Snart doktor i norsk skrekkfilm

Den norske skrekkfilmen befinner seg i spenningsfeltet mellom det særnorske og den globale masseunderholdning som sjangerfilmen representerer, mener stipendiaten som disputerer torsdag 3. november.

Tittelen på avhandlingen hans er "Åpen kropp og lukket sinn. Den norske grøsserfilmen fra 2003 til 2015".

Andresen, som holder til ved Institutt for film og medievitenskap har lett etter kjennetegn på de norske bidragene i sjangeren, der det første kom i 1958 med "De dødes tjern". Deretter skulle det gå mange tiår før Norge fikk sin egen bølge av skrekkfilm etter årtusenskiftet. I en melding forteller Andresen at avhandlingen diskuterer hvorfor og hvordan skrekkfilmen blir en vanlig sjanger i norsk film etter 2000.

Blant svarene finnes en politisk styrt orientering mot mer kommersiell film, liberalisering av sensurordningen, og en økende sjangerkompetanse hos filmskapere og publikum.

Andresen undersøker hvilken form den norske skrekkfilmen har tatt, og finner at den hovedsakelig deler seg i to undersjangre: Den amerikanskinspirerte slasherfilmen der en morders forfølgelse av ungdommer ender i grusomme drap og kroppslig ødeleggelse, og den psykologiske grøsseren som anvender sinnets irrganger som terreng for fryktelige opplevelser. De mest fremtredende eksemplene på den norske slasherfilmen er Villmark av Pål Øie og Fritt vilt av Roar Uthaug, mens Pål Sletaunes Naboer og Babycall definerer den psykologiske grøsseren i Norge.

Et hovedspørsmål i avhandlingen er hvorvidt de norske skrekkfilmene har trekk som kan betegnes som særnorske, eller om de simpelthen er kopier av amerikanske forbilder. Andresen hevder at bruken av norsk natur som skrekkens kilde gir den norske utgaven av sjangeren en klangbunn som skiller den fra både tidligere norsk film og de utenlandske inspirasjonskildene. Den norske skrekkfilmen befinner seg dermed i spenningsfeltet mellom det nasjonale og det som er typisk for denne sjangeren.