En pose potetgull i lunsjen, da kommer fordømmelsen

En venn av meg fikk et hjerteinfarkt langt fra sentrale strøk og ble frakta med luftambulanse til Oslo. Han ble operert og overlevde. Da han åpner øynene etter operasjonen og for første gang er istand til å kommunisere, møter han selveste helsekunnskapstårnet. Overlegen i kardiologi kom med en bunke brosjyrer og startet samtalen med: «vi må nok se på livsstilen din». Det var ikke et spørsmål, det var ikke en dialog, men et fastslått faktum.

Det er lite rom for tolkning i helsehøvdingens utsagn. «Det er din skyld at du fikk hjerteinfarkt. DU skulle trent mer og spist mindre fett».

Siden jeg faktisk kjenner min venns livsstil ville jeg nok egentlig – som tidligere skiløper med doktorgrad innen fettforbrenning, anbefalt både mindre skigåing og mer smør på brødskiva. Min venn er ikke-røyker og svært måteholden med alkohol.

Rettferdig sykdom?

Filosof Kaja Melsom skriver i en artikkel i Humanist.no at med mindre du er innenfor lovens rammer, kan du omtrent si og gjøre hva som helst uten moralsk fordømmelse. «Med mindre du setter deg ned med en pose potetgull i lunsjpausen på jobben. Eller innrømmer at du aldri har tatt med barna på en skitur. Da har du beveget deg inn i siste rest av hva man kan kalle en moralsk sfære, og trådt over en moralsk grense».

Sykdom, sorg, skuffelse og skader vil inntre selv om vi løper motbakker og spiser avokadoer, gulrøtter og laks. Mange blir indignerte og syns det er overraskende og urettferdig at «han som går toppturer eller hun som jogger hver kveld» får en kronisk sykdom. Noen er flaue for å fortelle at de har hjerteproblemer eller diabetes i frykt for at vi tror de er slappe og bare har spist raffinerte karbohydrater!

Overlegen i kardiologi er på samme banehalvdelen. Kreftoverlevere blir omtalt som «dem som vant over kreften». Implisitt: de som døde av kreft ville ikke nok?

Unge kvinner som akkurat har fått det nyfødte underet i hendene har vel mer enn nok med en kringsnudd hverdag og et fokus som skulle over på å være en varm og rolig melkeprodusent. Mange ofrer denne verdifulle tida i jaget etter å trene seg ned raskest mulig ned for å komme seg inn i gamle jeans. Når de tar bilde av seg selv i full gallopp 3 dager etter fødsel, høster de stor applaus.

Fokus på risiko eller positive faktorer?

Med et slikt syn på livsfaser, kropp og sykdom skapes ikke folkehelse i form av ro, toleranse, mestring, empowerment, mening og framtidstro. Dette er de positive individuelle helsepåvirkningsfaktorene. Risikofaktorene kan vi mye om og påminnes fra forsker- og myndighetshold: stillesitting, tobakk, overdrevent alkoholkonsum, sukker og fett. Disse kan vi på rams.

På nettsidene til funksjonellmedisinsk institutt heter det: «Helse som ferdighet – ikke som skjebne». Her kan du velge om du vil klikke på Helseforbedring eller helseoptimalisering. Motpolen er iøynefallende i Ståle Fredrichsens doktorgrad fra 2005 « Bad luck and the tragedy of modern medicine». Han fremholder uflaks som en langt større faktor i sykdomsutvikling. «Den religiøse forestillingen om kroppen som en rettferdig maskin, henger igjen i sin helhet i den moderne medisinen», fremholder han.

Skam stjeler det nødvendige overskuddet

PÅ NTNU tilbyr vi nå master i folkehelse. 

Mange bachelorgrader innen «folkehelse» har blitt utviklet de siste 15 år. Inngangen er fysisk aktivitet, helse og ernæring. Som tidligere kommunearbeider i Valdres er det trist å melde om at utdanningen ikke har truffet på behovene der ute.

Vi trenger ikke mer dårlig samvittighet i folkehelsearbeidet. Vi må forstå hvorfor de som trenger det mest, er minst aktive. Det handler om at skam, avmakt og bekymring stjeler hverdagsoverskuddet. Barrierene for å være fysisk aktiv er ikke bare sløvhet, en god sofa og for mye moro på skjerm.

Trygghet og overskudd er de store påvirkningsfaktorene for å gjøre lure ting i eget liv. Dette er dokumentert i et doktorgradsarbeid av Ingrid Følling (2017). Hennes prosjekt var å beskrive det positive kommunale frisklivsarbeidet. Føllings arbeid fikk en brå vending da intervjuene hennes viste at vi «folkehelsearbeiderne» bommer når vi møter dem som ikke får det til. Den emosjonelle ballasten i form av dårlig selvbilde og negative tanker er tung. Da nytter det ikke å snakke om å gjøre det enkelt å trene.

Endring krever overskudd. Selv en 5-minutters omvei til barnehagen eller en fast avtale en gang i uka på yoga eller korsang vil kreve noe av oss. Hvis det er ett element som kan ta fra oss overskuddet til å endre oss er det skam. Vi som ønsker å påvirke livsstilen til andre, må være varsomme med å påføre mer av det som iboende hindrer.

Edruelig forhold til risiko og dømming

Vi som utdanner folkehelsearbeidere bør ha et nogenlunde edruelig fohold til risiko og dømming –ellers går vi i forhistoriske religiøse grøfter der predikanter pekte på folk i rullestol og sa at deres funksjonsnedsettelse var straff på grunn av syndig adferd!

Og ingen er vel et øyeblikk i tvil om at dersom en stillesittende person starter noe fysisk aktivitet, så vil de fleste helseindikatorer forbedres og livskvaliteten økes. Men dette er altså ikke en rettlinjet kurve med påskriften «jo mer trening – jo mer frelse» og strekker seg heller ikke inn i himmelen. Som salige Inge Lønning sa: våre forfedre lyktes i å navigere etter stjernene fordi de opplyste dem, ikke fordi de styrte mot dem.