Beslutninger i varsling- og konfliktsaker blir ikke tatt på riktig måte, skriver forfatter.
Her inne er rektors kontor, der kom aldri forfatters klage frem.Foto: Marthe Kristine Nes Bjerva
Ekaterina EinesEkaterinaEinesEkaterina EinesStudent, Insititutt for pedagogikk og livslang læring
PublisertSist oppdatert
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Ekaterina Eines har opplevd flere ganger at hennes klager har blitt sendt i retur.Foto: Privat
I Universitetsavisa10. desember 2025 skriver NTNU-ledere at beslutninger i varslings- og konfliktsaker «skal tas på et riktig og saklig grunnlag», at habilitet vurderes av den enkelte, og at det ved tvil er «lav terskel for å løfte saken til nivået over».
Videre understrekes det at slike vurderinger skal gjennomføres korrekt og dokumenteres. Dette er viktige og riktige prinsipper. Problemet oppstår når disse beskrivelsene holdes opp mot faktisk praksis.
I mitt sakskompleks foreligger det dokumenterte tilfeller hvor skriftlige henvendelser adressert direkte til rektor ikke er behandlet på rektornivå, men i stedet tilbakeført og arkivert i saksmapper hos underliggende enheter – herunder enheter som selv er gjenstand for klage.
Det finnes ikke spor av overordnet behandling, ingen dokumentert beslutning om tilbakeføring og ingen etterprøvbar habilitetsvurdering knyttet til denne håndteringen.
Dette står i kontrast til det bildet NTNU selv tegner offentlig: at saker ved tvil løftes oppover, at habilitet vurderes før behandling, og at vurderingene dokumenteres.
I praksis har jeg erfart det motsatte: at saker sirkulerer nedover i organisasjonen, og at kontrollfunksjonen som beskrives i teorien, ikke materialiserer seg i arkivspor eller beslutningsprotokoller. Poenget her er ikke hvem som har rett i en enkelt sak, men hvorvidt institusjonens egne rutiner fungerer slik de beskrives.
Når det ikke er mulig å etterprøve om overordnet nivå faktisk har behandlet en henvendelse, svekkes tilliten til både habilitetsvurderinger og klagesystemet – uavhengig av intensjoner.
Hvis NTNU ønsker å berolige studenter og ansatte om at de ikke er rettsløse, må avstanden mellom normativ beskrivelse og dokumenterbar praksis tas på alvor. Rettssikkerhet handler ikke bare om gode rutiner på papiret, men om at de faktisk etterleves – og kan etterprøves.
