Midlertidigheten er ni ganger høyere enn i Norge

Uniforum i Chicago:

Deepa Das Acevedo er antropolog og førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Emory University. Uniforum møtte henne ved University of Chicago høsten 2025, hvor hun dette semesteret hadde posisjonen Chicago Forum Fellow. 

– Jeg griper med glede enhver mulighet til å reise tilbake til Chicago, sier hun og forteller at hun har både sin doctor juris og sin ph.d. i antropologi fra University of Chicago.

På Forumet var Das Acevedo invitert for å diskutere sin nye bok The War on Tenure og sin pågående forskning.

gjesteskribenten

ICE. Det var kaldt.

– Får du tenure, er du trygg 

Boken The War on Tenure handler om ansettelsesforhold og arbeidsbetingelser for vitenskapelig ansatte ved amerikanske universiteter og høgskoler, og dette er også temaet i Uniforums intervju med bokens forfatter. 

Das Acevedo beskriver et amerikansk tenuresystem som ligner det norske. Du begynner med en ph.d.. Kanskje klarer du deretter i å hale i land en midlertidig stilling som postdoktor eller forsker. Førsteamanuensis er vanligvis trinnet hvor du blir fast ansatt.

Fra du får ph.d.-graden i hånden, til du kan søke om tenure, tar det vanligvis fem til sju år, forteller Das Acevedo.

– Blir du ansatt som førsteamanuenis, har du jobbsikkerhet, poengterer hun, og påpeker at dette er blir ekstra tydelig i USA hvor majoriteten av arbeidstakerne ikke har jobbsikkerhet. 

Med eller uten grunn 

Ved Emory Law underviser Das Acevedo i arbeids- og arbeidsrett.

– Kjenner du til regelen om ubetinget oppsigelsesrett, the at-will rule of employment, spør hun og utdyper:

– At-will-regelen tilsier at partene i et arbeidsforhold kan avslutte arbeidsforholdet når som helst, med eller uten grunn. 

Tenk deg at du er sjefen min. Du kan komme på jobb en dag og si: «Deepa, du er kledd i svart. Jeg liker ikke svart. Du er oppsagt» Eller du kan si: «Søsteren min trenger en jobb», eller «Jeg føler for å sparke noen fordi det er tirsdag.» Alt dette er usaklige oppsigelsesgrunner, men det ikke ulovlige oppsigelsesgrunner, poengterer hun. 

Rundt 80 prosent av amerikanske arbeidstakere jobber ifølge Das Acevedo, i et ansettelsesforhold med ubetinget oppsigelsesrett. 

- Universitetet ansatte mange kommunister

En underkategori av «just-cause-contracts»

Das Acevedu beskriver tenure som en underkategori av «just-cause-contracts», det vil si ansettelseskontrakter som krever saklig oppsigelsesgrunn.

Dette gjelder de fleste offentlig ansatte og spesielt føderalt ansatte. I privat sektor er slike kontrakter mindre vanlige, forteller hun.

– Men har du kompetanse som er svært ettertraktet, kan du be om en «just-cause-contract» påpeker hun.

Das Acevedo trekker også fram fagforeningsmedlemmer som eksempler på ansatte med slike kontrakter. Men antallet fagorganiserte synker.

– Akkurat nå er tallet 10 til 12 prosent, bemerker hun.

Av personlig nysgjerrighet 

Boken The War on Tenure vokste ut av et prosjekt Das Acevedo begynte i 2020 som handlet om oppsigelser av faste vitenskapelige ansatte. 

Das Acevedo innrømmer at nysgerriheten hennes knyttet til dette temaet hadde personlige årsaker. 

– Jeg er et barn og et barnebarn av professorer. Jeg har en onkel og tre søskenbarn som er professorer. Jeg vokste opp i denne bransjen, og likevel hadde jeg aldri stilt meg spørsmål som: hvor ofte blir professorer med tenure likevel sparket? Og hvilke regler gjelder for dette?

Reglene, sier hun, varierer vanligvis fra institusjon til institusjon.

– Vanligvis handler det om ting som faglig uredelighet, trakassering eller diskriminerende atferd, slike ting, konstaterer hun

– Når innførte universitetene i USA tenure? 

– Den vanlige historien er at tenure ble oppfunnet i 1940, svarer Das Acevedo.

Dette året formulerte American Association of University Professors (AAUP) en erklæring med prinsippene for akademisk frihet og tenure, som de fleste universiteter i dag følger, forteller hun. 

– Men tenure ble en kjent ansettelsespraksis i akademia allerede på begynnelsen av 30-tallet, legger hun til. 

–Tenure tok virkelig av på 50-, 60- og 70-tallet, sier hun og forteller at den viktigste årsaken til dette ikke handlet om at professorene klarte å overbevise universitetene om at dette var en god ordning. Hovedårsaken var behovet for flere universitetsansatte på grunn av den store tilstrømmingen av studenter etter krigen. En ordning fra 1944, Servicemen’s Readjustment Act, som finansierte høyere utdanning for hjemvendte krigsveteraner, spilte også en rolle.

- Hva vi møtes med nå, er den sørafrikanske modellen

– Systemet går i oppløsning 

Men utviklingen tok etterhvert en annen retning.

– I noen fagdisipliner er det blitt stadig mer vanlig å bli forfremmet til førsteamanuensis før du blir fast ansatt, forteller Das Acevedo. 

– Betyr dette at hele systemet er i ferd med å gå i oppløsning?

– Systemet er helt klart i ferd med å gå i oppløsning, svarer Das Acevedo.

Hun beskriver perioden fra 1940 til 1960 som perioden da universitetsledere gjorde tenure til standard praksis. 

– Fra slutten av 70-tallet og utover på 80-tallet, begynner vi å se en langsom oppløsning av tenure-systemet. Denne utviklingen ble enda tydeligere på 1990- og 2000-tallet, sier hun.

I Norge har andelen midlertidige vitenskapelige ansatte i høyere utdanning gått ned de siste årene. Høsten 2025 var andelen 8,8 prosent, ifølge Database for høyere utdanning (DB). Dette er fjernt fra den amerikanske virkeligheten.

– På 1970-tallet var 70 til 80 prosent av universitetslærerne enten inne i et tenure-løp eller fast ansatt. Nå er situasjonen det motsatte. 70 til 80 prosent av de vitenskapelige ansatte på universitetene er ansatt utenfor tenure-systemet, forteller Das Acevedo

– Du er en slags frilanser 

Du kan dele de universitetsansatte som ikke er en del av tenure-systemet inn i ulike kategorier basert på graden av jobbsikkerhet.

Minst jobbsikkerhet har de ansatte Das Acevedo omtaler som adjunkter eller «contingent faculty». Dette er gjerne personer som blir ansatt for å undervise på et spesielt kurs og kanskje kun ett semester. 

– Du får et engangsvederlag, ingen helseforsikring, ingen pensjonsinnbetalinger, ikke noe slikt. Kanskje blir du ikke engang regnet som ansatt på universitetet, og det kan bety at du ikke har adgang til biblioteket og lignende. Du er en slagt frilanser. Dette er situasjonen for svært mange universitetsansatte, forteller Das Acevedo. 

Hun leder rettsoppgjøret som kan avgjøre universitetenes framtid

Andre får kontrakt for ett eller flere år.

– Du kan få en midlertidig konttrakt på opptil fem år. I så fall vil du helt sikkert ha en e-postadresse, biblioteksrettigheter og sannsynligvis en form for helseforsikring, slike ting. Du har en betydelig større grad av trygghet. Men har du en femårs-kontrakt, er det fortsatt vanskelig å kjøpe hus eller stifte familie, konkluderer hun.

Fire- eller femårskontraktene er ikke den vanligste formen for kontraktsansettelse i akademia, ifølge Das Acevedo. De fleste er ansatt enten som timelærere, eller med ett-eller toårskontrakter, 

– Forskning er en risikabel aktivitet 

– Hvordan påvirker mangelen på jobbtrygghet akademisk frihet?

– Dette er et viktig tema, sier Das Acevedo.

– Forskning er en langsom og risikabel aktivitet. Du vet ikke om et eksperiment vil gi interessante resultater, for ikke å snakke om de resultatene du håpet på. Men negative resultater er også verdifulle. Men, uansett om det dreier seg om eksperimentell vitenskap, arkivforskning eller feltforskning, så er forskning en tidkrevende aktivitet. Det er ikke sikkert den fører fram, Er du avhengig av å produsere visse resultater, for å beholde jobben, vil du være midre villig til å ta risikoen sier hun og legger til:

– Tar du Trump-administrasjonens angrep på akademisk frihet med i regnestykket, blir situasjonen enda mørkere. I tillegg til bekymringer knyttet til finansiering og resultater, må vi idag forholde oss til politiske føringer som sier hva vi kan og ikke kan forske på. 

Forskningsmidlene hennes ble inndratt for å finansiere statuer av «Great Americans»

– Mytene om tenure stemmer ikke 

I tredje del av boken diskuterer Das Acevedo den stereotype kritikken av fast ansatte professorer.

– Mange akademikere reagerer svært negativt på dennne kritikken, men det bidrar ikke til dialog og forståelse, kommenterer hun. 

I boken har hun tatt for seg flere av mytene rundt tenure, for å se om kritikken holder vann. 

– Og ærlig talt, det er nesten ingen av disse mytene som stemmer, konkluderer hun og gir et eksempel:

– Hvis du ikke vet så mye om akademia, er det lett å tenke at tenure-systemet og jobbsikkerheten systemet gir, gjør at du ikke lenger har et insentiv til å jobbe hardt. Vi har ikke mye forskning som undersøker hvorvidt det er tilfelle, men forskningen vi har, tyder på at det ikke er slik, sier hun.

– I mange humaniora- og samfunnsfag begynner man med å skrive tidsskriftartikler. Etter hvert begynner du å skrive bøker. Så i stedet for å skrive én eller to artikler i året, skriver du kanskje én bok på tre år. Du publiserer skjeldnere, men betyr dette at du bidrar mindre? Ikke nødvendigvis, påpeker hun.

Han frykter Trumps plan for å hvitvaske Smithsonian-museet

– Produksjonskravene var lavere

Das Acevedo trekker fram en studie hun mener har et veldig godt poeng. 

– Ønsker du å se på hvordan tenure påvirker produktiviteten til den enkelte forsker, må du følge individene gjennom karriereløp på 20 år eller mer. For å kunne sette igang med et slikt prosjekt, trenger du både store ressurser og enorm jobbtrygghet, sier hun og legger til:

– I stedet er de fleste studier som diskuterer hvorvidt tenure fører til redusert produktivitet, øyeblikksstudier. En slik studie kan for eksempel sammenligne produktiviteten til midlertidige og fast ansatte på et bestemt fag i en spesiell avdelig innenfor et bestemt år.

Men dette er heller ikke uproblematisk, mener Deepa Das Acevedo. 

Professorer som begynte å arbeide i akademia for mer enn 20 år siden, ble sosialisert inn i et universitetsmiljø hvor kravene til produktivitet ikke var like store som de er i dag, hevder hun.

– Vi kan diskutere om dette er bra eller uheldig, bemerker hun og slår fast at produksjonskravene og forventningspresset til unge forskere har økt de siste fem til ti årene.

Han frykter at Harvard vil kapitulere for Trump

– Det er ikke en vanlig måte å tenke på 

– Hvis du har jobbet døgnet rundt i årevis for å få tenure, burde du ikke, når du endelig er blitt fast ansatt, og bestemmer deg for å stifte familie, få lov til å slakke ned farten litt? 

– Det er ikke en vanlig måte å tenke på i USA, understreker Das Acevedo.

– Livet er tøft. I kapitlet om tenure og produktivitet, nevner jeg at jeg jobbet sju dager i uken fra jeg begynte på graduate school her i Chicago til to år inn i min første tenure-stream-stilling, forteller hun. 

Som førsteamanuensis, og til tross for at hun har en seks år gammel sønn, jobber Deepa Das Acevedo seks til seks og en halv dag hver uke. Hun planlegger ikke å få flere barn.

– Vi ønsket oss et barn til, men vi ventet så lenge med å sette igang på grunn av usikkerheten knyttet til når og hvorvidt vi ville bli fast ansatt, at vi ble ganske gamle før vi fikk vårt første barn, kommenterer hun.

Antallet barnefødsler blant kvinnelige, fast ansatte professorer i USA usedvanlig lavt, ifølge Das Acevedo.

– De få studiene vi har, indikerer overhodet ikke at vitenskapelige ansatte som får tenure, slakker ned på tempoet, sier hun og legger til:

– Om vi mener de burde få lov til å ta det litt roligere, er en annen sak.

– Delstaten Kentucky har vedtatt en lov som krever at arbeidet til fast ansatte professorer skal granskes jevnlig. Denne loven gjør det lettere å si opp faste vitenskapelige ansatte. Skjer dette også i andre stater i USA?

– Jeg kjenner ikke til lovendringene i Kentucky, men mange stater i Sør- og Midtvesten har vedtatt lover som gir universitetene adgang til å sparke faste vitenskapelige ansatte, bekrefter Das Acevedo.

– Det er ikke noe nytt. De siste 10–12 årene har flere deltstater deltatt i krigen mot tenure. 

– Jeg tror de vil komme etter oss alle

– Akademia i USA er et elfenbenstårn

– Hvorfor er så mange i USA kritiske til tenure? 

– Jeg tror det er to store årsaker til dette, svarer Das Acevedo.

En årsak tror hun, er at universitetene og høyskolene har mistet befolkningens tilitt. 

– Akademia i USA er et elfenbenstårn, ikke bare fordi professorene bruker fint språk og snakker om ideer som ikke gir mening for folk flest. Det handler også om økonomisk tilgjengeligehet, sier hun og viser til at stadig flere unge ikke har råd til å studere.

Das Acevedo forteller at Emory University hvor hun underviser, har annonsert at grunnutdanningen skal bli gratis for gratis for unge fra familer med en samlet årlig inntekt på to hundre tusen dollar eller mindre.

– Jeg tror den føderale fattigdomsgrense for en familie på fire ligger et sted rundt førti eller femti tusen dollar. Det jeg i bunn og grunn sier, er at universitetsutdanning er blitt så dyrt at selv unge fra familier med relativt god inntekt, faller utenfor.

NTNU-studenter ved Harvard: - Vi lever jo i en boble

– De eneste som snakker om tenure 

Krigen mot tenure skyldes også, mener hun, at professorene ikke har klart å formidle budskapet.

– Jeg tror ikke vi har forsøkt å forklare hvorfor tenure er viktig i et språk som er forståelig, og med argumenter som gir mening for folk utenfor akademia, sier hun.

Dette henger ifølge Das Acevedo også sammen med befolkningens manglende tillit til akademia. 

– Til syvende og sist er det folk som meg, som har tenure ved relativt rike, stabile universiteter, som er mest privilegerte. Om jeg prøver å si noe som kan oppfattes som en klage, foreksempel av at jeg jobbet sju dager i uken i ti år, vil jeg få liten sympati i et samfunn hvor den generelle jobbsikkerheten er så liten, sier hun og legger til:

– Jeg tror dessverre dette har ført til at de eneste som snakker om hva tenure er, og hvilke insentiver ordningen gir, er republikanske politikere som er ute etter å ødelegge systemet.