"Som forsker bør man sensurere seg selv"

– Det mest frustrerende med spillforskning er å måtte snakke med to tunger, men det tror jeg de fleste forskere må. Det finnes nyanser i enhver forskning som det er veldig spennende å snakke om, men som det bare er mulig å snakke med andre forskere om, sier Kristine Ask.

Prøv å si spillforskning uten at avhengighet, vold eller asosial adferd henger seg på halen av setningen. Det er ikke lett. Kristine Ask er kun 31 år, men har allerede forsket på dataspill ved NTNU i nærmere ni av dem. Og i alle ni har de samme debattene fulgt og – ifølge Ask – overskygget spillforskningen.

– Voldelig, asosial, avhengig. Det er ikke enkelt å gå i gang med en spilldebatt uten å først gjøre rede for disse tre tingene. På en forskerlunsj må jeg bruke halvparten av tiden min på å tilbakevise påstander om disse tre tingene og spill. Da blir det lite tid til å formidle det jeg har funnet selv eller synes det er spennende å snakke om, sier hun.

– Jeg liker pragmatisk forskning

På ungdomsskolen gjennomførte hun en test som fortalte henne at hun burde bli forsker, men det var først mot slutten av arbeidet med masteroppgaven at det demret for Ask at hun skulle bli forsker.

– Jeg tror at som mange andre studenter hadde jeg ikke noen plan bak utdannelsen. Jeg fulgte sporene jeg likte, foreleseren som var flinke og fagene jeg fikk gode karakterer i. Men når man må ut i verden og skape sin egen fortelling, da skjer det noe. Man slutter å være en informasjonsprosesseringenhet som mates med informasjon og spyr det ut på eksamen, sier Ask.

- Hvorfor trenger vi forskningen din?

– Akkurat nå er spillforskningen på en reise utover i de andre disiplinene. Det er et felt som forstår mye om motivasjon, glede og bruk samt hvordan de tre henger sammen.

Gamification, bruk av spill til noe annet enn underholdning, er et av nye, sentrale områdene for spillforskningen. Velferdsteknologi, som metoder for å få eldre til å trene, miljøteknologi som får folk til å ta i bruk smart-funksjoner og læringsverktøy i skolen: alt sammen er områder hvor spillforskningen leder an.

– Jeg liker pragmatisk forskning, rent teoretiske bøker blir ofte litt kjedelig, sier Ask.

Sensurerer kritiske nyanser

De positive sidene ved spill som avdekkes gjennom forskning får likvel mindre oppmerksomhet enn de negative, mener Ask. Det kan gjøre forskningsarbeidet frustrerende.

– Jeg har gående et forskningsprosjekt om seksuell trakassering i onlinespill. Da måtte jeg ta på meg å si at spillkulturen gjennomgående er preget av rasistiske, sexistiske og homofobe holdninger. Jeg vegrer meg ikke for å gå inn i problemstillingene, men det er utrolig kjipt å fortelle disse historiene når de fine historiene ikke blir fortalt.

At man ikke kan ta opp kritiske nyanser uten at nyansene blir til skrikende overskrifter, gjør at forskere driver selvsensur, mener Ask.

– Den beste parallellen er klimadebatten. Det finnes bare én forsker i Norge som står fast på voldslinken til spill, likevel resulterer det fort i en 50–50-vinkling hvor begge sider får like mye plass. Vi vet at budskapene vi gir skal formes. Vi har erfart hvordan vårt og andres budskap blir vridd, og derfor vegrer vi oss for å ta opp de kritiske momentene. Det høres sikkert veldig teknokratisk og arrogant ut. Og man må formidle, men noen nyanser som er verdt å diskutere, krever så mye felles kunnskap at det ikke går.

– Verden trenger middelmådige forskere

Å bidra i en offentlig debatt, og å skape en samtale som ikke er basert på fordommer og frykt, er en drivkraft bak det å være forsker for Ask.

– En forsker har mange roller: en formidler, en undersøkende journalist, en slags kurator, en ekspert, en som utforsker og innoverer. Det går ikke å gjøre alt. Ambisjonen min som forsker har vært formidling, og da gjerne å kunne formidle mye av det viktigste som gjøres internasjonalt.

Det går fort på bekostning av eget forskningsarbeid. Ask er ærlig på at forsinkelser i doktorgradsavhandlingen gjør at deler av forskningen hennes allerede er utdatert.

– For å sitere min veileder: Verden trenger ganske mange middelmådige forskere til å hente fram forskningen til de fremragende og bringe den videre til de som trenger den. Ikke alle kan være i tet og drive nybrottsarbeid.

Nestorene lever

Hva som er det første dataspillet, strides de lærde om. Legger man til grunn at spillet må vises på en monitor, markerer Alexander Douglas' Tripp-trapp-tresko-spill fra 1952 begynnelsen på dataspill-tidsalderen. Forskere har tatt for seg spill siden tidlig på 1900-tallet, men dataspill ble et interessefelt for akademikerne først på 80-tallet, og da først og fremst for psykologer. Dagens spillforskningsmiljøer med grener fra teknologer samt kultur- og samfunnsvitere er knapt 10–15 år gammel. Det betyr en ung fagtradisjon, kanskje også fri fra akademiske lyter som inngrodde fagtradisjoner og konservative hierarkier?

– De som forsker på spill er selv gamere, og de fleste er ganske unge og har i likhet med meg vært de første til å ta doktor- eller mastergrad på sitt felt. De «gamle» nestorene er i 40–50-årene og i høyeste grad i live. Det skaper et miljø hvor det er åpent for nye format og en veldig åpen kommunikasjon. Samtidig trenger man jo bare to personer for å være uenige.

Selv om forskningsfeltet er nytt, har veksten vært eksplosiv.

– Jeg kom inn i spillforskningen og tenkte «supert, ingen har gjort noe her, så her kan jeg gjøre nybrottsarbeid». Men så viser det seg at noen allerede har kommet dit før deg. I 2006 og 2007 kunne jeg holde meg oppdatert på absolutt alt som var skrevet om MMO-er (massive multiplayer onlinespill journ. anm.). Nå er det umulig.

Å skrike til et word-dokument

Må man spille for å forske på spill? Helt klart, mener Ask.

– Man trenger ikke å ha spilt før man begynner å forske, men man kan ikke bruke flere år på å studere et fenomen man ikke har prøvd selv.

Forskningen som krever aktiv deltagelse kan likevel få noen til å rynke på nesen.

– Da jeg ble intervjuet for stipendiatstillingen spurte en av de som skulle vurdere søknaden: «Betyr dette at du skal sitte her og spille dataspill de neste tre årene?» Da ble jeg skikkelig provosert. Det er ingen som hadde spurt en film- eller litteraturviter om det samme.

At hobby og jobb går over i hverandre, er både en sorg og en glede, ifølge Ask.

– Som med mange andre som jobber med dataspill er jeg nå drittlei og spiller nesten ingen ting. Tanken på å spille et nytt MMO gjør meg kvalm. Det eneste jeg spiller nå er Candy Crush og Hayday.

Arbeidshverdagen er likevel ikke veldig ulik den mange forskere opplever.

– En god dag på jobben som samfunnsforsker, er å sitte og skrike inni seg til et word-dokument som fylles for sakte. Det gjør jeg mye på kontoret. Ellers er det forelesninger og kontakt med studenter. En dårlig dag er så angstfylt at tanken på at man har noe som helst å bidra med til verden er fremmed, og man begynner å vaske vegger og tak for å slippe å åpne word-dokumentet.