- Hei, det er UA som som ringer. Først må vi vel være høflige å si gratulerer med prisen?
- Da må jeg vel være høflig tilbake og si takk, ler den glade prisvinneren tilbake.
- Hva betyr en slik pris for deg?
- Det betyr en anerkjenning av at den virksomheten jeg har drevet med ved universitetet i 43 år. Ikke minst er det en anerkjenning av at det å delta i offentligheten og reise aktuelle problemstillinger, også blir verdsatt – ikke bare den rene forskningsformidlinga.
Nikab-styr i all minnelighet
Formidlingsprisen er en årlig pris som Universitetet i Tromsø tildeler sine ansatte. Det mangler ikke på gode ord når juryen skal begrunne hvorfor den mener nettopp Aarsæther, som er professor i samfunnsplanlegging, fortjener prisen:
«Få kan matche vedkommende når det kommer til omfang av avisinnlegg og omtaler. Vinnerens faglige innlegg i aviser og andre formidlingskanaler har et imponerende omfang og strekker seg minst 30 år tilbake i tid. Prisvinneren tar stadig opp aktuelle tema som for eksempel Brexit og regionreformen og formidler til publikum på en forbilledlig måte»
Okei, dette ser ikke ut til å være en helt A4-professor, i den grad det finnes slike. Dessuten, hvis vi googler, finner vi fort ut at han allerede i 2012 sa klart fra at studenter iført nikab ikke er velkomne i forelesningssalen når han underviser. Det ble det mye oppstuss av, men kanskje sitter professoren med oppskrifta på hvordan slike konflikter kan løses? Vi får se, dette kommer vi etter hvert tilbake til.
- Det virker som du har skrevet en god del avisinnlegg i årenes løp og har ment mye om mye. Hvorfor er du så engasjert?
- Jeg er en gammel 68-er. Jeg var student på slutten av 60-tallet og opplevde et veldig tøft politisk miljø, der vi ble utfordret til å engasjere oss. Det var ei tid med voldsomme politiske stridigheter, som for meg toppet seg med EEC-kampen. Da var jeg veldig aktiv. Og det engasjementet jeg hadde som ung, har jeg fortsatt med. Dessuten har jeg vært så heldig å få et fagfelt som heter samfunnsplanlegging, og da er det ikke grenser for hva du kan engasjere deg i, humrer han.
Og legger til:
- I motsetning til mange andre spesialiserte fagområder, så er samfunnsplanlegging et veldig bredt felt.
- Et truet lokaldemokrati
- På nettsidene til Universitetet i Tromsø står det at du har lokalt demokrati som fagfelt?
- Det stemmer. Lokalt demokrati og lokal planlegging er mitt felt. Det gjør jo at jeg ofte blander meg inn i overkjøring av regionale nivå, og den vanskelige balansegangen mellom overordnet styringsansvar og det man finner ut av lokalt og regionalt. Der er det ofte spenninger.
Nå er Aarsæther i gang, og det aner oss hvorfor han har fått formidlingsprisen. Han er engasjert og får fram budskapet sitt tydelig og velformulert. Det er lite akademiske ord og vendinger og mannen går rett på sak.
- Mitt syn er at politikk i Norge ikke bare er de 165 representantene på Tinget, tenk også på de 10 561 representantene som er valgt inn i alle kommunestyrene. Uten den brede deltakelsen og samfunnsansvaret som de tar på seg, ville det stått dårlig til med politikken her i landet, slår han fast.
- Hvordan vil du si statusen er for lokaldemokratiet i dag? Sentralisering er jo et tema i tida?
- Det ser veldig truet ut av idéer om effektivisering og stordrift. For eksempel er det bare 2450 kommunestyrerepresentanter igjen i Danmark. De har sendt hjem tusenvis av folkevalgte. Det er ille nok i Danmark, men ville vært helt destruktivt i Norge. Fravær av politisk artikulasjon fra deler av landet, kan få store konsekvenser, advarer han.
Nils Aarsæther er ikke snauere enn at han har en lokaldemokratiplattform:
- Demokrati handler om å invitere folk til å delta i styring, og da må det være åpning for det. I prinsippet kunne vi greid oss med 165 stortingsrepresentanter, men skal demokratiet fungere, trengs det opplæring, noe som gis lokalt, i kommunestyrene.
By og land -hand i hand
- Velgerne oppfører seg ikke som før, og har valgt Trump til president og stemte for at Storbritannia melder seg ut av EU. I kjølvannet av sistnevnte kom det opp diskusjoner om ikke eldre burde bli nektet å stemme siden flertallet av de unge var for fortsatt EU-medlemskap. Hva sier du til denne diskusjonen?
- Det ser jeg på som forakt for demokratiet, som handler om å la alle få lov til å slippe til. Utdanningsnivået i befolkningene stiger overalt, og det betyr at folk burde være bedre i stand til å være med i styre og stell enn før. Når så mange velgere føler seg fremmedgjort, så er det det som er problemet, ikke at folk stemmer på rare partier og kandidater. Det er en protest mot å bli oversett og bli tråkket på.
Selv kaller Nils Aarsæther seg for en partiuavhengig venstrepopulist:
- Den norske venstrepopulismen begynte på 1930-tallet, da AP og Bondepartiet fant hverandre i et kriseforlik. Samarbeidet mellom by og land ble en suksess og gjorde Norge til et godt land å bo i sammenlignet med mange andre. Jeg mener motstandskrafta i den norske befolkninga er sterk, det bygges allianser på tvers mot det jeg vil kalle en uheldig utvikling. Ånden fra det 80 år gamle kriseforliket lever fortsatt.
Aarsæther hevder dette blant annet kommer til uttrykk gjennom det samarbeidet mellom AP og SP som nå tegner seg, noe han mener ville vært helt utenkelig i mange andre land.
- At bønder, fagbevegelse og arbeidere kan finne sammen, det er kjempeartig, sier han.
- Jeg jobber ved et raust universitet
- Har du følt deg uglesett noen gang fordi du stikker hodet fram og mener så mye.
- I 1993 ble jeg kalt inn på kontoret til daværende rektor Ole D. Mjøs, som sa at det er en ting han vil si om mitt sterke engasjement i EU-saken, og det er at det setter han veldig stor pris på. Universitet i Tromsø har vært veldig bevisst på at vi har en samfunnsmessig rolle. Av og til har jeg møtt kolleger fra andre læresteder som har sett med undring på alt det jeg blander meg opp i, men dette har litt med Tromsø-miljøets raushet å gjøre. Jeg har et godt forhold til rektor, selv om jeg mener mye om styre og stell.
- Jeg må innrømme at jeg har en baktanke med å intervjue deg. Denne uka kom lovforslaget fra regjeringa som vil forby ansiktsdekkende plagg ved utdanningsinstitusjonene. Du var tidlig ute med selv å praktisere et slikt forbud i 2012?
- For meg er dette enkelt: Det er viktig, både mellommenneskelig og for å kommunisere godt, å se ansiktet til dem man underviser. Jeg ønsket ikke å gjøre dette til en debatt om religion og innvandring, men at dette for meg handler om at møtet mellom lærer og student skal være uten tildekking. Om folk har på seg motorsykkelhjelm eller finlandshette, er like ille. Jeg vil styre unna den betente siden av saken. Poenget mitt er at som lærer vil jeg møte studentene ansikt til ansikt.
LES OGSÅ: Aarsæther forbyr nikab i auditoriet
LES OGSÅ: Regjeringa vil forby nikab i skolen
Truet med å si opp jobben
- Hva skjedde den gangen i 2012?
Dette var en student jeg kjente godt fra før. Siden det vanligvis var kvinnelig foreleser og utelukkende kvinnelige medstudenter, brukte hun ikke nikab da hun møtte til undervisning. Men så måtte jeg vikariere og da oppsto problemet, forteller han.
Da fikk Aarsæther en e-post om at hun måtte bruke nikab i timene hans.
- Jeg foreslo at jeg sendte forelesningsnotatene mine til henne og det var en fin løsning for henne også. Vi ordnet opp i minnelighet i forkant.
Sånn kunne denne historien gått i glemmeboka, men – som alltid – en journalist fikk snusen i episoden:
- Tre måneder etterpå ringte det en journalist og blåste opp en sak som ikke var en sak. Da tok debatten av og det var kjempeartig - og litt stressende. Jeg følte at 90 prosent av kollegene mine tok avstand fra meg. Jeg ga beskjed om at får jeg ikke lov til å kreve å se ansiktet på mine studenter, så sier jeg opp stillingen min. Da ble det stille.
Han opplevde den lokale debatten som voldsom og følte at han hadde stukket hodet inni et vepsebol.
- Men det gjaldt bare et flertall av mine nærmeste. Fra hele landet fikk jeg støtte, og det kom til og med en muslim inn på kontoret mitt som fortalte at de hadde snakket om saken i moskéen og «mange mente jeg var en god mann.» Det ble jeg glad for, sier han.
Aarsæther opplyser at den aktuelle studenten tok sin eksamen og har i dag deltidsjobb ved universitetet - uten å bruke nikab.
LES OGSÅ: - Et liberalt samfunn må godta nikab
LES OGSÅ: NTNU-forsker vil slå en ring rundt nikab
- Må trå varsomt
- Hva synes du om lovforslaget til regjeringa?
- Hvis det er formulert slik at det ikke virker støtende, så er det greit: At vi sier "ansiktsdekkende plagg", som også gjelder andre plagg enn religiøse. Det må formuleres på en slik måte at det ikke oppleves som en heksejakt på bestemte grupper. Sammenhengen det blir presentert et slikt lovforslag på, er også viktig. Hvis det er FrP som lanserer det, blir det straks en debatt om hva slags agenda de egentlig har, sier han.
Nils Aarsæther har altså jobbet ved Universitetet i Tromsø i 43 år. I sommer blir han 70 år og til jul slutter han ved universitetet. Han synes det er synd at den øvre aldergrensa fortsatt er 70 år i stat og kommune. Derfor ser han for seg at han kan bidra med noe i privat sektor og jobbe enda et par år der aldersgrensa er 72 år.
Han skulle gjerne fortsatt ved Universitetet i Tromsø.
- Levealderen øker og livsførselen til mange av oss gjør at flere holder seg friske og vil være i stand til å jobbe lenger. De som ønsker det, bør få muligheten til det. Akkurat som med førerkort, bør man jevnlig teste om man fortsatt er arbeidsfør. Er man det, burde det være en åpning for å stå lenger i jobb, mener han.
