Forskningsfond – hvor realistisk er det?

Diskusjonen om et norsk forskningsfond fikk ny energi da Sigrun Aasland, forsknings- og høyere utdanningsminister, og Kari Nessa Nordtun, kunnskapsminister, i en artikkel i DN den 16. februar i år skrev:

«Arbeiderpartiet vil opprette et forskningsfond for å styrke forskningsinnsatsen i næringslivet, slik man har i Sverige og Danmark».Videre skriver de: 

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Juni 2024: Holden slås til ridder av 1. klasse.

«Private bedrifter som vil finansiere forskning på særskilte tema og fagområder, må selvsagt få styre hvor innsatsen skal gå. En koordinering gjennom et fond kan likevel løfte alles innsats gjennom å sørge for effektiv konkurranse av midlene, for relevante koblinger mellom miljøer, og for prosjekter som utfyller og ikke overlapper hverandre.»

Statsrådene argumenterer godt for behovet for et forskningsfond, men innlegget er fullstendig blottet for indikasjoner på hvordan dette skal etableres. I sitt partiprogram vil Arbeiderpartiet «dreie virkemiddelapparatet for å gjøre det mer attraktivt for næringslivet å investere i forskning, herunder vurdere muligheten for opprettelse av et forskningsfond, og starte med statseide selskaper gjennom krav i eierskapsmeldingen.»

For oss i akademia er det verdt å merke seg at vi snakker om næringsrettet forskning, ikke grunnforskning. Men noe skuffende omtales ikke fondet i forskningsmeldingen (Meld. St. 14). Forslaget har heller ikke fått støtte fra andre politiske partier.

Før vi ser på hvordan dette kan gjøres, kan det være nyttig å se på de fondene som nevnes i artikkelen. Wallenbergstiftelsen i Sverige er en fellesbetegnelse på flere stiftelser. Ekteparet Knut og Alice Wallenberg hadde tjent en formue, og – heldigvis for svensk forskning – var de barnløse. I 1917 bestemte de seg for å opprette en stiftelse (KAW) for å støtte svensk naturvitenskapelig og medisinsk forskning. KAW deler ut i overkant av 2 milliarder SEK pr år.

Jeg har mange ganger vært med å vurdere søknader her, og det står som en drøm i forhold til søknader til Forskningsrådet. Man beskriver det man vil gjøre på fagets egne premisser, og hvor mye penger man trenger – enkelt og greit. Om man får penger, kan man disponere dem fritt. Konkurransen om å få et prosjekt er selvsagt knallhard – svensk forskning er god – men man kaster ikke bort tid på søknadsstrategiske vurderinger.

I Danmark er det vanskelig å komme utenom Novo Nordisk Fonden, der midlene kommer fra salg av insulin og slankemedisin. I 2023 var fondet på over 1100 milliarder DKK, og det delte ut over 9 milliarder DKK til nye prosjekter i 2023! Danskenes glede over en kald øl har også gitt dem Carlsbergfondet, som delte ut om lag 1 milliard DKK i 2024. Villum Fonden, basert på inntekter fra salg av vinduer, deler ut 600 millioner DKK hvert år. I tillegg kommer en rekke andre store og små stiftelser.

Dermed er listen lagt høyt for det fondet Arbeiderpartiet ønsker å etablere. I Norge har vi dessverre ikke noen fond som er sammenlignbare. Men to stiftelser må nevnes. Olav Thon Stiftelsen, som er Norges største, deler ut 100 millioner kr pr år, og er basert på arven etter barnløse Olav Thon. 

Stiftelsens totale midler er på om lag 25 milliarder kr. Stiftelsen utdeler midler både til forskning og allmennyttige formål. Halvparten av midlene går til forskning på muskel- og skjelettsykdommer. Stiftelsen utdeler en del midler i form av priser. Det er bra for mottagerne, men det blir mindre viktig for fremtidig forskning fordi prisene gis på grunnlag av tidligere oppnådde resultater heller enn forventningene om ny forskning. Stiftelsen gjør det også lett for seg selv ved at den bare behøver en priskomite og slipper å behandle søknader fra forskningsgrupper i flere felt. Dermed har stiftelsen mindre innflytelse på norsk forskning enn beløpene skulle tilsi.

En mer tradisjonell stiftelse er Trond Mohn forskningsstiftelse. Stiftelsen er basert på donasjoner fra Trond Mohn og hans familie. Stiftelsen har en totalkapital på i overkant av 2,5 milliarder kroner. Totalt er det tildelt 1,5 milliarder kroner. Støtten går til norske universiteter og universitetssykehus med en klar preferanse for aktiviteter i Bergen.

Stiftelsen mottar søknader om støtte, men kan også kontakte mulige partnere direkte. Matematikk i Norge har mottatt støtte fra stiftelsen, og støtten har vært helt sentral for matematikk i en tid med færre midler – ubyråkratisk og på fagets premisser – forbilledlig. Det ble også gitt tidsbegrenset støtte til permanente stillinger.

Om et fond skal være bærekraftig over tid, kan det ikke utbetales for mye hvert år. Et rimelig mål er å ha et fond på 100 milliarder kroner, slik at man kan støtte norsk forskning med rundt 2 milliarder kroner pr år. Anta at man ideelt prøver å ha lik deling mellom statlige og private midler. Hvordan skal man skaffe disse midlene – 100 milliarder er fortsatt mye penger!

Et hovedproblem i norsk forskning er at støtten fra næringslivet er mye mindre i Norge enn for eksempel i Danmark og Sverige, simpelthen fordi vi har et mindre forskningsintensivt næringsliv. Når norsk næringsliv ikke ser behovet for å investere mye i egen forskning, er det vanskelig å se hvorfor de skal investere i et halvstatlig fond der de ikke selv kan bestemme hvordan midlene skal disponeres. 

En mulighet er om man klarer å etablere et fond der bedriftene får igjen mer enn de kan få hver for seg. Et fond med fokus på kunstig intelligens, som er en disruptiv teknologi som inkluderer de fleste vitenskaper og bransjer, kunne være en mulighet. Men det har vist seg å være vanskelig å supplere regjeringens «KI-milliard» med private midler, så heller ikke dette er uproblematisk.

En gaveforsterkningsordning der private gaver matches med statlig støtte, vil kunne hjelpe, se artikkel i Khrono. Men regjeringen fjernet denne ordningen i 2022, så det virker lite realistisk at den blir gjeninnført.

En mulighet i Norge når staten ønsker flere midler er alltid å pålegge aktørene en ny skatt. Det er lite trolig at en regjering, som er blitt oppfattet som næringsfiendtlig, vil iverksette en ny skatt. Erfaringen med statlige forskningsfond er ikke god. Stoltenberg II regjeringen nedla i 2012 et forskningsfond på 3 milliarder kr siden Finansdepartementet motregnet avkastningen mot annen forskningsbevilgning slik at det ikke ble en økning i støtte til forskning. 

Den norske stat har store midler, og det er fristende å betrakte dem som «gratis». Om man tar en flik at oljefondet, som er på om lag 20.000 milliarder kroner, vil det selvsagt ikke merkes på kort sikt, men det blir færre penger i fondet. Et større problem er at det er mange gode formål som gjerne vil ha en bit av oljefondet, og det er langt fra sikkert at forskning står først i denne køen. Det ville skape en vanskelig presedens. Trolig vil Finansdepartementet kjempe med nebb og klør imot et slikt forslag.

Det er kommet en rekke forslag på hvordan man skal prøve å etablere et slikt fond. Sverre A. Christensen (Handelshøyskolen BI) foreslår i Khrono at Norge skal la en stor del av statens utbytte fra de selskapene de eier gå inn på et forskningsfond istedenfor statsbudsjettet. Det bare flytter problemet til hvordan disse midlene skal erstattes i statsbudsjettet.

Aslak Tveito (FFI) og Kristin Vinje (Nokut) foreslår i Khrono at staten oppretter et fond i form av et aksjeselskap som overtar 5 prosent av statens eierandeler i norske selskaper på Oslo Børs. Statens eierskap på Oslo Børs er om lag 900 milliarder kroner, så med en årlig avkastning på 4 prosent, kan selskapet støtte norsk forskning med 1,8 milliarder kr per år. 

Igjen er ikke disse pengene ubrukte, og de blir tatt fra andre gode formål.

Christen Krogh og Tanja Storsul (Oslomet) foreslår at næringslivet skal bidra med støtte til forskning innen sin sektor ved å betale inn til et forskningsfond. Det er vanskelig å se noen oppside for bedrifter som er vant til å betale for nøyaktig den forskningen de trenger og kan bestemme over selv.

Forfatter Erik Eriksen beskriver i en kritisk artikkel i Khrono hvor vanskelig det er å etablere et forskningsfond. Hans løsning er å innføre en forskningsskatt på 2 prosent av bedriftens omsetning minus varekostnad. Jeg ser ikke det som realistisk i dagens politiske landskap.

Ida Svege og Espen Solberg ved NIFU har på oppdrag av NHO utarbeidet et arbeidsnotat (2025:3) som beskriver ulike modeller for et forskningsfond. Notatet er interessant, men det går ikke i dybden på hva som er politisk og økonomisk realiserbart; se også artikkel i Khrono.

Det er viktig at om vi klarer å etablere en halvstatlig forskningsstiftelse i Norge, så må den være fristilt fra staten, og ikke underlegges politisk styring. Søknadsprosedyrene må være enkle, og ikke kopiere Forskningsrådets prosedyrer.

I kortform er problemet at næringslivet vil ikke investere i et forskningsfond, og ingen statlige midler er gratis, samt at enhver kreativ løsning vil bli møtt med et nei fra Finansdepartementet. Men vi er i en prekær situasjon slik jeg skrev om i UA tidligere i år, og økt støtte til forskning er helt nødvendig. Dette kan bare løses ved et bredt politisk forlik som står seg med ulike regjeringer. Enigheten begrenser seg så langt til ikke å si noe om forslaget.

En innvending mot filantropi er at den gir stor makt til organer som ikke er underlagt demokratisk kontroll. Et eksempel på dette er the Simons Foundation i USA, som er basert på arven fra den glimrende matematikeren Jim Simons som var en unik finansmann og mesen. Den stiftelsens støtte til matematikk i USA overstiger støtten som the National Science Foundation gir! I Norge er ikke dette et problem – selv om Thon-stiftelsen gir 50 millioner kroner til muskel- og skjelettsykdommer pr år, forrykker ikke det norsk medisinsk forskning.

Filantropi gir makt, men mangel på filantropi gir avmakt.

PS. Om du synes teksten var lang, sier Copilots korte sammendrag det meste:

Arbeiderpartiet ønsker et forskningsfond for næringslivet, inspirert av lignende fond i Sverige og Danmark, men mangler støtte fra andre partier og en konkret plan. Finansiering er en utfordring, siden norske bedrifter investerer lite i forskning og statlige midler er begrenset. Tidligere forsøk har mislyktes, og forslag som forskningsskatt eller oljefondet møter motstand. Uten bred politisk enighet og en struktur fristilt fra staten, blir realiseringen vanskelig.