Når MAGA og Ivy League er hverandres største fiender

This article has been published in both Norwegian and English. You can find the English version here.

Jeg ser dem stå på ti meter foran gatehjørnet og prate med hverandre, et halvt kvartal unna. Soldater i full mundur, midt på lyse gaten, i et fredelig nabolag i utkanten av Georgetown. Jeg drar opp kameraet og går mot dem, vet ikke riktig hva som venter. Kjenner etter at passet med journalistvisaet stemplet inn er lett tilgjengelig i jakkelomma. De avbryter samtalen og vender seg mot meg. Jeg spør om de har innvendinger mot at jeg fotograferer dem. Teamlederen svarer høflig at de er under ordre om ikke å fraternisere med sivilister, men at de ikke kan fysisk hindre meg i å ta bilder. Jeg spør om det er greit at jeg løper nedover der jeg kom fra og tar oppstilling, og så kanskje de kan gå forbi?

Teamlederens lakoniske svar er at de skal den veien, så ...

Som sagt så gjort. De går mot meg og passerer. Jeg knipser i vei, senker kameraet og roper takk. Teamlederens bryske ansiktsuttrykk viker plass for et bredt smil. Så er de forbi.

Jeg griper meg i å tenke at dette var jo nesten litt trivelig.

Fakta

Akademia under Trump

Vil USAs demokratiske institusjoner overleve Trump? 

Mens uroen brer seg gjør forskere og forelesere ved universitetene hva de kan for å holde aktivitetsnivået gående på ordinært vis. I laboratorier og auditorier er det business as usual. Men forstyrrelsene øker på. Hva tenker faculty om sin situasjon, nå, i den nære framtid og på lengre sikt? Hvordan har studentene det?

I en artikkelserie finansiert av stiftelsen Fritt Ord besøker Universitetsavisa en rekke universiteter i USA denne høsten. Vi rapporterer fra situasjonen slik den erfares fra bakkenivå.

Senere samme dag: En professor ved Georgetownuniversitetet rister sørgmodig på hodet over at studentene hennes ser ut til å ha vendt seg til å ha soldater rundt seg. Neste dag: En svart akademiker forteller forteller meg at han er redd for politifolk, uansett hvilken hudfarge de har, når de kommer gående krysser han gata til det andre fortauet. Tre dager senere, og jeg snakker med en venn som bor og jobber i New York, han har levd de siste 20 årene på Manhattan og er innbarka demokrat: når jeg forteller at jeg fotograferte soldater fra Nasjonalgarden i Washington roper han til: «What happened? Did they arrest you?!»

Saken er denne: Jeg kommer utenfra. De nasjonalgardistene skjønte naturligvis på aksent og fakter at her kommer en fyr fra et sted nord i Europa. En fyr fra et annet sted. Jeg er en observatør, ikke en del av krigen i dette landet.

For det ser ut som en krig. En krig om kultur, historie og identitet.

Hvordan har de det, egentlig?

Hensikten med denne reportasjereisen har vært å låne øret til de som står i produksjonen ved universitetene. Professorene, som har til oppgave å føre kandidater fram til fullførte grader, og forske fram ny kunnskap. Hvordan er det å jobbe ved institusjoner som er utpekt som fienden? Ikke bare det – de er jo selv fienden, utpekt som sådan av visepresidenten: The professors are the enemy. Hvordan har de det, egentlig?

Jeg har skrevet åtte artikler om hva de sa. Siden, ved en sosial anledning, ble jeg spurt om hvordan de var, professorene. Fantes det en fellesnevner? Da slo det meg.

Utskriftene fra intervjuene viser samme tendens for et flertall – de begynner med at jeg sier noe sånt som, ‘jeg har noen spørsmål på blokka, men vi kan jo begynne med hvordan du opplever din egen situasjon.’ Så går det en god stund innen jeg kommer til orde igjen. Det kjennes undertiden som man forestår en debrifing. Professorene snakker om hva de skal gjøre om de mister all forskningsfinansiering, om studentene forsvinner, om jobbene deres blir borte. De prater på inn- og utpust. Det er som man skriver denne teksten med Burning Down the House (Cardigans med Tom Jones) på øret.

Hvordan har det seg, har jeg støtt på noen ekstra urolige akademikere?

Rasende amerikanere

På ikoniske The Strand i New York plukker jeg opp «Why we’re polarized» av New York Times-spaltisten Ezra Klein. Klein har syntetisert en mengde statsvitenskapelig forskning på amerikansk kultur og historie. Han byr på gode forklaringer, ingen løsninger.

Det begynte å gå skeis lenge før Donald Trump, er NYT-spaltistens forklaring i kortform. Det er blitt sånn at folk har sluttet å snakke sammen, av frykt for konsekvensene. Min venn på Manhattan forteller at folk rundt ham – i undergrunnen, på jobben, under familiemiddager – alle er blitt så sinte. Om man støter borti hverandre i T-banevogna, blir det straks rasende utbrudd. Frykten for at våpen kommer fram, er der. Et par av professorene forteller at vennene deres har kjøpt våpen for å ha i hus, da snakker vi om folk som aldri har tatt i et våpen før, godt voksne mennesker som da de selv var studenter var omgitt av antikrigsaktivister.

Der politisk tilhørighet før gikk langs kryssende skillelinjer – etnisitet, religion, sosial klasse, geografi, utdanningsnivå – legger de seg nå stadig mer over hverandre. Et sted skriver Klein: «As our many identities merge into single political mega-identities, those visceral, emotional stakes are rising – and with them, our willingness to do anything to make sure our side wins.»

Hvilken bil du kjører – Prius eller pick up – hvor du handler organiske, lokalproduserte kolonialvarer på Trader Joe eller ultraprosessert ferdigmat på Dollar General – forteller noe om din politiske tilhørighet. Om du er katolikk eller evangelisk kristen, foretrekker indierock eller gammelrock. Ariana Grande eller Taylor Swift. Designersolbriller eller clip on. Om du er/har vært universitetsstudent, eller om du gikk ut i arbeid/arbeidsløshet etter high school.

It’s the culture, stupid. 

Fake Science

Det er det man sitter igjen med etter endel samtaler både med og uten opptager på bordet – den oppdaterte versjonen av Bill Clinton-tidas credo. Universitetene er blitt en del av kulturkrigen. MAGA og Ivy League er blitt bitre fiender.

Flere av professorene jeg har snakket med medgir at det nok er temmelig få faculty som sokner til MAGA ved deres universiteter (Harvard, MIT, Columbia, Georgetown). Studentene ved Harvard jeg intervjuet forteller at det fins noen erkekonservative studentforeninger der, som kommer med crazy utspill av typen 'studiner bør ikke få bevege seg fritt på campus', denslags, men at det for det meste er barnsligheter. Likevel: Det ble holdt minneseremonier etter drapet på Charlie Kirk på campus.

Fake news, fake Science, sier Trump. Journalister og professorer har til felles at man ikke kan stole på dem. De (vi) er løgnaktige, fiender av folket. 

Og MAGA har noen gode poenger, det skal sies. En intern gransking gjort ved Harvard i fjor viste at kun en tredel av avgangskullet var komfortable med å uttrykke sine meninger om «kontroversielle temaer» på campus.

Han var Harvards første svarte dekan - til han ble fjernet

Skjebnen til Ronald Sullivan Jr tjener som en god illustrasjon: Jussprofessor og dekan på Winthrop House ved Harvard, den første svarte professoren i denne stillingen – fram til han ble med på forsvarsteamet til Harvey Weinstein (forsvareroppdrag er vanlig å påta seg for jusprofessorer). Dette gjorde studentene «utrygge», og Sullivan fikk ikke sitt oppdrag fornyet. Den som besørget avsettelsen av ham var Claudine Grey, som senere ble universitetspresident ved Harvard, fram til også hun ble presset ut av stillingen, da etter å ha blitt grillet i senatshøring.

Eller hva som hendte med Roland Fryer: Økonomiprofessor ved Harvard. Fryer publiserte i 2016 en studie som blant annet konkluderte med at selv om svart og latinamerikansk befolkning var betydelig mer utsatt for ikke-dødelig bruk av makt, fant han ingen statistisk høyere sannsynlighet for at svarte ble skutt av politiet enn hvite, i en gitt interaksjon. 

Også Fryer ble utsatt for intern granskning, etter at studenter opplevde seg utrygge i hans nærhet.  Som professor skal man ikke spøke overfor sine studenter med at en navngitt eldre, kvinneløs professor ved Harvard «ikke har fått seg noe siden svarte var slaver», som Fryer altså ved et tilfelle gjorde. Også ved disiplineringen av Fryer spilte Gray en sentral rolle.

Både Frey og Sullivan Jr er afro-amerikanere (i likhet med professoren Frey spøkte om). Det hjalp dem ikke.

Artikkelen er oppdatert søndag 15.25 med hvilken tå av Harvard-statuen som det skal bringe lykke å gni på.

Fake History

Dagen jeg gikk rundt på Harvards sentrale campus, var foto av statuen av grunnleggeren et must. Mens jeg sto der, så jeg flere turister gå fram for å la seg avbilde mens de tok på skoen hans. En kjapp googling om fenomenet fortalte at å ta på Harvards venstre stortå etter sigende bringer hell og lykke. Den kunne også fortelle at statuen ikke avbilder John Harvard fordi ingen vet hvordan han så ut, samt at John Harvard ikke grunnla Harvard, han var bare en framtredende donor.

En trumpist vil kunne vri dette til at det liberale akademias høyborg er fundert på en usannhet. Fake history.

Det avholder ikke turister og gjestende studentforeldre fra stille seg i kø for å ta på tåspissen. Man kan jo aldri vite. Man kan forestille seg at en og annen amerikansk universitetspresident har gjort det samme. Amerikansk akademia kan behøve litt hell og lykke.