Ytring:

Blir mye som før, eller får vi varig endring?

Jeg tror vi står overfor to potensielt konkurrerende fortellinger om hvilke konsekvenser pandemien, og håndteringen av den, vil eller bør få.
Den radikale fortellingen bruker krisen til å argumentere for at det ikke er noen grunn til å evaluere studentprestasjoner ved hjelp av skoleeksamen i noe fall. 
        
            (Foto: Arve Hjelseth)

Den radikale fortellingen bruker krisen til å argumentere for at det ikke er noen grunn til å evaluere studentprestasjoner ved hjelp av skoleeksamen i noe fall.  Foto: Arve Hjelseth

Universitetsavisa ba åtte ansatte og studenter ved NTNU svare på følgende spørsmål: Hva kan NTNU lære av koronaperioden? Her er Arve Hjelseths bidrag.

I mange organisasjoner internaliseres tanken om at enhver situasjon som oppstår, skaper muligheter for læring. Man tar erfaringene med seg, både de gode og de mindre gode, og bruker dem til å prøve å gjøre det bedre neste gang.

Derfor vil rimeligvis håndteringen av pandemien bli gjenstand for en lang rekke forsknings- og utredningsprosjekter i årene som kommer. Forpostfektningene er allerede i gang, lenge før krisen er over. Jeg tror vi står overfor to potensielt konkurrerende fortellinger om hvilke konsekvenser pandemien, og håndteringen av den, vil eller bør få. Jeg vil her forsøksvis kalle det henholdsvis den konvensjonelle og den radikale fortellingen.

Business as usual

Den konvensjonelle fortellingen er at pandemien har medført en nærmest forbløffende evne til å tilpasse seg en helt ny situasjon. Sannsynligvis har det for mange gått bedre i arbeids- enn i hverdagslivet. Når det gjelder det første, impliserer denne fortellingen samtidig at tilpasningen først og fremst er en kortsiktig tilpasning til et akutt problem. Den bygger på en antakelse om at ting vil normalisere seg når krisen er over. I hverdagslivet gleder jo mange seg både til konserter uten avstandsregler og til å klemme på andre, enten det er venner, kolleger eller vilt fremmede.

For universitetenes del vil den konvensjonelle fortellingen understreke at målet med dagens tilpasninger er business as usual, så langt det er mulig. Det betyr naturligvis ikke at alt skal gjøres som før, tvert imot. Det innebærer at målet har vært å tilby nesten like god undervisning og forskning under helt andre og dårligere rammebetingelser. Studentene skal, gitt omstendighetene, fortsatt få et best mulig undervisningstilbud og kunne ta de samme studiepoengene.

Med utgangspunkt i denne fortellingen har det naturligvis skjedd svært mye læring. Mest tydelig er det når det gjelder bruken digitale hjelpemidler. Situasjonen har medført at de aller fleste har blitt nødt til å håndtere både digital undervisning og digitale møter. Til og med digitale doktordisputaser er blitt relativt vanlig. Så har det gått slik det ofte går med nye plattformer og alternative arbeidsmåter: I starten virker det plundrete og tungvint, men etter hvert sitter de nye rutinene, og selv jeg slutter etter hvert å bekymre meg over hvordan jeg deler et skjermbilde i Collaborate eller Zoom (skjønt det siste er jeg fortsatt litt usikker på).

Gradvis tilbake til normalen

Tilsvarende er det med eksamensavvikling. Når skoleeksamen med fysisk oppmøte ikke lar seg gjøre, finner organisasjonen alternativer og sørger for at output blir omtrent den samme. I sommer ble output til og med betydelig bedre, i hvert fall i form av at strykprosenten har gått kraftig ned. Det er nok ikke fordi kandidatene har lært så mye mer, men fordi omleggingen skjedde så fort at ikke alle fikk tilpasset eksamensformatet til den nye situasjonen.

Men som nevnt: I den konvensjonelle fortellingen ligger det et premiss om at når dette en eller annen gang er over, vil organisasjonen gradvis gå tilbake til normalen. Eksamens- og undervisningsformer bestemmes av faglige vurderinger og ikke av smittevernhensyn, og det samme gjelder formatet på møter, disputaser, konferanser og så videre.

Nye eksamensformer?

Den radikale fortellingen, derimot, bygger på tanken om at pandemien også gir læring på lang sikt. Krisen har tvunget oss til å ta i bruk arbeidsmåter som har vist seg å fungere så godt at vi på noen områder aldri vil ønske oss tilbake til situasjonen før covid-19. Mest tydelig er denne grunnfortellingen når det gjelder kortvarige møter. Svært mange antar nå at det i stor grad vil bli slutt på å reise til Oslo for et møte som varer i en time eller to. Da tar jo reisen hele arbeidsdagen. Møtet kan fungere nesten like godt digitalt, og det er mye igjen av arbeidsdagen i tillegg til møtet også. I tillegg er det naturligvis billigere.

Tilsvarende har jeg sett folk argumentere for at digitale disputaser har vist oss hvor mye enklere – og billigere! – dette kan gjøres. Selv om de fleste nok fortsatt vil mene at det er legitimt å koste på seg en reise til Trondheim fra Oslo, København eller London for å opponere på en avhandling, kan det stille seg annerledes om opponenten holder til i San Fransisco eller i Auckland. Det ville også sikre at økonomiske hensyn ble mindre vektlagt i valg av komitémedlemmer.

Et tredje eksempel er valg av eksamensform. I sommer var skoleeksamen uaktuelt av smittevernhensyn, men den radikale fortellingen bruker krisen til å argumentere for at det ikke er noen grunn til å evaluere studentprestasjoner ved hjelp av skoleeksamen i noe fall. Patric Wallin går for eksempel langt i å mene at pandemien har gitt oss en fin anledning til å omvurdere eksamensformene. Det var slike argumenter Eli Smeplass og jeg siktet til da vi pekte på hvordan covid-19 for enkelte framstår som en blessing in disguise.

Havregrøt uten sukker og kanel

Disse to fortellingene gir grunnlag for ganske ulike perspektiver på hva NTNU kan (eller bør?) lære av alt dette. Den konvensjonelle fortellingen tar utgangspunkt i at det har handlet om en spontan og kortsiktig tilpasning til en kritisk situasjon, den radikale fortellingen i at tilpasningene har gitt oss et spark i ræva som peker ut veien mot en mer eller mindre heldigital framtid.

Den praktiske tilpasningen etter krisen vil naturligvis inneholde elementer fra begge disse fortellingene. Poenget er ikke hvem som har rett, eller hvem som bør få rett, men at framtidens evalueringer bør ha dette skillet mer eller mindre klart for seg. Det vil høyst sannsynlig bli færre dagsreiser til Oslo for møteformål, mens konsekvensene for eksamens- og undervisningsformer er langt mer usikre.

Personlig har jeg for så vidt trivdes ganske godt med å forhåndsinnspille forelesninger, og supplere dette med synkrone og digitale møter med studentene. Jeg ser ikke helt bort fra at jeg på en eller annen måte vil fortsette å gjøre litt av dette, men ikke til erstatning for det fysiske møtet med studenter i et auditorium eller seminarrom. Det er mulig å aktivisere studenter på digitale plattformer, men fraværet av øyekontakt gjør det bortimot umulig å skape seg noe inntrykk av om de henger med, om du kjeder dem (sannsynligvis!) eller om et eksempel når gjennom.

Det jeg har savnet aller mest, er konferanser. Mangelen på pausesamtaler, uformelle lunsjer, det spontane glasset i baren, en trivelig middag. Digitale konferanser er som havregrøt uten hverken sukker, kanel, smør eller bær: Basisen er i og for seg på plass, men alt som gir mening, lukt og smak er borte, både fra grøten og fra konferansen. Da velger du å spise noe annet, og du velger bort konferansen om du kan. De fysiske møtene er en forutsetning for det kretsløpet som forskning og faglig virksomhet er. Slike ting vil derfor med størst sikkerhet normalisere seg etter pandemien.

Her kan du lese flere ytringer i serien:

Hagerup: Er fysisk læringsmiljø vårt svar på enekontor?

Owren: Å lykkes eller å trå feil med pandemi og digital undervisning

Torvatn: NTNU må tenke nytt om areal

Roy: A phenomenal change in communication

Vifladt: Ingen er forskåna fra korona

Møller: Koronakrisen som drivkraft for utvikling og endring


Følg UA på FacebookTwitter og Instagram.

Les flere ytringer her.






UA vil gjerne ha dine kommentarer. Kommentarer fra anonymiserte brukere og kommentarer med personangrep vil bli slettet. Kommentarer som inneholder lenker må godkjennes manuelt. Det kan derfor ta noe tid før slike kommentarer dukker opp i kommentarfeltet.
comments powered by Disqus