Denne spalten er i utgangspunktet forbeholdt vektige, universitetspolitiske spørsmål. Det vi hadde tenkt å skrive om forsvant imidlertid på vei til jobb. Det var på vei gjennom parken vi skjønte at studentene har meldt sin ankomst. Med den, innsikten i at høyere utdanning også er et sivilisasjonsprosjekt.
Høgskoleparken en torsdag morgen sent i august: Engangsgriller, tomgods etter boksøl, vinflasker, ølboksemballasje, plastkrus med klunker av vin i, en halvspist pølse, tomme potetgullposer. Alt strødd utover. Litt lenger borte en liknende ansamling festrester.
Studenttilværelsen er på mange måter en midt-i-mellom tilværelse. Man er frakoplet familien, men er ennå ikke påkoplet sitt eget liv, slik det etter hvert konstituerer seg. I denne mellomfasen er det lett å kjenne at man ikke hører til. At man ikke har noe genuint ansvar for omgivelsene, for hvordan det ser ut der man er. Denne intuitive erfaringen av ikke-ansvar er forenlig med et ektefølt politisk engasjement: Selv minnes vi en karikaturtegning i UiOs Universitas, av en gruppe glødende studenter rundt et bord i SV-kantina, hvor man utbasunerer sin solidaritet med de fattige og undertrykte i den 3. verden, og så forlater bordet overfylt av matrester, som siden blir fjernet og bordet vasket av en afrikansk utseende vaskehjelp.
Det er fullt mulig å ha en festlig kveld i parken, og gå derifra uten å skjenke griseriet man forlater en tanke. Vi vet det, for vi har vært, om ikke akkurat der, så liknende steder, en gang.
Studenters søppel i parken er et avgrenset problem. Men denne morgenvandringen mellom tomme ølbokser og veltede vinflasker påminner om et annet og større problem for byen: For mange studenter samlet på samme sted er ikke sunt i lengden, verken for studenter eller for byens øvrige borgere.
Det er et problem for Trondheim, og for NTNU, at så mange studenter er bosatt over så små områder som faktum er i dag. Voksne som er på boligjakt kvier seg for å søke seg til bydeler hvor studenthyblifiseringen er særlig fremskreden, for man frykter for nattefreden. Dette utgjør en del av skyggesiden av slagordet “Trondheim – Norges beste studentby” – gettofisering er aldri bra, uavhengig av hvem gettoene utgjøres av.
Her kan både kommune og by gjøre mer. Å bygge flere studentboliger er naturligvis en forutsetning, men det er ikke nok. Forholdene må legges bedre til rette for at studenter skal kunne, og ha lyst til, å bosette seg mer spredt. Kollektivtransport spiller en nøkkelrolle. Vi har sagt det før, og nevner det gjerne igjen: En egen campusbuss, eid og driftet av NTNU, framstår som en glimrende måte å transportere studenter og ansatte mellom bolig og campus.
Studietida er et sivilisasjonsprosjekt. Det er i løpet av disse årene at unge voksne koples på samfunnet. Hva de får formidlet i auditoriet, i kollokviegrupper og på veilederens kontor er naturligvis av største betydning. Men det ligger mye lærdom i hvordan man bor, og hvem naboene er.
Mandag morgen var plenene i høgskoleparken grønne og nystriglede. Parkvesen og renholdsvesen har gjort jobben sin. Det ligger en tvilsom lærdom i dette: Om man går i fra bosset og later som ingenting, blir det før eller siden plukket opp. Men snart er linjeforeninger og faddere i full gang med introduksjonen til studentlivets gleder. Denne oppfordringen går til dere: Ta oppdragerrollen på alvor. Fortell de ferske studentene at russetida er over.
