Eksperter i Team overlevde knapt fødselen. I år feirer emnet 25 år

Historien om Eksperter i team (EiT) begynner ikke våren 2001, selv om det er jubileet som feires i år. Den begynner fire år tidligere, med et oppdrag, en idé og et fag som ennå ikke helt visste hva det skulle bli.

I 1997 fikk daværende professor Christian Thaulow ved Institutt for maskinkonstruksjon og materialteknikk i oppdrag av Gradsutvalget for sivilingeniørutdanningen å lede utviklingen av faget «Tverrfaglig prosjekt». Det skulle etter hvert bli Eksperter i team.

Prøving, feiling, diskusjon og motstand 

Siden den gang har EiT utviklet seg omtrent slik studentene selv blir bedt om å jobbe: gjennom prøving, feiling, diskusjon, motstand og samarbeid på tvers av faggrenser.

De første årene gikk med til å snakke med næringslivet, hente inn problemstillinger og teste ut ulike former for tverrfaglig prosjektarbeid. Da Universitetsavisa snakket med Thaulow høsten 2000, gjenstod det fortsatt å ansette rundt 100 studentassistenter og kurse 34 faglærere som skulle være veiledere.

Nitten av tjue får A eller B: - Det er helt ko-ko

Allerede da var én ting tydelig: Veilederen skulle ikke være en tradisjonell foreleser.

– En veileder skal følge gruppa, men skal ikke sette premissene for hvordan studentene skal jobbe. Veilederen skal vise oppmerksomhet og interesse, men skal ikke forklare og fortelle hvordan det skal gjøres, sa Thulow den gang.

Den uvante veilederrollen skulle flere landsbyledere senere kjenne på kroppen. En av dem er Størker Moe. Han forteller at han i 2006, etter «moderat press» fra en instituttleder, tok på seg rollen som landsbyleder.

For ingeniøren Moe ble møtet med EiT også et møte med en annen pedagogisk kultur enn den han var vant til. Med et glimt i øyet beskriver han de første introduksjonsmøtene som et solid kulturkrasj: lite instruksjonsmanualer, få klare retningslinjer og stor vekt på at gruppene selv skulle finne veien videre.

– For meg illustrerte det at EiT i begynnelsen, etter min oppfatning, kanskje var i overkant diffust. 

Likevel er Moe fortsatt landsbyleder, 20 år etter at han startet. I dag mener han at emnet har fått en helt annen tydelighet.

– Det har bedret seg ganske dramatisk med årene. I dag oppfatter jeg EiT som mye mer målrettet, klart og tydelig enn da jeg startet opp.

Ble døpt til havs

At EiT i dag er bygget rundt «landsbyer», er i seg selv en liten fortelling om tverrfaglighet. Også navnet på emnets viktigste enhet ble til gjennom samarbeid på tvers av fagmiljøer.

– Du traff hjertet nå, det var her det startet, sier landsbyleder og førsteamanuensis på institutt for geovitenskap, Egil Tjåland, i det intervjuet starter.

Det hele hang sammen med et feltkurs på Svalbard. For å gjennomføre kurset trengtes forskningsbåten MS Brand, men båten var både vanskelig å få leid inn og dyr å finansiere. Løsningen ble å dele toktet mellom to fagmiljøer: Geologene fikk sin del av båten, mens pedagogene fikk den andre.

Slik skal de gjøre Eksperter i team mer nyttig

På pedagogikkdelen av turen fortsatte arbeidet med det nye påfunnet Eksperter i team.

– Spørsmålet var jo, hva skal vi kalle barnet? Så ble det masse diskusjoner, og så ble det til slutt «landsby», forteller Tjåland.

Med tverrfaglig samarbeid, små grupper og diskusjoner om hvordan et nytt emne skulle ta form, minnet feltkurset på båten om mye av det som senere skulle bli kjernen i EiT.

Ytring

Jeg vil foreslå en annen forklaring på de høye karakterene

Kaka som reddet faget

Men et fag som utfordrer etablerte studieprogrammer, møter også motstand. EiT tok plass. Ikke bare i timeplanen, men i studieprogrammene. 7,5 studiepoeng måtte hentes et sted.

Leder for enhet for Eksperter for Team,Ela Sjølie, forteller om et kritisk vendepunkt i EiTs historie.

– Det var som sagt stor motstand blant en del. Noen syntes det var en god idé, andre syntes det var en veldig dårlig idé. Det tok jo bort 7,5 studiepoeng fra programmet deres.

Hun forteller at det i forkant av møtet hadde samlet seg en liten tropp som hadde som mål å få lagt ned Eksperter i Team.

– Men idet møtet begynte, kom det en svær kake og et diplom. EiT hadde nettopp blitt tildelt Nasjonal utdanningskvalitetspris. Da fikk man ikke lagt ned emnet. Man kunne ikke faktisk legge ned det emnet som nettopp hadde fått en pris. Da var det kaka som vant, forteller hun. 

EiTs kamp for legitimitet var dermed over. Prisen ga emnet legitimitet. Etter hvert skulle studentprosjektene også vise hva som kunne skje når studenter fra ulike fag faktisk ble sluppet løs på reelle problemer.

Må tørre å gå egne veier

Etter hvert som rammene rundt EiT ble tydeligere, ble også det viktigste i faget mer synlig: Studentene selv.

Landsbyleder og professor ved Institutt for energi- og prosessteknikk, Armin Hafner, forteller at mange studenter møter EiT med en viss skepsis. De fleste oppdager etter hvert at det ikke er så farlig.

– Det er en veldig ufarlig læreprosess å gjøre det i en trygg gruppe, før man går ut i arbeidslivet og blir kastet inn i slike situasjoner nesten hver eneste dag.

Når studentene selv må definere problemene de skal jobbe med, kan de ende opp med å finne ut av mye rart.

Hafner forteller at de hadde en gruppe som sammenlignet avokadodyrking i Norge med avokadodyrking i Mellom-Amerika.

– Folk må tørre litt. Ikke velg den trygge veien eller bare det du har hørt om fra før, forteller Hafner.

Det er nettopp i slike sprang mellom fag, ideer og muligheter at landsbylederne mener EiT skiller seg fra mer tradisjonelle emner.

– Hos oss er det ikke en oppskrift der du må gjøre den ene eller andre oppgaven. Studentene må definere oppgaven selv, basert på kunnskapen hver enkelt sitter rundt bordet med, avslutter han.

Landsbyleder og professor ved Institutt for fysikk, Randi Holmestad, har sett det samme. Studentene går løs på problemstillinger som sjelden dukker opp i et vanlig emne.

– Jeg hadde solceller først. Ett år var det faktisk en gruppe som dro til India for å se på hvordan de kunne sette opp solceller i en landsby som ikke hadde strøm.

Et annet år endte prosjektet på Vitensenteret.

– Jeg hadde en gruppe som lagde et hus på Vitensenteret som ble drevet av solceller, med Barbie-dukker, vifte i taket, lys i stua og miksmaster på kjøkkenet. Det var kjempekult.

EiT-Prosjekt ga gull

Noen ganger stopper ikke prosjektene når karakteren er satt.

Landsbyleder og administrativ koordinator ved Senter for idrettsanlegg og teknologi, Bjørn Åge Berntsen, forteller at de ser på EiT som både en rekrutteringsarena og en arena for gründervirksomhet.

– Det har kommet flere ideer og oppstartsprosjekter ut av dette. Noen lever fortsatt, og noen har blitt kjøpt opp, fortelller han.

Ett prosjekt skiller seg særlig ut: utviklingen av et spesielt sete for Birgit Skarsteins robåt, som senere tok paralympisk gull i Tokyo.

– Vi utviklet og bygget et sete for Birgit Skarstein for eksempel, det prosjektet kan vel sies at langt på vei var et direkte resultat av en EIT-landsby.

I etterkant av landsbyen ble prosjektet plukket opp og videreførest gjennom både mastergrad og PhD, forteller Berntsen.

Gjesteskribenten

Eksperter i Team - Én, ingen og hundre tusen

Å bruke hjerne til å fly

For Egil Tjåland handler slike prosjekter også om å vise fram hva teknologi, nysgjerrighet og tverrfaglighet kan bli til. Når prosjektene blir synlige utenfor emnet, kan de også fungere som reklame for NTNU.

– Hvis du lager ting som ungdom synes er artig å bli med på, så drar det folk inn til NTNU, så jeg utfordrer studentene til å komme på ideer som har potensial til å skape en bedrift, bli en patent, komme på tv, bli en vitenskapelig artikkel eller noe lignende.

Et av eksemplene han trekker fram, er en studentgruppe som ville se om noe slags psykokinese var mulig.

– Det var snakk om å prøve å fjernstyre et modell-helikopter med hjernekraft. Da tenkte jeg: Det var kult, det var nytt, og det ble laget.

Under demonstrasjonen satt gruppens representant helt stille med elektroder festet til hodet. Sensorene målte hjerneaktiviteten hans, mens modellhelikopteret sto klart på bakken foran ham. Så konsentrerte han seg, og helikopteret lettet.

– Det var ganske overraskende for mange, sier Tjåland og ler.

Nye problemer krever innovative løsninger

I 2016 ble NTNU større, med campuser også i Gjøvik og Ålesund. Det betydde at EiT skulle gjennomføres flere steder enn før. For Nina Tvenge, landsbyleder og universitetslektor ved Institutt for vareproduksjon og byggteknikk, bød det på nye utfordringer.

– Vi sa at våre studenter ikke kunne komme på campus for å ta Eksperter i team. Da fikk vi høre at det ikke gikk, fordi studentene skulle lære å bygge relasjoner. Så sa vi: Det kan man gjøre på nett også.

Det som først ble utviklet som en løsning for studenter som ikke kunne møte fysisk, ble dermed en ressurs for hele NTNU da pandemien traff.

Ytring

Tverrfaglighet - blindvei eller framtida?

- Vi var klare til å lære opp alle som skulle ha digitale landsbyer i hvordan det kunne gjøres, for det hadde vi allerede gjort i flere år. Vi var klare. Om det ikke var dugnad, hadde vi i hvert fall mange kurs for andre landsbyledere.

Også uten pandemi mener Tvenge at digitale landsbyer har en viktig funksjon for at NTNU skal oppnå målet om at alle masterstudenter skal ta EiT.

– Det er mulig for flere å ta EIT nå. Det bidrar til mer universell tilrettelegging forteller hun.

Tidligere studenter viderefører emnet

Etter 25 år er EiT fortsatt i endring. Samtidig står nye landsbyledere på skuldrene av erfaringene fra dem som har prøvd, feilet, justert og bygget faget før dem.

Alle disse landsbylederene har drevet sine landsbyer i mange år, noen av dem nesten var begynnelsen, men en som ikke har startet enda, er doktogradstipendiaten Thyra Rolfseng, hun skal være landsbyleder for første gang nå til våren.

– Det virker veldig trygt å ta over nå, siden folk har hatt 25 år på å finne ut hvordan faget skal bygges opp, forteller hun.