Ny studieforskrift kan straffe syke studenter

Det nye forslaget for en ny felles studieforskrift for det nye NTNU skal behandles mot slutten av november. Dette forslaget har – med rette- skapt stor furore blant studentene, ettersom det innebærer en markant innskrenkning av deres rettigheter. Særlig tregangersregelen har fått mye fokus, mens innskrenkningen på antall år utenfor normert tid man har til å fullføre en grad har glidd forbi. Den lille diskusjonen som har foregått, har båret preg av dårlig retorikk som om at større frihet oppfordrer studenter til å somle seg gjennom gradene sine. Eksempelvis ble studentpolitikerne beskylt for å skyve de syke studentene foran seg i et intervju med universitetsavisa tidligere i høst. Det er beklagelig at man skal få den oppfatningen at studentpolitikerne og de frivillige organisasjonene «skyver» syke studenter foran seg som et skalkeskjul for å ikke fokusere på studiene, fordi det er langt fra sannheten. Å ivareta det relativt fleksible systemet man har i dag er med på å gi syke studenter en rettighet som de sårt trenger.

En feilaktig oppfatning om sykdom

En feilslutning mange begår når de tenker om sykdom, er at det er en svart/hvitt tilstand. Enten er man frisk, eller så er man syk. Det er feil. Det er mange gråsoner, og flere funksjonsnivåer. En sykdom kan komme gradvis, særlig psykiske lidelser. En student kan starte et semester som frisk, men gradvis bli syk nærmere slutten, eller eventuelt bli akutt syk. Det gjør det veldig vanskelig å vurdere om det å ta permisjon er et reelt alternativ. Med de foreslåtte innskrenkningene i studieforskriften blir det nødvendig med særskilt grunnlag for permisjon, antageligvis en sykemelding eller diagnose. Dessverre for studentene, er det ikke slik at man får en diagnose med en gang man går til fastlegen. Noen studenter må til spesialhelsetjenesten, som kan ha opp til over et års ventetid – mens man forsøker å gjøre ferdig graden sin, med nedsatt funksjonsnivå. For frisk for å være ufør, og for syk for å studere. Det er en realitet for mange studenter.

Dårlig grunnlag for innskrenkning

Forslaget til studieforskriften har blitt utarbeidet av en ressursgruppe tilhørende arbeidsgruppen for studieadministrative funksjoner og tjenester. Ressursgruppen består utelukkende av rådgivere og seniorrådgivere ved høyskolene og universitetet. Det er få tegn til studentmedvirkning, ettersom gruppen kun består av administrativt personell, ikke engang fagpersoner. Naturligvis bærer utformingen av forslaget et preg av dette.

Da høringen kom ut til oss studenter var det ingen medfølgende argumentasjon på hvorfor man skal endre noe, og inntil nylig har det vært umulig å finne ut hvem som faktisk var opphavet til forslaget. Da blir man nødt til å dra egne slutninger om hvorfor man ønsker å gjøre disse endringene. Slutningene mine dro dithen, at det var gjort av administrative årsaker: ved å skape negative incentiver skal man sørge for at studenter gjennomfører på normert tid. Da sparer man penger, og man ser bra ut på statistikken som benyttes ved vurdering av undervisningskvalitet. De kvantitative målene man bruker er i hovedsak gjennomstrømning og studiepoengproduksjon. Elendige mål på kvalitet i utdanning, men de utgjør også et finansieringsgrunnlag for utdanningsinstitusjoner i Norge.

 Ressursgruppen utformer da naturligvis forslaget til studieforskriftene med dette som mål. Det man gjør, i jakten for å bli kvitt «den evige student», er å straffe studentene som har det ille. Det synes ikke å være andre årsaker for endringene enn for å spare penger og skape effektivitet i systemet. Men mange studenter som blir syke vil likevel fullføre graden sin, og NTNU vil få penger for studiepoengproduksjonen. Det tar bare litt lengre tid. Å innføre de nye studieforskriftene fordi andre gjør det slik, er ikke et tilstrekkelig argument. Det er snarere en logisk feilslutning. Fordi flere gjør en ting, betyr ikke at det er smart, og betyr heller ikke at det er hensiktsmessig for studentene eller institusjonen.

Manglende sikkerhetsnett

I tillegg har studenter heller ikke de samme rettighetene som arbeidstakere har – studenter kan ikke gå til NAV når en er sykemeldt. Vi lever på studielån og en mulig deltidsjobb. Hadde en i det minste vært i arbeid kunne en mottatt offentlig støtte. Dette har ikke studenter krav på. Vi befinner oss i en merkelig situasjon hvor vi faller mellom alle stolene. Derfor er permisjon sjeldent et reelt alternativ for studenter i første omgang, og man forsøker heller å komme seg gjennom semesteret.

Dette skaper en veldig uheldig situasjon, særlig for studenter som sliter med psykiske lidelser. Selv en akutt sykdom rundt eksamenstiden kan være med på å skape en ond sirkel som er vanskelig å komme seg ut av. Når NTNU i stor grad baserer karaktergrunnlaget sitt utelukkende på eksamenskarakterer på slutten av semesteret, kan man lett minste hele eksamenssesongen om man blir akutt syk. Å bevare den nåværende ordningen med studierett opp til to års forsinkelse er med på å gi studentene et godt tjent sikkerhetsnett – NTNU får uansett penger for fullførte grader.

 Innskrenkningen fremstår for meg som vilkårlig innskrenkning for å spare penger og administrative ressurser. Det tar ikke høyde for hvordan situasjonen kan bli – og er – for mange nåværende studenter. Forslagene til ny studieforskrift vil ikke føre til en krise for de fleste studenter, men forslagene vil ramme de svakeste hardt.

Man kan ikke planlegge sykdom

I det nye forslaget har man tilsynelatende åpnet for unntak: studenter kan avtale individuell utdanningsplan som går utenfor normen. Det er likevel ikke en tilstrekkelig løsning, ettersom sykdom ikke kan planlegges. Å avtale individuell utdanningsplan vil innebære en form for premeditering, noe som er umulig i de fleste omstendigheter. Da burde man heller åpne for retroaktiv godkjenning basert på legeerklæring eller andre dokumenter. Ressursgruppen har feilet i å utforme reglene ut fra omstendighetene. De prøver i stedet å lage et sett regler som omstendighetene må forme seg etter. Hvem som helst kan plutselig bli syk og ha behov for tilpasninger. Det er åpenbart at innstrammingene vil ramme slike studenter.

Å gi studenter to år ekstra på å fullføre en grad er ikke en historisk raritet: flere professorer ved nåværende NTNU tok hovedfag i sin tid, og da var det svært få begrensninger på tidsbruk.

Det finnes heller andre måter å få bukt med «den evige student», enn å gjøre reglene vilkårlig strengere for å øke «effektiviteten». En kunne heller satset på å skape en større faglig tilhørighet, bedre kontakt mellom fagpersoner og studenter, og langt bedre oppfølgning (noe som nesten ikke eksisterer ved flere studieløp ved NTNU). «Den evige student» er nok en statistisk utligger. Det er ikke særlig attraktivt å leve under fattigdomsgrensen. Men retorikken som blir brukt til støtte for det nye forslaget til studieforskrift avskriver oss som har vært, eller er syke, som «somlere og strykere» finner jeg ærlig talt forkastelig. Det samme gjelder retorikken om at studentrepresentantene skyver oss syke foran seg. Vi er ikke enormt mange, men vi setter pris på at vi ikke faller helt gjennom systemet. Om studentene ikke får medhold i denne saken ville få meg til å tro at NTNU ikke vil studentenes beste – deres største finansieringsgrunnlag. Det ville gitt meg inntrykket om at administrasjonen bare vil uteksaminere studenter for pengenes skyld – en akademisk spikerfabrikk. Det gagner ikke studentene med et lite fleksibelt system. Studentene sloss ikke for å få være evige studenter, vi sloss for at vi ikke skal bli et tilfeldig offer av dårlige omstendigheters klamme hånd.