Gjesteskribenten:

Kom tilbake, papir!

Det er grenser for hvor papirløs arbeidshverdagen min kan bli, skriver Margrethe C. Stang.

Margrethe Stang stiller denne gangen sporty opp som vikar. Vår faste gjesteskribent Nora B. Kulseth hadde ikke anledning denne uka
Margrethe Stang stiller denne gangen sporty opp som vikar. Vår faste gjesteskribent Nora B. Kulseth hadde ikke anledning denne uka
Publisert

«Papirfly flyr ikke særlig høyt, papirblomster lukter papir» sang Dum Dum Boys på 1980-tallet, og la til at papir ikke var til å stole på. Men i 2021 lengter enkelte av oss tilbake til en papirverden av i går.

Blant mine første barndomsminner er gleden over å få tegne på et nytt, blankt papirark i en rableblokk med spiralbinding. I barnehagen fikk vi male på baksiden av brukt EDB-papir med hullkanter, vi kunne lage meterlange friser, en ufattelig luksus. I tenårene kom gulaktig ubleket kopipapir for å spare miljøet og på nittitallet kom notatbøker av resirkulert papir, grått og porøst, men idealistisk. Uttrykket «det papirløse samfunn» ble til stadighet brukt om fremtidens miljøvennlige løsninger, men det var ikke før på slutten av 1990-tallet at eposten tok over for brev og faks i arbeidshverdagen min. Jeg jobbet med tidsskrift da, og det var helt fabelaktig å kunne motta tekster som epostvedlegg og å sende digitale filer til trykkeriet.

Nå, mer enn 20 år senere, er jeg fortsatt lykkelig over mange av de teknologiske fremskrittene som har skjøvet papiret til side, men jeg har også merket at det er grenser for hvor papirløs arbeidshverdagen min kan være. Til tross for iherdig trening innser jeg for eksempel at jeg er en langt dårligere leser på skjerm enn på papir. Jeg er mer konsentrert og mer kritisk, jeg legger merke til andre ting når jeg har blikket festet på papiret. Her tror jeg det kan være en vesensforskjell mellom typiske Dragvoll-fag og typiske Gløshaugen/Øya-fag. Det er ikke sikkert at teknologer eller medisinere vil kjenne seg igjen i det følgende, men bær over med meg.

Havner i søpla etter endt sensur

Når jeg skal lese lange eller kompliserte tekster blir de sendt til printeren. Det er helt uproblematisk når det gjelder egne eller andres relativt korte tekstutkast som kommer pø om pø gjennom semesteret, men det er et voldsomt mas i sensurtiden. La oss si at man skal være sensor på 70 eksamensoppgaver og at hver student skriver 1500-2000 ord pluss illustrasjoner og omslag. I tillegg er det ofte smått med sidetall på innleveringene, så man må passe på som en smed for ikke å blande besvarelser. Inspera legger til en egen side eller to der oppgaveteksten står, og printeren vår slenger for sikkerhets skyld på et ekstra ark for hver utskrift der det står «error Warning: IllegalMediaType» - ikke spør meg hva det betyr. Rettebunken blir diger og uoversiktlig, men for meg er det likevel å foretrekke.

Jeg savner også at bachelor- og masteroppgaver trykkes som hefte. I humanistiske fag blir jo produktet en liten bok som studenten burde være stolt av og kanskje vise til foreldre og besteforeldre. Foreløpig holder masteroppgavene stand som trykksaker, men når man er sensor får man som regel bare tilsendt en pdf-fil på epost, selv når man er intern sensor. Før pleide masteroppgavene jeg har bedømt å havne i bokhyllen på kontoret, nå hiver jeg hele utskriften i papirsøpla etter endt sensur. Trist, men nødvendig.

I sommer leste jeg en doktoravhandling som skulle vurderes. Teksten var på 378 sider og vedlegg med illustrasjoner var på ytterligere 150 sider. Selvsagt fikk vi komitemedlemmer tilsendt avhandlingen som en pdf-fil. Igjen printe ut, stifte sammen kapittel for kapittel og samle det hele med solide strikk. Denne enorme papirlefsestabelen var med meg på sommerferie, jeg tok den med både i fly, båt og bil halve Norge rundt, og etter endt sommerferie frem og tilbake til Dragvoll i sykkelkurven minst ti ganger. Jeg har lovet meg selv at neste gang skal jeg først som sist sende hele greia til NTNU Trykk til innbinding og sende regningen til doktorandens fakultet.

Oppgavene burde leveres som hefter

Da jeg gikk i åttende klasse var jeg utplassert i arbeidslivet på daværende Institutt for kontinentalsokkelundersøkelser. Jeg tilbrakte mye av uken i et varmt kott der jeg kopierte en doktoravhandling i petroleumsteknologi i fire eksemplarer. Det var ikke spesielt artig da heller. Mange av de gamle papir-jobbene ble utført av institutt-administrasjonen, og jeg forstår godt at de synes mange av de papirløse løsningene er forbedringer. Men på samme måte som vi strekker oss ganske langt for å tilrettelegge undervisningen vår til ulike behov hos studentene, burde vi kunne be studentene om å levere eksamensbesvarelsene sine i papir i tillegg til gjennom digitale portaler som Inspera. For hver student er det en liten ekstrajobb, men for sensor kan det være en enorm forbedring. Det burde være en selvfølge at bachelor- og masteroppgaver ble levert som hefter, og det samme gjelder doktoravhandlinger som skal vurderes.

Tilbake på 1980-tallet var papirforbruk et spørsmål om miljøvern og ressursbruk. Ettersom samfunnet har blitt mindre papirbasert virker det som om miljøaspektet av ødsel papirbruk er blitt nedtonet. Magefølelsen min sier at de ulike digitale redskapene vi bruker (pc, nettbrett, ebok) og all informasjonen som lagres på kjempestore servere kan være minst like store miljøproblem som produksjonen av A4-ark til papireksamener. Eller kanskje er den kryptiske meldingen kopimaskinen vår kommer med ved hver eneste utskrift, egentlig et varsel om papirforbrukets skadevirkninger:

«Warning: IllegalMediaType».

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.

Powered by Labrador CMS