Universitetet som satte hengelås på campusporten

Fakta

Akademia under Trump

Vil USAs demokratiske institusjoner overleve Trump? 

Mens uroen brer seg gjør forskere og forelesere ved universitetene hva de kan for å holde aktivitetsnivået gående på ordinært vis. I laboratorier og auditorier er det business as usual. Men forstyrrelsene øker på. Hva tenker faculty om sin situasjon, nå, i den nære framtid og på lengre sikt? Hvordan har studentene det?

I en artikkelserie finansiert av stiftelsen Fritt Ord besøker Universitetsavisa og Uniforum en rekke universiteter i USA denne høsten. Vi rapporterer fra situasjonen slik den erfares fra bakkenivå.

This article is published both in Norwegian and English. The English version is available here.

Denne campusen yrte en gang av liv og aktivitet. Nå ligger den stille. De velstelte plenene, sett gjennom det smidde gjerdet, utstråler en høytidelig ro. Utenforstående har ikke lenger adgang, bortsett fra på organiserte omvisninger der besøkende ledes høflig rundt av universitetsansatte.

Columbia University har en lang — og for mange, stolt — tradisjon for protest mot myndighetspolitikk, fra anti-Vietnam til anti-Israel-i-Gaza. Etter Hamas’ angrep 7. oktober 2023 og Israels påfølgende invasjon av Gaza, brøt studentledede protester ut på campus. Etter hvert som demonstrasjonene vokste i omfang, ble Gaza Solidarity Encampment etablert. Universitetsrektor Minouche Shafik tilkalte politiet for å fjerne leiren.

Studentene kom tilbake og okkuperte Hamilton Hall. NYPD ble tilkalt igjen — og igjen. Over hundre studenter ble arrestert før protestene til slutt ble slått ned.

I mellomtiden ble Shafik innkalt til høring i Kongressen, der hun møtte hard kritikk fra republikanske komitémedlemmer. Til slutt trakk hun seg. Hennes etterfølger, Claire Shipman, inngikk senere en avtale med Trump-administrasjonen — en beslutning som mange så på som et knefall fra Columbias side.

Fakta

Janet Metcalfe

• Professor i psykologi samt nevrobiologi og atferd ved Columbia University.
• Hun er medlem (fellow) av både Psychonomic Society og Association for Psychological Science, og sitter for tiden i styret for Psychonomic Society.
• Metcalfe har arbeidet innen mange felt knyttet til menneskelig læring og hukommelse, metakognisjon og kontrollprosesser.
• Hun utviklet «Hot/Cool»-modellen for utsettelse av behovstilfredsstillelse og viljestyrke.
• Hennes nåværende forskning fokuserer på hvordan mennesker vet det de vet – altså deres metakognitive evner – og hvorvidt de bruker denne evolusjonært unike evnen effektivt, til selvkontroll.

- Men egentlig bøyde ikke Columbia av.

«Det føltes som utpressing»

Janet Metcalfe, professor i psykologi ved Columbia, møter oss på en kafé rett utenfor den låste porten — utenforstående har ikke lenger adgang til campus.

Hennes analyse av spørsmålet om universitetet bøyde av eller ikke, er preget av ambivalens.

- Den ene tingen Columbia faktisk gjorde, var å betale en slags bot — to hundre millioner dollar — uten at noen egentlig forsto hvorfor. Det virket som ren utpressing. Vi måtte betale 200 millioner for å få tilbake 400 millioner i forskningsmidler som var blitt frosset. Hadde ikke Columbia inngått avtalen, ville det vært katastrofalt for langsiktige forskningsprogrammer. Det var skandaløst, sier hun.

Shipman og styret inngikk en avtale med regjeringen om å betale summen.

- Men jeg har aldri sett noen begrunnelse for det. Det var som beskyttelsespenger betalt til gangstere — eller som å bli ranet på t-banen. Columbia ble ranet, ga Trump 200 millioner dollar, og så lot han oss være i fred.

Likevel avviser Metcalfe tanken om at universitetet knelte for MAGA-bevegelsen.

- Egentlig forandret vi oss ikke mye, bortsett fra å betale mye penger uten grunn. Vi underviser fortsatt det vi vil, ansetter hvem vi vil, tar inn de studentene vi vil, og gjør de faglige vurderingene vi vil.

Men hun innrømmer at medieframstillingen skadet universitetet.

- At vi fremsto som om vi bøyde av, skadet oss — og det skadet også forsvaret for akademisk frihet og ytringsfrihet. Det hadde vært bedre om vi ikke så ut som vi hadde gitt etter.

- Det var mye underhåndsspill i hvordan alt ble håndtert. Det ble aldri sagt at vi hadde gjort noe galt. Regjeringen trengte å se ut som den hadde vunnet, og Columbia hjalp dem med å redde ansikt, sier Metcalfe.

«Vi er blitt dempet»

Noe har likevel endret seg, innrømmer hun.

- Vi er dempet. Det er en nedkjølende effekt. På den ene siden er akademikere frispråklige — vi sier hva vi mener og står for det. Men på den andre siden, når du får høre at ett ord kan få deg i trøbbel mens et annet ikke gjør det, begynner du å velge ordene dine nøye. Det er dét som er den nedkjølende effekten.

Hun nevner Massad-saken, der professor Joseph Massad møtte voldsom motreaksjon etter å ha skrevet et essay i Electronic Intifada der han beskrev angrepene 7. oktober som «fantastiske», «forbløffende» og «utrolige» — en «storslått seier».

- Det ble tolket som støtte til Hamas, men det han egentlig mente var: hvordan kunne en så liten gruppe klare å overvinne Israels enorme sikkerhetsapparat? Det var tvetydig, men ble oppfattet som om han applauderte Hamas.

Columbia kom under sterkt press fra republikanere om å sparke ham.

- Så sa Shafik i Kongressen at de etterforsket Massad, og at han ble irettesatt — noe som bryter med prinsippet om ytringsfrihet. Fakultetet ble rasende. Han er en anerkjent, fast ansatt professor — du kan ikke bare kaste en professor med fast stilling under bussen.

Om han faktisk ble straffet, eller bare skulle se ut som han ble det, er fortsatt uklart. Likevel uttrykker Metcalfe håp om at den nye universitetsledelsen vil stå støtt.

Et nedkjølende budskap

- Egentlig tror jeg det er ‘avtalen’ og ‘knefallet’, ikke kanselleringskulturen, som sender et nedkjølende budskap til alle, sier hun, når hun blir spurt om kanselleringskultur på campus.

- Selv om Trump-administrasjonen kanskje vil skjerme konservative fra å føle seg dempet, legger hun til.

- Svarte, latinamerikanske, kinesiske — alle de menneskene vi ønsker å tiltrekke oss i vårt mangfoldige, internasjonale fellesskap — kan føle seg skremt. Det får folk til å bli forsiktige. Jeg tror mange, kanskje med rette, føler seg på vakt.

Professor Metcalfe mener at en av de største styrkene ved New York, og Columbia med den, alltid har vært at alle bringer med seg sin egen opprinnelse, kultur, historie, særpreg, overbevisning og talent — og slik bidrar til byens fascinerende kompleksitet.

- Det finnes så mye forskjellighet her at alle kan være den de er. Det er trist å se enhver uttrykksform for dette mangfoldet bli kvalt.

«Vi trenger noen seire nå»

Hun insisterer på at Columbia oppriktig ønsker å forbli åpent og inkluderende.

- Vi ønsker å være et sted der internasjonale forskere føler seg velkomne — vi har så mange av dem. Vi er i New York, verdens mest internasjonale by, og Columbia lever av det. Å kjenne at et slikt kjølig klima brer seg — det føles forferdelig.

Intervjuet avsluttes. Professor Metcalfe følger oss tilbake til porten og prøver, uten hell, å overtale vaktene til å slippe oss inn. Bare ansatte og studenter med gyldig ID får adgang.

Når vi tar farvel, legger professor Janet Metcalfe til:

- Vi trenger virkelig noen seire nå. Harvard sto imot — de bøyde seg ikke, og de er ikke kjent for å ha gjort det. Columbia, derimot, tenkte: vi kan ikke risikere milliarder i pågående forskning. Så vi bet litt i oss og lot som. Fakultetet var ikke fornøyd med det — vi ville være modige. Men på den andre siden vil du heller ikke miste forskningen. Det er komplisert.