Akademisk frihet - kun for festtaler eller også for hverdagen?

Dessverre er det som både denne og flere andre debatter viser, mye som tyder på at de faktisk gjør det.

For mange ansatte i sektoren handler problemstillingene i dag først og fremst om akademisk frihet. Skal det være et begrep med reelt innhold, og ikke bare et tomt begrep til bruk i festtaler, må det innebære at de som driver det akademiske arbeidet - de som har fagkunnskapen - må ha den avgjørende makten over måten det skal utføres på.

I dag begrenses denne friheten fra to hold. Det første påtrykket kommer utenfra institusjonene. Det handler om at midlene til forskning i økende grad kanaliseres gjennom ferdigdefinerte ordninger definert av bl.a. NFR og ulike EU-programmer. I tillegg styres midlene i økende grad via ulike målstyringssystemer hvor midler fordeles etter oppfyllelse av ulike typer indikatorer (tellekanter) som f.eks. antall publikasjoner.

Alt dette er praksiser som er bredt kritisert av fagfolk (se f.eks. den nylige debatten om publikasjonspoeng i Morgenbladet).

Det andre påtrykket er internt ved institusjonene. Den faglige baserte autoriteten fra fagmiljøene er i økende grad utfordret av en mer management-orientert styringsideologi også internt. Dette er en utvikling som har sammenfalt med at de ansatte har fått mindre makt ved institusjonene. Først ved inntoget av eksterne styrerepresentanter, som gjorde at ansatte havnet i et mindretall i styrene.

Deretter ved at stadig flere institusjoner har valgt å ansette ledere på ulike nivå etter at lovverket begynte å åpne for dette som et unntak. Under forrige regjering ble så valgt og ansatt rektor likestilt. Denne regjeringen har nå foreslått å gjøre ansatt rektor til hovedregel.

En konsekvens av dette fokuset på organisering, ledelse og økonomi heller enn på fag er at de fleste institusjonene har laget seg interne budsjettmodeller som ligner de nasjonale, selv om positive effekter avdenne type insentivstyring - i noen tilfeller ned til individnivå - mangler vitenskapelig belegg. En annen er at selv åpenbare faglige utfordringer nå søkes løst med organisatoriske endringer heller enn via faglige initiativ. Regjeringens pågående strukturreformer i sektoren er et talende eksempel. Heller ikke slike reformer kan vise til noe særlig dokumentasjon på effekt.

På område etter område har akademikere altså fått mindre og mindre innflytelse, både på individuelt og institusjonsdemokratisk nivå, til å styre forskningen. Det er vanskelig å unngå å se at dette går ut over den akademiske friheten.

Det finnes lite som indikerer at forskning som blir styrt og formet av andre ting enn de faglig-vitenskapelige vurderingene til de som sitter med fagkunnskapen, blir av bedre kvalitet (selv om man sikkert får økt uttelling på noen indikatorer). Det er derimot mye som tyder på at slike ting tvert imot kan redusere kvaliteten på den kunnskapen som utvikles. Det er nok derfor svært mange fagfolk på ulike nivå og i ulike deler av sektoren nå uttrykker bekymring for at fagligheten og den akademiske friheten er under press, og kjemper mot denne utviklingen på mange fronter både i kamp mot tellekantmodeller, men også i kampen for valgte ledere.

De bekymringene som ansatte ved universiteter og høgskoler bærer fram er strengt tatt ikke av ny dato. En av de beste beskrivelsen av feilene ved en slik måte å styre på jeg kan huske å ha lest kommer fra Konfucius (Samtaler bok 2):

" If the people be led by laws, and uniformity sought to be given them by punishments, they will try to avoid the punishment, but have no sense of shame. If they be led by virtue, and uniformity sought to be given them by the rules of propriety, they will have the sense of shame, and moreover will become good."

Denne svært gamle tanken støttes også av nyere motivasjonsforskning. Ansatte som får frihet og tillit gjør arbeid av høyere kvalitet enn de som underlegges belønningsmodeller. Og disse nye management-modellene får også problematiske konsekvenser for forskningen, på områder som publisering, fagfellevurdering, og finansiering vs. forskningens konklusjoner. (Se f.eks. flere nylige internasjonale debatter med titler som “is science broken?”.)

Når andre hensyn enn de rent faglige får stå i førersetet (å passe inn i ferdigdefinerte programmer, oppfylle målstyringsparamentre etc.), går det selvsagt ut over forskningen. Det var i stor grad for å unngå slike feil at den akademiske friheten ble etablert. Nå er den - i sin konkrete form som innebærer makt på institusjonene og faglig styring over forskningsressursene - i ferd med å forvitre.

Det skremmer mange ansatte. Det ville ikke vært dumt av ledere i sektoren å ta denne frykten noe mer på alvor.