Akademiske vulkaner

Mange av oss i universitets- og høgskolesystemet er for tida slitne. Omfattende strukturendringer tapper oss for krefter. Mange møter, stort arbeidspress, travelhet og en rekke uavklarte spørsmål skaper stress og usikkerhet. I slike omstillingsperioder blir det lett krangler og konflikter. Spenninger som har ligget lenge under overflata, presser seg fram. De får lett slippe til fordi dagliglivets stabiliserende elementer er svekket eller borte. Da oppstår de akademiske vulkaner.

Et vulkanutbrudd skjer når jordas kontinentalplater kolliderer. Bevegelsen gjør at en propp løsner, og klodens magma strømmer opp. Resultatet kan være eksplosjonsartede utbrudd, der varm, tyktflytende og rødglødende lava veller ut, ofte med en voldsom kraft. Parallellen til strukturprosessene i universitets- og høgskolesektoren er påtakelig. Under overflata har det lenge boblet i utdanningssystemet, men mye av dette har til daglig vært skjult. Endringene i sektoren gjør at trykket utløses og de interessekonfliktene som har vært der blir synlige. Særlig når maktstrukturer utfordres kan det bli eksplosiv uro: personer som har hatt posisjon og/eller penger vil kjempe for å beholde det.

La meg bruke lærerutdanningene som eksempel. Der har det i mange år vært en rekke spenninger: mellom pedagogikk og skolefag, mellom praksis og teori, mellom undervisning og forskning, mellom obligatorisk og frivillig oppmøte, mellom akademi og seminar. Det er pågående dragkamper om hvilke fag som skal løftes opp og fram, og hvilke som skal tones ned og bli mer borte. Er matematikk, norsk og engelsk de viktigste fagene? Hva med de praktisk-estetiske fagene? Og hvilken rolle skal ikke-obligatoriske fag som samfunnsfag og RLE ha? I lærerutdanningene forsterkes stresset av ei stor omdanning til femårig, obligatorisk master. Også det skaper uenighet om innhold, retning og mål. Innbakt i disse uenighetene ligger makt- og ressurskamper, men også grunnleggende ulike oppfatninger av hva en god skole, ei god lærerutdanning og en god lærer er.

Universitets- og høgskolesektoren har altså en rekke spenninger som til daglig holdes i sjakk av hverdagsrutiner og dagliglivets tralt. Som magmaen i en sovende vulkan har disse spenningene ligget under overflata, tøylet og holdt på plass av stabiliserende elementer. Når de stabiliserende elementene svekkes, kan det som har ligget og ulmet under overflata komme fram. Da kan det skje utbrudd, og gamle konflikter kan komme til syne. Med voldsom kraft kan de rive verden ned og påføre organisasjoner og arbeidsmiljøer skader og sår som kan være vanskelige og tidkrevende å lege. Det er bare tapere i slike stress-konflikter, ingen vinnere. Denne typen omkostninger glemmer eller overser politikerne når de vedtar store, omfattende reformer som skal gjennomføres på kort tid.

Hva er så løsningen? For det første tror jeg at det er viktig å ta et skritt tilbake, puste med magen og telle til ti når det stormer som verst. En må tvinge seg til å roe ned situasjoner som lett kan bli anspente og anstrengte. Det er ikke et argument for at en ikke skal kunne være uenige eller kritiske – i skinnenighet er det ingen løsning, tvert imot. Derimot er det en påpekning av at en ikke løser konflikter lettest når en er sliten eller stresset.

For det andre har jeg tro på forebygging av konflikter. Jeg tror mange diskusjoner kan og bør tas i «fredstid», når folk kan snakke rolig, klokt og vennlig med hverandre. Lærerutdanningene – for igjen å bruke dem som eksempel – må sette av tid til å diskutere alle de spenningene som har revet og slitt miljøene i en årrekke. En trenger arenaer der reelle motsetninger drøftes i rolige former. Det er et lederansvar å legge til rette for det. Målet er ikke nødvendigvis enighet, men heller det å kunne møtes i gjensidig respekt for å forsøke å forstå de ulike synspunktene i sektoren. Da kan det skapes et profesjonelt fellesskap der diskusjoner bidrar til å gjøre oss alle litt klokere.

Og for det tredje: Jeg tror en av og til bør fokusere på det som tross alt samler og forener et miljø. En trenger å oppleve at en drar lasset sammen, at en er en del av et fellesskap som samarbeider om å nå felles mål. Selv om en kan være uenige både om retning, mål og virkemidler, kan en likevel finne noe som samler. I universitets- og høgskolesektoren kan det kanskje være visjonen om å utdanne kunnskapsrike, reflekterte og kritisk tenkende mennesker for samfunn og arbeidsliv, og det kan være å drive med god forskning som bidrar til kunnskap og en kritisk fagoffentlighet. Om ikke annet: en kan i alle fall møtes i målet om at en skal være enige om å være uenige. Det er ikke verst bare det.