Hva er et gen?

Den greske filosofen Demokrit introduserte begrepet ”atom.” Når man løser verden opp i sine minste bestanddeler, ender man til slutt opp med atomet, mente han. Atomet er udelelig og derfor byggesteinen alle ting er laget av. Med moderne kvantefysikk vet vi at det strengt tatt ikke fins noen minste byggestein materien er bygget opp av. I denne forstand fins ”atomet” derfor ikke.

”Genet” løper nå gjennom en liknende erkjennelsesmessig utvikling. I de første tiårene etter at DNAet ble påvist av Watson, Franklin og Crick, trodde man – igjen – at Livets minste byggestein var funnet. Man forestilte seg at bak enhver menneskelig egenskap fantes det et styrende gen. Mellom disse genene fantes lange strekk med meningsløse repetisjoner på DNA-strengen, kalt ”junk DNA”. Det er disse repetisjonene som blir brukt når DNA brukes som bevis i rettssalen.

Det fantes et gen for Huntingtons syndrom, et annet for Multippel Sklerose, et tredje for homofili, tenkte man seg. At noen utviklet forbryterske personligheter var også genetisk bestemt.

At noen er mer intelligente er likeledes resultater av gode gener.

Siden ble det vanskeligere. Man fant at det ikke var så lett å avgjøre hvor et gen sluttet og et annet begynte. Man oppdaget at noen gener ”gjemmer seg” i andre, større gener. Men den kanskje viktigste oppdagelsen var erkjennelsen av at det i det man trodde var ”søppel DNA” skjulte seg bryterne, proteinforbindelsene som slår genene av og på. Disse bryterne påvirkes av miljøet.

Et eksempel: Mange kan være genetisk predisponert for å utvikle lungekreft. Men det oppdager de aldri, fordi de aldri begynner å røyke. Andre kan røyke hele livet uten å pådra seg denne kreftformen, fordi de ikke er arveligmessig utsatt. Altså: Et dødbringende gen ”slås på” fordi personen utsetter seg for uheldige miljøfaktorer.

Derfor gir det ikke så mye mening å si at mennesket og sjimpansen deler 99,7 prosent av genene. Det interessante er hvordan disse genene kommer til uttrykk.

Trenden innen mikrobiologisk forskning er at slike brytere er flere, og viktigere, enn tidligere antatt. Med andre ord: Genene styres mer av miljøet enn man har trodd. Derfor gir det ikke så mye mening å sette opp en dikotomi mellom gener og miljø. Gener styres av miljøet, og genetiske endringer påført av miljøet kan arves og føres videre til neste generasjon. Stikkordet er epigenetikk.

Altså: Menneskelige egenskaper er ikke statiske. Ulike befolkningsgruppers egenskaper kan endres over tid, om disse gruppene får sine livsbetingelser kollektivt endret. Som intelligens.

Disse nyansene er for det meste fraværende i Hjernevask-serien. Serien kolporterer foreldede forestillinger om hva arv og miljø er for noe. Å komme trekkende med ”The Bell Curve”, utgitt i 1994, i et forskningsfelt som er i en så rivende utvikling, er virkelig ”yesterdays News.”

Derfor er det egentlig ganske utrolig at NRK lar Ole Martin Ihle og Harald Eia surre omkring og formidle forestillinger som er både foreldede og feilaktige – og politisk temmelig suspekte – alt på en gang.

Det er også interessant å merke seg at svært mange avdem som mest kategorisk har hevdet biologiens (les: genenes) styrende virkning på vår atferd, selv er samfunnsvitere – psykologer, sosiologer, statsvitere. De har ganske enkelt ikke peiling på biologi. Med denne fagbakgrunnen er det kanskje ikke så rart at man ikke helt har skjønt hva disse begrepene innebærer.

I kveld går siste episode av ”Hjernevask” på lufta, samtidig som seriens frontfigur annonserer at han vender tilbake til feltet humor og underholdning. Antakelig har han oppholdt seg der hele tida.