Jeg pendler fra Stjørdal til Gløshaugen fem dager i uka. Det burde være en overkommelig reise. En halvtimes togtur, en kjapp buss. Men nå føles det som et logistisk mareritt.
- Er målet ikke bare null privatbiler, men null trafikk, spør Adrian Minde, som pendler daglig mellom boligen i Stjørdal og arbeidsplassen i Sentralbygg 1 på Gløshaugen.Foto: Tore Oksholen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Trønderbanen er ute av drift. Buss for tog betyr forsinkelser, overfylte busser og en uforutsigbar start på dagen. I tillegg er Strindheimtunnelen delvis stengt. Dermed må trafikken presses inn på allerede sprengte veier. Og for å toppe det hele: Innherredsveien er gravd opp, i årevis. Kommunen og Miljøpakken pusser opp for fremtida, men akkurat nå føles det mest som et evighetsprosjekt i sakte film.
Alt skjer samtidig. Null koordinering. Null oversikt. Null hensyn?
For oss som bare prøver å komme oss på jobb, hente i barnehagen eller rekke en forelesning, er det frustrerende. Vi får lite informasjon og enda færre alternativer. Hver dag er et nytt logistikkspill, der du aldri helt vet hva som er stengt, hvor bussene går, eller hvor lenge du blir sittende fast.
Innherredsveien, bilde tatt fra busen på vei til jobb.Foto: Adrian Minde
Jeg begynner ærlig talt å lure: Er dette en ny strategi for å nå nullvisjonen i Trondheim? Ikke bare null privatbiler, men null trafikk? Punktum? Det høres selvfølgelig absurd ut. Men noen dager, når både tog, tunnel og hovedveier er utilgjengelige, sitter man med følelsen av at noen tester hvor mye folk tåler før de rett og slett gir opp byen.
Jeg sier det med et smil. Men det kommer fra en plass av oppriktig frustrasjon. For jeg har valgt kollektivt. Jeg står i regnet og venter på bussene som aldri kommer. Og likevel sitter jeg fast, både bokstavelig og billedlig. Det føles som om vi som gjør «alt riktig», likevel blir straffet.
Hvis dette faktisk er planen, så vær ærlig om det. Men hvis det ikke er planen, da må noen begynne å snakke sammen. Nå. For akkurat nå virker det som hver etat jobber på egenhånd, uten tanke for helheten eller menneskene midt i kaoset.
Jeg ber ikke om luksus. Jeg ber ikke om firefelts motorvei rett til kontorpulten. Jeg ber om litt koordinering. Litt realisme. Litt respekt for alle oss som prøver å få logistikken til å gå opp mellom hjem, jobb, skole, fritid og familie.
Det er flott å bygge for fremtida. Men det må også være mulig å leve i nåtida.
Med vennlig hilsen en som fortsatt prøver å komme seg til jobb, men som snart vurderer å bare flytte til kontoret.
