Ytring
Ansettelser, forskningsmidler og objektive kriterier
Jeg står ved det jeg skrev om bruken av skjønn i ansettelser, men er enig i at vurderingen av søknader om forskningsmidler preges av for mye skjønn.
Midlene som Forskningsrådet forvalter, burde vært gitt til universitetene og høgskolene, skriver Per Arne Bjørkum.
Inge Haga
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
I sitt innlegg i Universitetssavisa 12.06.2026 hevder Valdi Ingthorsson at jeg har misforstått innlegget til Curt Rice. Han begrunner dette med at min redegjørelse for hvilke kriterier vi naturvitere bruker når vi velger mellom to konkurrerende teorier, ikke var treffende. Han mener at Rice var opptatt av hva som ligger til grunn for ansettelser og tildeling av forskningsmidler.
Jeg unnlot på komme inn på det, men en logisk konsekvens av det jeg skrev er når vi skal ansette noen, ser vi på i hvilken grad vedkommende har publisert arbeid som oppfyller disse omforente kravene til kvalitet. Dersom to eller flere står likt faglig, kommer andre kriterier inn, der ett av dem er evnen til å formidle faget til studenter. Det bygger på skjønn, men først etter at de objektivt beste kandidatene er plukket ut. Mitt poeng var at de «myke» fagene ikke har de samme objektive og uforanderlige kriteriene når de skal velge hvem som faglig sett er best kvalifisert.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Når det gjelder muligheten til å få midler til forskning fra Forskningsrådet, har Ingthorsson et godt poeng – se mitt innlegg i Khrono i 2021: «Det er ekspertene som er problemet».
Kortversjonen av det innlegget er at i naturvitenskapelige fag har vi objektive kriterier for å kunne vurdere om de som søker, kan sitt fag, men vi har ingen kriterier for å vurdere verdien av nye ideer (det tror jeg gjelder alle fag). Det er nemlig ikke mulig å gjøre skikkelig rede for en idé som ikke er ferdig utviklet og testet.
Det tok over 20 år fra Newton fikk ideen om gravitasjon til han hadde et ferdig produkt. Newton var svært tilbakeholden med å diskutere ideen med andre, fordi han selv ikke helt visste hvor det bar. Einstein trengte nesten 10 på å utvikle sin ide om universell gravitasjon. Jeg tror ikke noen av disse to ville fått støtte fra Forskningsrådet.
Jeg er derfor av den oppfatning at midlene som Forskningsrådet forvalter, burde vært gitt til universitetene og høgskolene. Fagmiljøene vet nemlig selv hvem som peker seg ut. Det ville gitt rom for gale prioriteringer, basert på kameraderi, men over tid vil det avsløres ved at resultatene uteblir. Det vil i sin tur kunne brukes til å redusere bevilgningene – og gi mer til dem som lykkes.
Oppsummert opprettholder jeg min kritikk i forrige innlegg, men er enig med Ingthorsson i at det er for mye skjønn i vurderingen av hvem som skal få midler til sin forskning fra Forskningsrådet.
