklarte det som å gjøre noe listig og lovens-tåkegrense-kreativt. Etter
noen år i Norge tenker jeg at landet fortjener et nytt uttrykk: å ta en
norsk en – altså å løse et problem ved å stole på hverandre. For
dere nordmenn skårer jo stadig skyhøyt på målinger av sosial tillit. Det er
ikke bare koselig; det er en super samfunnsstrategi!
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Ja, det finnes bøker som advarer mot «overtillit», og kritikken er viktig.
Men når hele nyanserte fenomenet «tillit» reduseres til «naivitet», mister vi
det som faktisk gjør Norge robust i hverdagen: at man kan glemme lommeboka på
kafeen og få den tilbake, at forskere deler data, at naboer låner snøfreser... Det
blåøyde riket løfter reelle varsler – om maktmisbruk, sikkerhet og sløve
institusjoner – men selv anmelderne som er kritiske til metoden, medgir at
debatten den reiser er viktig. La oss derfor beholde kritikken og
beskytte tilliten.
Naivt, nativus – og Naiv. Super.
Språklig kommer «naiv» fra latin nativus: medfødt, naturlig. Det
er ikke en fornærmelse; det er et startpunkt. I norsk litteratur ble «naiv» til
og med et viktig element av den fantastiske og morsomme boken til Erlend Loe i Naiv.
Super. Den boka har fått kultstatus nettopp fordi den våger å se verden
uten kynisme, med lek, lister og en ball som spretter mot veggen til det gir
mening igjen. Den humoren – og den åpne villigheten til å tro godt om folk – er
ikke svakhet, den er en ressurs.
«Å stole først» som strategi
Når vi blir stemplet som naive for å foreslå mindre rustning og mer
samarbeid, vil jeg minne om klassikeren Robert Axelrod: The Evolution of
Cooperation. I hans berømte turneringer i «fangens dilemma» vant
strategien «Tit-for-Tat»: den begynner med samarbeid (den «stoler
først»), og gjengjelder deretter motpartens forrige trekk – tilgivende, men
ikke dum. Axelrods funn var at «snille» strategier kunne gjøre det best over
tid, fordi de klarte å fremkalle samarbeid hos andre. Dette her er ikke dumme
hippie tanker; det er smart spillteori i daglig bruk. Et samfunn av «først
tillit, så respons» virker – i handel, politikk og nabolag.
I Universitetsavisa argumenterte vi nettopp for dette: at i
komplekse systemer betaler det seg å velge strukturer som belønner samarbeid og
gjennomsiktighet fremfor evig mistenksomhet. Det gjør oss ikke blinde, det gjør
oss smarte.
«Bedre at ti skyldige går fri…»
La meg trekke en parallell fra jussen. Prinsippet om at det er bedre
at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt ligger dypt i norsk og
europeisk rettstenkning. Det kalles uskyldspresumsjonens etos, og begrunner
hvorfor beviskravet i straffesaker er «utover enhver rimelig tvil». Det er en
institusjonalisert naivitet – en vilje til å gi fordelen av tvilen. Og
likevel er det dette prinsippet som gjør rettsstaten sterk. Hvorfor skulle ikke
samme grunnfilosofi – heller én falsk positiv tillit enn ti falske negative
mistanker – også ha verdi i politikken, i media og i hverdagslivet?
Nasjonale bilder – med humor
Jeg forstår fristelsen til å male nasjonale selvportretter i mørke
farger akkurat i disse dager: «blåøyde nordmenn» som lar seg lure av
storpolitikk, tech-giganter og geopolitiske sjokk. Og ja, norske miljøer har
advart mot digital naivitet – det trengs. Men samtidig: de mest langsiktige
samfunnsfordelene – høy produktivitet og lav korrupsjon – kommer fordi
vi forventer anstendighet av hverandre. Å spissformulere «naiviteten» i
kommentarfelt kan være fengende; å dyrke tilliten i praksis er smartere.
Humor hjelper. Selv elsker jeg å spøke med «å ta en spansk en». Men
kanskje vi skal begynne å si: Skal vi ta en norsk en i stedet? – og
velge løsningen der vi stoler først, deler først, samarbeider først. Og ja, vi
er ikke dumme: av og til blir vi lurt, men det lønner seg over tid.
Og til slutt: Naivitet med ryggdekning
«Naiv» betyr ikke at vi avslår alle vakthunder. Det betyr at vi
begynner i rett ende: med tillit, åpenhet og kontrollmekanismer som virker når
noen misbruker tilliten. Det er Axelrods poeng. Det er rettsstatens
poeng. Det er også en lesning av Witoszek/Joly-argumentet jeg kan like: La oss
være tillitsfulle – og samtidig bedre på varslere, revisjon og sanksjoner når
tilliten brytes.
Den norske filosofen Lars Svendsen skriver i sin artige bok Dumhet,
idioti og dumme idioter at dumhet handler om ikke å tenke, mens
idioti handler om å tenke feil – og at vi blir «dumme idioter» når vi
klarer å kombinere begge deler samtidig. Å være naiv ligger milevis unna
å være dum, idiot eller dum idiot. Naivitet er ikke mangel på refleksjon; det
er et valg. Kall det strategisk tillit. Kall det norsk modus
operandi.
For å være norsk, tillitsfull og ja – naiv – er slett ingen patologi.
Det er en smart strategi, en sosial teknologi som har bygd et samfunn
mange av oss med glede velger å bo i. Så la oss beholde humoren, skru opp
årvåkenheten der den trengs, og fortsette å «ta en norsk en» når vi kan: stol
på hverandre først, og svar tydelig når tilliten misbrukes. Det er både naivt
og smart.
Naiv. Super.