Send Anne Borg til India!

Vi mennesker er dårlig til å tenke rundt store tall. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå hva det faktisk betyr at én av seks mennesker i verden er indere. Jeg bor for øyeblikket i Chennai, en by med ti millioner mennesker, eller omtrent dobbelt så mange mennesker som i Norge. Allerede dette er vanskelig å forestille. Dersom du har vært på konsert på Trondheim Spektrum, har du kanskje sett et folkehav med 12 000 mennesker. Når jeg ser folkemengder som det blir jeg alltid litt overveldet over hvor mange personer som faktisk er til stede. Tenk på hvor mange historier de har til sammen! Så for å bruke denne konteksten i India, må man altså fylle Spektrum 800 ganger for å få plass til befolkningen bare i Chennai. Indias befolkning er naturligvis langt større enn dette. Om vi fortsatt følger konsertanalogien, kan Tix se glede seg til fremføre for 116 000 fulle arenaer.

Fakta

Amalie Farestvedt

Amalie Farestvedt er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Amalie Farestvedt

Utdanning: 3. år, bionanoteknologi. Er på utveksling på IITM (Indian Institute of Technology Madras) i Sør-India i 2022/23

Tidligere roller i UH-sektoren: representant i NTNU-styret og ledergruppen til Studenttinget 2021/22

Faglige interesser: forskning og utvikling av alternative proteiner.

Opptatt av: universitetets ansvar for samfunnsoppdraget, bruk av rasjonalitet og evidens for å forbedre verden, bærekraft, psykososialt læringsmiljø og studentfrivillighet

Med disse bildene i mente, skal vi sette scenen for realitetene i dagens India. Omtrent seks av ti indere lever på under 32 norske kroner dagen. Sist jeg var i Norge var dette akkurat nok til å kjøpe en Hansa øl (jeg er fra Bergen), men heldigvis kan man kjøpe mer per krone i India. Med disse 253 rupeene kan jeg for eksempel kjøpe 12-13 liter med rent drikkevann, fem kg med ris eller ét kg med kaffe. Allikevel skjønner vi fort at dette ikke er en sum som klarer å dekke alle livets utgifter. Dette tallet for oss også til å innse hvor lite vi trenger å gi opp for å kunne utgjøre en forskjell for en inder.

Fattigdom er et problem som forsterker mange av de andre utfordringene et samfunn har. Det er sammenheng mellom sosioøkonomisk status og tilgang på tjenester som utdanning og helsetjenester. Det er vanskelig for oss å forestille seg hvordan det er å ikke ha et sosialt sikkerhetsnett. Hva gjør vi da dersom vi blir utsatt for en ulykke eller om vi som kvinne ønsker både å arbeide og ha barn samtidig? Vi klarer heller ikke å skjønne at det finnes sykdommer der vaksinen koster bare 12 kroner og som 2,3 millioner (eller 190 ganger Spektrum-arena) fortsatt får årlig, slik som realiteten er med tuberkulose i India.

Som allerede nevnt gir alle disse tallene oss bare en delvis forståelse av virkeligheten, så jeg ønsker å ta dette videre med faktiske historier. Dette er situasjoner som har påvirket meg og som motiverer meg til endring. Jeg tror dette i seg selv er et sterkt argument for å dra ut av den komfortable boblen ettersom statistikken aldri treffer deg ordentlig før du får et fjes på den. Da er det ikke lenger mulig å distansere seg fra den urettferdige realiteten og du klarer kanskje endelig å ta den innover deg. Dette er ikke de mest dramatiske eller forferdelige historiene som finnes, men ekte liv som jeg har møtt og som økte min sypati. Jeg og min bestevenn går langs gaten etter å ha vært på en restaurant en kveld i Chennai. Klokken er rundt 23.00 og vi prøver å ta igjen gruppen foran oss. Plutselig føler jeg at noen napper meg i skjørtet. Jeg ser ned og en gutt på syv-åtte år holder frem en blomst. «Ma’am, ma’am!». Vi sier nei fordi vi ikke ønsker å kjøpe en blomst og fordi vi ikke helt vet om det er riktig å gi penger til barn - det er i hvert fall litt lettere med voksne. Gutten gir seg ikke og følger etter oss i ti minutter langs den nå forlatte gaten. Til slutt gir vennen min etter og legger noen mynter i hånden til gutten. Det er tydelig at vennen syns situasjonen er vanskelig. Gutten prøver så å gi oss blomsten, men vi sier nei takk. Ettersom vi fortsetter å si nei til blomsten, blir gutten mer og mer fortvilt. Ikke bare er dette en situasjon med en barnearbeider på gaten alene på natten, men det som slo meg var at selv som syv-åtte-åring vil han gjøre mye for å beholde verdigheten sin: han vil heller arbeide for pengene enn å være en tigger.

Et annet minne som påvirker meg, var langt mindre vanskelig når jeg opplevde det. Jeg reiste rundt i Nord-India med en venninne da vi møtte en søt liten mann som vandret langs Ganges. Han kom bort til oss, men jeg indikerte at vi ønsket ikke å kjøpe noe av ham. I stedet satt han seg ned med oss: han var bare nysgjerrig på hvordan vi laget armbåndene vi holdt på å flette. Vi kom i prat og fikk vite at han hadde vært yoga-lærer helt til helsen ikke tillot det mer. Uten et sosialt sikkerhetsnettverk var han nå tvunget til å selge religiøse bønnesmykker for å forsørge seg. Jeg spurte han hvordan det gikk med salgene, og han sa at ikke hadde fått solgt noe hele dagen. Han sa det på en så likegyldig måte at det var tydelig at dette ikke var uvanlig.

Jeg kommer aldri til å bli vant til å være i et samfunn der fattigdom lever og puster rundt deg. Jeg har mer penger enn mange noen gang kommer til å se, bare i studielånet mitt. Denne dype urettferdigheten slår meg igjen og igjen - og hver gang blir jeg mer frustrert. Hvordan kan det ha seg at det finnes en verden der jeg lett kan bruke en families månedslønn på en ny bukse som jeg egentlig ikke trenger? Hvorfor gjør ikke vi mer, vi som har så mye?

Her kommer en filosofisk digresjon som jeg synes er nyttig. Den Australske filosofen Peter Singer setter frem et tankeeksperiment for oss: «Du er på vei til jobb og går forbi en liten innsjø. I innsjøen ser du et barn som holder på å drukne. Du er akkurat på vei til å hoppe inn i vannet når du innser at du har på deg din beste dress og at det kommer til å koste deg rundt tusen kroner bare å rense den. Burde du fortsatt hoppe inn?». De fleste vil nok være enige om at man selvfølgelig skal redde barnet, selv om det går på bekostning av dressen. Den moralske implikasjonen av tankeeksperimentet er ikke like selvfølgelig. Man kan spørre seg selv om dette egentlig er så forskjellig fra å heller prioritere å kjøpe en ny bukse når disse pengene kan gå til å redde en annens liv. Hvis det ikke er det, betyr det så at barnet ikke fortjener å reddes dersom vi ikke kan selv kan observere det? De fleste vil nok si nei til dette også. Det blir dermed tydelig at det er et gap mellom moral og praksis: vi prioriterer heller mennesker i vårt nærområde, altså de vi kan se, enn å bruke ressursene mer effektivt i fjerne, eksotiske land. Jeg mener at vi alle har et ansvar for å gjøre mer, spesielt oss som er i en posisjon der vi kan inspirere mennesker og påvirke viktige samfunnsressurser.

Universiteter har historisk spilt en viktig rolle i å fremme sosial endring. Universiteter har stått i sentrum av bevegelser som kvinnekampen og borgerrettsbevegelsen i USA. Det er mange grunner til at universiteter kan føre til sosial endring, som at de er samlingspunkt for unge, engasjerte og utdannede mennesker, særstillingen som ytringsfrihet har i akademia og at det finnes mange ressurser for å sette opp organisasjoner der. Et annet poeng som jeg mener er spesielt viktig, er universitetets navn og rykte. Universitetet blir gjerne høyt ansett av folk flest i et samfunn og det ligger en spesiell tyngde i bevegelser og sosiale endringer som stammer fra universitetet. Dette betyr at universiteter er i en særs god posisjon for å kunne inspirere til endring også i resten av samfunnet.

Av denne grunnen mener jeg at vi, som Norges største universitet med et veldig godt rykte, har et enormt potensial for å kunne lede sosial endring. Vi kan fungerer som et symbol med avgjørelsene vi tar, et symbol som strekker seg langt utenfor campus sin rekkevidde. Med kunnskap for en bedre verden er vi på rett vei, men det kan fortsatt legges betydelig mer tyngde i dette vakre slagordet.

NTNU må steppe opp gamet sitt ved å gjøre det globale ansvaret mye tydeligere i strategiske avgjørelser. Jeg oppfordrer ledelsen til å dra ut av den vestlige boblen og møtte de menneskene som kan hjelpe dem til å se historiene bak tallene. Uten et globalt perspektiv er det vanskelig å prioritere best mulig, og avgjørelsene blir fort veldig introspektive og snevre. Jeg håper å se tiltak som oppfordring og støtte til prosjekter som har størst mulig samfunnsnytte på NTNU. Jeg ser for meg studenter som motiveres gjennom et globalt pensum og promotering av ikke-tradisjonelle utvekslingsdestinasjoner. Potensiale er mye større enn bare disse eksemplene, og dersom NTNU virkelig går inn for det, kan vi få til mye.

For å konkludere, så mener jeg at NTNU fortsatt mye å gå på når det kommer til å promotere et globalt verdenssyn og kan bidra som et sterkt norsk symbol ved å sette verdensproblemene høyere på agendaen. Jeg ønsker allikevel å takke NTNU for at jeg fikk lov å dra et sted der jeg kunne lære en viktig lekse - og oppfordrer alle fra studenter til Anne Borg selv, til å gjøre det samme. Det er først når vi vet hvordan livet faktisk ser ut for resten av verdens befolkning at vi faktisk begynner å endre prioriteringene våre.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.