gjesteskribenten

Akademiske mellomrom

De akademiske mellomrommene telles ikke noe sted, men de er ganske viktige.

Det er i de akademiske mellomrommene jeg sterkest opplever hvor glad jeg er i jobben min. (Arkivbilde fra et av NTNUs styremøter.)
Det er i de akademiske mellomrommene jeg sterkest opplever hvor glad jeg er i jobben min. (Arkivbilde fra et av NTNUs styremøter.)
Publisert Sist oppdatert

Når en som akademiker sender inn et sammendrag til en forskerkonferanse, eller leverer et manuskript til et tidsskrift eller en antologi, må en kjapt lære seg å følge de oppsatte kriteriene. Ett slikt kriterium er omfang, og får du ikke sagt det vesentlige på det tillatte omfanget, så er du ute. Innenfor mitt fagfelt er det ikke så uvanlig å oppgi antall ord, men like vanlig er det å få oppgitt antall tegn. For eksempel 30 000 tegn for en kort forskningsartikkel. Inkludert referanser og figurer. Men: Er det med eller uten mellomrom?

Fakta

Kristin Melum Eide

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått

Bommer du på den, bommer du også på omfang. Og da er du også ute. Mellomrom er altså ganske viktige i akademia. Men det er ikke alltid at de telles.

Når vi som fagpersoner får eksterne midler til prosjekter, eller lederstillinger og verv, er vi påpasselige med å skrive det på CV-en. Publikasjoner må sirlig føres inn i CRISTIN før 20. januar hvert år, slik at vi kan vise fram hvilke publikasjoner som telles, og derfor teller. Antall studiepoeng vår seksjon har innbrakt kan brytes ned på antall stillinger, og betyr en hel del for resultatbaserte tildelinger, selv om det nå er fullført grad som er den gangbare valutaen. Derfor registrerer administrasjonen nøyaktig antall fullførte BA, MA og PhD. I en del tilfeller fører vi opp formidling i CRISTIN også – men da i trygg forvissning om at det egentlig ikke teller.

Formidling betyr masse i festtaler, søknader og omtale i forprosjekt. Men ellers tilhører formidling de akademiske mellomrommene. Slik er det med lærebøker også, og annet læremateriell vi lager. De er mellomrom. Vi klarer oss ikke uten, men de telles ikke.

Formidling, kronikker, populærvitenskapelige foredrag og lærebøker kan vi i det minste føre opp som punkter i CRISTIN, og i vår egen CV. Så står de der, og en kan se på dem sjøl, i det minste. Det er noe handfast, noe en har gjort og oppnådd.

Men det finnes tusen små andre akademiske mellomrom, hver uke, som ikke står skrevet noe sted, men som jeg likevel oppfatter som det aller viktigste med jobben min.

Når du plutselig kommer til å tenke på en tidligere student som tydeligvis ikke lenger er på MA-programmet – du husker hun hadde store omsorgsoppgaver, men har hun sluttet helt? Du tar kontakt, og forteller om muligheten til å ta master på halv fart. Og hun blir så glad! Den muligheten har hun ikke tenkt på. Men nå er hun inspirert og motivert, og vil søke!

Eller et spontant utbrudd fra en BA-student: «Jeg syntes formell grammatikk var så vanskelig, og helt ærlig, aldeles pyton de første par ukene! Men så ble det jo så fantastisk artig når jeg fikk det til! Jeg har jo ikke noen mattehjerne, men jeg fikk det virkelig til! Så nå har jeg jo ikke lyst til å slutte med formell grammatikk!»

Nei, men da kan du jo ikke slutte, da! Da får du vel skrive master i grammatikk, det har den norske skolen bruk for!

Melding i innboksen: «Den referansesamtalen din med arbeidsgiver var nok ganske avgjørende for at jeg fikk jobben. Tusen hjertelig takk! Dette er drømmejobben min!»

Samtale på Zoom med en tidligere student, nyansatt ved et annet universitet som norsklærer for fremmedspråklige. Vi jobber sammen om en artikkel, og så kommer en liten digresjon: «Eg må jo bare klyba meg sjøl i armen, at eg virkelig har fått en sånn jobb. Eg hadde jo aldri blitt pensa inn på det her feltet, om det ikkje hadde vore for den intense karriererådgivningen din!»

PhD-kandidater som aldri hadde tenkt tanken om å ta en doktorgrad, MA-kandidater som ikke ante at de likte grammatikk, BA-kandidater som aldri hadde trodd at de kunne utføre sine egne små dialektforskningsprosjekt.

Eller når du tilfeldigvis snubler over ansattsida til en tidligere student, som nå er ansatt ved et annet universitet – en kollega som gir betydelige bidrag, både på forskning og undervisning, til fagfeltet. Og denne kollegaen oppgir deg og dine forelesninger som den direkte årsaken til at hun i dag jobber innenfor dette feltet.

Nesten hver eneste dag ramler det inn små og store beviser, hvis en husker på å se etter, på hvor mange unge mennesker som klarer å finne en litt riktigere hylle i livet sitt, på grunn av ditt bidrag. Folk som kommer litt nærmere til å realisere sitt potensial, på grunn av noe lite (eller stort) som du gjorde. Fordi de dumpa borti deg og fagfeltet ditt.

Jeg elsker jobben min, nesten hver dag.

Ikke like mye hver dag. Men ganske mye, veldig ofte.

Både forskning, undervisning og formidling bidrar sterkt til denne følelsen, følelsen av takknemlighet og flyt, følelsen av å være på helt riktig hylle i livet. Men det er i disse akademiske mellomrommene at jeg opplever dette aller sterkest. Noen ganger så sterkt at tårene spretter.

Disse akademiske mellomrommene telles altså ikke noe sted. Ikke i CV-en, ikke i CRISTIN, ikke i noen årsmelding. Men ikke kom og si at de ikke teller!

Dette er den aller flotteste, viktigste og uovertruffent mest samfunnsrelevante siden av jobben min.

Det er jeg helt overbevist om.