Gir store enheter faglig gevinst?

Ministeren argumenterer sterkt for sammenslåing for å skape store institusjoner som skal gi faglige gevinster gjennom samarbeid og synergi. Siden NTNU har erfaring med sammenslåing for å styrke tverrfaglig samarbeid, burde denne erfaringen kunne brukes til å undersøke om sammenslåing er et godt virkemiddel for å oppnå faglig samarbeid på tvers.

Hva har så erfaringen vært i det nye sammenslåtte NTNU? Etter en entusiastisk start med nye spesialsydde fag på tvers, gikk Gløshaugen tilbake til sitt gamle obligatoriske samfunnsfag for alle siv.ing-studenter (i ny utgave). Riktignok overlever noen samfunnsfagskurs i enkelte studieprogram, men tverrfagligheten gikk etter den første fasen raskt nedover. Begrunnelsen var ikke avstanden mellom Gløshaugen og Dragvoll.

Fristillingen av universitetene og den faglige og økonomiske friheten denne ga, har imidlertid endret rollen til sentralledelsen, fakultetene og instituttene. Når disse i dag i praksis er blitt resultatenheter i økonomisk forstand som må holde seg innen budsjettet eller dra med seg underskudd over til neste år, må enhetene kalkulere hva som lønner seg og hva som går med tap når det gjelder aktiviteter over fakultetsgrensene. I praksis er alle blitt konkurrenter om studenter og forskningsmidler, og lederne blir strateger som disponerer over personalressursene for å oppnå best mulig resultat for sitt institutt/sitt fakultet. Dette har ført til at tverrfaglige studieprogram er lagt ned eller blitt enfaglige. Samarbeid mellom institutter innen samme fakultet er også blitt vanskelig. Hvis vi skal gjøre noe for et annet institutt (opprykksvurdering, veiledning etc.), må vi nå gjøre dette utenfor arbeidstid. Det kan da honoreres som overtid, men krever at vi skriver timelister over vårt arbeid på eget institutt for å dokumentere at vi har gjort vår arbeidsplikt. Dette er nok til at vi vegrer oss sterkt mot slikt ekstraarbeid.

Det er i praksis atskillig lettere å samarbeide med noen utenfor vårt universitet enn å samarbeide med noen innen universitetet. Et unntak er de sentrale satsingsområdene til NTNU der det er lagt til rette for samarbeid. Disse er imidlertid ikke så veldig tverrfaglige, de er først og fremst teknisk-naturvitenskapelige. Det er kanskje naturlig gitt hovedprofilen, men når et område som Bærekraftig samfunnsutvikling overhodet ikke handler om samfunn eller utvikling (av samfunn), synes jeg ikke at tverrfaglig samarbeid er kommet særlig langt sett fra den andre parten i fusjonen til NTNU.

Selv med politisk vilje til samarbeid og tverrfaglighet, viser erfaringene at strukturelle forhold, og særlig den økonomiske strukturen og dagens ledelsesform, fører til intern konkurranse om studenter og studiepoeng som tvinger ledelsen på alle nivå til å bli strategisk kalkulerende aktører som passer på sin egen enhets resultater. Det er ingen grunn til å tro at en enda større sammenslåing vil gi mer samarbeid og faglig synergi i dagens norske universitetsvirkelighet. Mer administrasjon kan vi derimot vente oss.